Poteten er viktig for Hadeland. Den finnes i to sider av matkulturen. Gjennom lefser og flatbrød holdes håndkunnskapen levende rundt takka, mens den norske akevittens far åpner for en historie om poteter, planter og akevitt. Begge viser hvordan råvarer får verdi når kunnskap deles fritt.
Poteten kom til Norge i årene før 1750, men det tok tid før den fikk en fast plass i jordbruket og kostholdet. Fra 1760-årene begynte dyrkingen å bre om seg, godt hjulpet av prester og andre embetsmenn som lærte bøndene hvordan poteten skulle dyrkes og brukes. Den næringsrike knollen trivdes godt i norsk klima og ga avling også når kornet slo feil. I nødsårene mot slutten av 1700-tallet og under napoleonskrigene fikk poteten derfor stor betydning for matforsyningen.
På Hadeland holdes matkunnskap levende både i hendene og i arkivene. Lefser og flatbrød kjevles fortsatt ut på takka, mens historien om Christopher Blix Hammer viser hvordan poteter, urter og brennevin ble del av en større fortelling om råvarer, husholdning og opplysningstid. Til sammen åpner de to tradisjonene et vindu mot en matregion som alltid har strukket seg på tvers av dagens kommune- og fylkesgrenser.
En leiv som må kjennes
Takkebakst ser enkelt ut når en erfaren baker arbeider. Et deigemne trykkes flatt, kjevles tynt og løftes over på takka med en bakstefløy. Men hver bevegelse rommer vurderinger som er vanskelige å lese seg til. Hvor mye mel tåler deigen? Når er leiven tynn nok? Er takka passe varm, og når skal baksten snus?
Lefser og flatbrød bygger på få råvarer, men tåler lite slurv. Oppskriftene varierer fra sted til sted og fra familie til familie. Noen bruker poteter, andre bruker korn. Både tykkelse, størrelse og servering følger lokale vaner. Det som binder tradisjonene sammen, er at de er håndlaget og den direkte overføringen fra en baker til den neste.
Tradisjonen lever når den deles
På Hadeland er takkebakst fortsatt en aktivitet, ikke bare et minne. Østre Gran og Brandbu bygdekvinnelag har dokumentert kurs og aktiviteter med lefser, flatbrød og tradisjonsmat. Takkebakst er også løftet fram som en mulig opplevelse på Finnerud gård, der kurs allerede er en viktig del av driften.
Når deltakerne får kjevla i hendene, blir historien konkret. De lærer ikke bare en oppskrift, men også tempoet, redskapene og de små tegnene en erfaren baker ser etter. Slik kan matkunnskap som tidligere fulgte gårdsarbeidet og husholdningen, få en plass i dagens kurs, besøksopplevelser og fellesskap.
Den norske akevittens far
Noen kilometer lenger nord på Hadeland finner vi en annen inngang til matkulturen. Christopher Blix Hammer ble født i Gran i 1720 og eide senere gården Melbostad. Han jobber med landmåling og kart for Akershus stift, men interessene hans strakte seg langt utover arbeidet der. Hammer skrev bøker om landbruk, hagebruk, naturhistorie og husholdning. I 1766 ga han ut en avhandling om poteten, som på den tiden fortsatt var en ny kulturplante i Norge. I 1772 og 1773 kom Norsk Husholdnings-Kalender, med råd og kunnskap for gård og husholdning.
Akevitt som kunnskapsprosjekt
I 1776 skrev Hammer Chymisk-Oeconomisk Afhandling om Norske Akeviter, Bær-Tinkturer og Bær-Safter. Her beskrev han hvordan norske bønder kunne brenne og krydre sitt eget brennevin. Interessen var ikke bare knyttet til selve drikken. Den handlet om å bruke lokale råvarer, utvikle kunnskap og skape større verdi av det gården og naturen kunne gi.
Det er en viktig grunn til at Hammer i ettertid er blitt kalt den norske akevittens far. Samtidig forteller historien om en mann som så mat, planter og foredling som deler av samme kunnskapsfelt. Poteter, bær, urter og destillasjon hørte hjemme i en større diskusjon om selvberging, kvalitet og økonomi.
Poteten binder historiene sammen
Det er fristende å trekke en rett linje fra Hammers potetavhandling til dagens potetlefser, men mathistorien er sjelden så enkel. Takkebakst kan være basert på både korn og poteter, og oppskriftene har utviklet seg ulikt. Likevel viser begge historiene hvordan en råvare får verdi gjennom delt kunnskap.
Verken poteten eller takkebaksten fant sin plass av seg selv. Poteten krevde kunnskap om dyrking, lagring og bruk. Takkebaksten lever videre fordi noen vet hvordan deigen skal kjennes, hvor tynt den skal kjevles og når leiven må snus. Begge historiene handler derfor om kunnskap som er prøvd ut, delt og ført videre. Det er her takkebaksten og akevitthistorien møtes.
Historien kan oppleves
Hadeland Folkemuseum i Gran tar vare på mer enn 30 bygninger fra regionen, i tillegg til arkiv, gjenstander og fotografier. Museet tilbyr også konseptet Historiske Vorspiel, der deltakerne kan drikke seg gjennom Hadelands historie. Christopher Hammer og akevitten gir en naturlig inngang til 1700-tallets ideer om råvarer, foredling og kunnskapsdeling.
Takkebaksten gir en annen type møte med fortiden. Når museumsfortellinger, gårdsbesøk og praktiske kurs ses i sammenheng, kan publikum både høre om historien og prøve deler av håndverket selv.
En matregion på tvers av grensene
Hadeland består av Lunner, Jevnaker og Gran. I dag ligger Lunner og Jevnaker i Akershus, mens Gran fortsatt ligger i Innlandet. Matkulturen har hele tiden beveget seg friere enn de administrative grensene.
Det gjør takkebakst og akevitthistorie til mer enn to historiske kuriositeter. De viser hvordan kunnskap har vandret mellom gårder, familier og bygder, og hvordan Hadeland kan formidles som én sammenhengende matregion. Når kunnskapen tas i bruk i kurs og opplevelser, blir den også en ressurs for framtiden.
Kunnskap holdes levende
Takkebaksten og Hammers skrifter representerer to ulike måter å bevare kunnskap på. Den ene lever i bevegelsene rundt bakebordet. Den andre finnes i bøker, arkiver og historiske fortellinger. Begge trenger mennesker som vil hente dem fram, prøve dem og gi dem videre.
På Hadeland kan et møte med mattradisjon derfor begynne med en kjevle og ende i en fortelling om poteter, planter og akevitt. Det viktigste er ikke å gjenskape fortiden nøyaktig, men å forstå hvordan råvarer, håndverk og nysgjerrighet har formet regionen, og fortsatt kan gjøre det.