Kulturminne Arkiver

Atlungstad Brenneri

På bredden av Mjøsa ligger Atlungstad Brenneri – et sted hvor historie, smak og stemning smelter sammen til noe helt spesielt. Her får du mer enn et måltid. Du får en opplevelse.

Menyen består av retter der akevittkrydder spiller en naturlig rolle – en smakfull rød tråd som binder sammen matopplevelsen med brenneriets tradisjoner. Vi henter råvarene fra dyktige, lokale matprodusenter på Stange, noe som gir menyen vår både friskhet, kvalitet og lokal forankring. Og med hele 135 ulike akevitter på hyllene, finner både nysgjerrige nybegynnere og dedikerte entusiaster sine favoritter.

Bli med på en guidet reise gjennom Norges eldste, fortsatt aktive brenneri. Kjenn lukta, hør historiene, se hvordan det gjøres – og avslutt med en akevittsmaking som setter seg både i smaksløkene og minnet.

Vi holder åpent hele året, og i sommerhalvåret dobler vi kapasiteten med uteservering i idylliske omgivelser.

Gjennom hele året inviteres det til opplevelser med særpreg – alt fra stemningsfulle lutefisklag og konserter med kjente artister, til kulturelle arrangementer med dype røtter i lokalmiljøet.

Hos oss skapes øyeblikk, smaker og historier som varer!

Møter og konferanser med historisk ramme på Atlungstad Brenneri

Atlungstad Brenneri tilbyr inspirerende møtelokaler med plass til 10–50 personer, perfekt for alt fra styremøter til heldagsseminarer. Start dagen med nytraktet kaffe og frokost, nyt friske fruktfat og søte fristelser gjennom dagen, og avslutt med en smakfull to-retters lunsj eller middag. For en ekstra opplevelse kan møtedagen avrundes med en omvisning og akevittsmaking.

Vi samarbeider med flere hyggelige overnattingssteder i gangavstand fra brenneriet – fra kun ett til ti minutters gange. Blant disse finner du Atlungstad Golf, Fjetre Gård og Sveen Gård – alle med unik sjarm og høy kvalitet, dersom det er behov for overnatting i forbindelse med arrangementet.

Velkommen til Atlungstad!

Rødtangen Bedehus

Bedehuset på Rødtangen er et minnesmerke fra en tid der den religiøse virksomheten var sentral blant folk flest.

I Hurum sto «frikirkeligheten», altså menigheter utenfor Den norske kirke, sterkt på 1800- og 1900-tallet. Andelen innbyggere som var med i andre kirkesamfunn lå på landstoppen, i Holmsbuområdet gjaldt det nesten hver tredje innbygger. De frie evangeliske forsamlinger samlet mange, men til og med mormonerne (Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige) kom til Holmsbu og døpte folk i Drammensfjorden. En av deres ledere ble bøtelagt av Høyesterett for helseskadelig virksomhet etter å ha hugget hull i isen for å gjennomføre dåp av fem nye medlemmer i februar måned.

Den religiøse møtevirksomheten skjedde i begynnelsen gjerne i hjemmene, men etter hvert som menighetene vokste, kom behovet for egne forsamlingslokaler. Det første som ble bygget var bedehuset i Holmsbu, deretter kom bedehuset på Rødtangen i 1909. Kvinneforeningen på stedet sto bak, og dette bedehuset hadde en luthersk profil, men med friere møteformer enn kirkens gudstjenester. Her ble det også drevet søndagsskole og innsamlinger til misjonsarbeid, og mye av aktiviteten foregikk på hverdager, da kirkene uansett var stengt. Det sier litt om engasjementet at bedehuset ble bygget på et sted med så liten beflokning. Rødtangen var på det høyeste i 1930 med 148 innbyggere, i dag er det ca. 40 fastboende her.

I dag er det meste av denne virksomheten nedlagt, og bedehusene solgt som privatboliger eller til andre formål. Som bedehuset på Rødtangen, som nå er grendehus for hele befolkningen, eid av Rødtangen fastboendeforening. Med kunstutstillinger og kulturaktiviteter har dette også blitt et kulturhus som trekker turister og besøkende som ikke sogner til Rødtangen. Det samme gjelder bygdas eldste bedehus, i Holmsbu, som er i privat eie og lånes ut til arrangementer og utstillinger under navnet «bdhuset».

Historiske Eidsvoll – Sundgata 10 – Baptistkjerka

Vi kaller gjerne huset for Baptistkjerka, men Bedehuset har også blitt brukt, særlig av eldre folk. Huset ble opprinnelig satt opp av Ole Larsen som bedehuset Ebenezer på Sundtangen i 1894. Sundtangen lå omtrent der hvor parkeringsplassen mellom Kiwi og Rema 1000 er nå. Før gikk en evje av elva inn mot den østlige delen av Sundet, sånn at det ble en tange eller et nes der hvor parkeringsplassen er nå. Huset ble flyttet til sin nåværende plass i 1928.

Baptistkirke-eiendommen ble tinglyst på Oslo Baptistmenighet Tabernaklet i 1926, og etter flyttingen fra Sundtangen ble lokalet innviet 25. november 1928. Først i 1963 ble eiendommen tinglyst på Eidsvoll Baptistmenighet, som ble selvstendig i 1942.

Selve forsamlingslokalet var i 1. etasje, mens det var leilighet, senere aktivitetsrom og toaletter i underetasjen.

Eiendommen ble solgt i juli 2007, så videresolgt til en privatperson, Helge Hellevang, i 2016. Han drev en tid galleri i huset, men begynte i 2020 å restaurere og bygge om huset til bolighus.

Eidsvoll Baptistmenighet har siden 2007 hatt sine sammenkomster på bedehuset Sundhøy i Prost Krags veg 1.

Hendelser og minner

Her i vestskråninga av Sundtoppen var det for lenge siden en søppelhaug. Ved den var det et yndet sted for folk som ville gjemme seg bort og drive med pokerspill og annet som skulle være hemmelig. På folkemunne kalte derfor noen stedet for «pokerlia»

Kilder:Jan Benjamin Baraas, Et manuskript av Kåre Ruud

Billedtekster:

Sundet fortografert på sekstitallet. Baptistkjerka til venstre i bildet. Bildet finnes på Digitalt Museum.

Bebyggelsen sør for Sundtoppen fotografert i 1952.. Baptistkjerka til venstre i bildet. Bildet har ukjent opphav.

Sundet før flommen i 1927. Bildet finnes på Digitalt Museum.

Eidsvoll Hotell og Baptistkjerka på Sundtangen i 1927. Bildet finnes på Digitalt Museum.

Nedre Ramme – Villa Munch

Edvard Munch kjøpte eiendommen Nedre Ramme som 47-åring i 1910 og eide det hele livet frem til hans død i 1944. Munch oppholdte seg mye i utlandet i perioden 1890-1909. Etter mange år med usunn livsstil la han seg inn på Dr. Jacobsens klinikk i København i 1908. I 1909 ble det utlyst en konkurranse om utsmykning av Universitetets festsal. Munch hadde nok konkurransen om Auladekorasjonene i tankene da han kom tilbake til Norge samme år. De første motivene fant han på Skrubben i Kragerø, mens på Ramme fant kunstneren motivene til Forskerne og Alma Mater. De viser begge en mor med et spedbarn i favnen, med flere barn lekende og forskende rundt seg. Alma Mater ble, slik som Historien og Solen, et av tre hovedfelt til Auladekorasjonene. Alma Mater motivet var et av dem Munch repeterte og arbeidet mest med. Hans siste versjon er fra 1940. På Nedre Ramme fikk Munch satt opp et stort utendørs atelier, samt trykkpresse i husets andre etasje.

På Ramme søkte Munch nærhet til natur, dyr, sollys og hav. Omkranset av havet og skogen, sammen med sine dyr og hjelpere, skapte han flotte verk med motiver av badende og soltilbedere, mennesker og dyr i landlige omgivelser. I flere av motivene kan man lett kjenne igjen områdets svaberg og kystlandskap i vitalistisk stil. Området og modellene ble gjengitt med kunstnerens moderne og dristige penselstrøk og sikre strek. Motivene ble frodige, fulle av liv og farger. Så skrev han også selv, at han hadde funnet den vakreste eiendommen langs Kristiania-fjorden.

«I Munchs fotspor»

Ramme stiftelsen for kunst, kultur og natur har sammen med Sparebankstiftelsen og Vestby kommune laget en kultursti på eiendommen, der du kan oppdage motivene til Munch plassert i naturlandskapet der de hører hjemme. Denne kan du vandre når du vil på egenhånd, og la deg inspirere av den stedsspesifikke kunsten på tilsammen 11 skilt langs stiene. Det er et hovedinformasjonsskilt oppe i skogholtet bak Villa Munch, og kulturstien ender opp nede på Rammelabben med statuen av «Solveig med eplet». Den er laget av kunstneren Peter Linde.

Villa Munch

Huset ble ferdig renovert i 2023 og kan leies ut i sin helhet. Der er fire dobbeltrom med tilhørende bad, flere stuer og kjøkken. For å se huset innendørs, kan du bestille omvisning med en av Rammes omvisere. I Munchs stuer skrapet man seg frem til originalfargen på veggene, og den karakteristiske gulfargen finner vi igjen i tre av hans selvportretter fra tiden på Ramme. Huset er dekorert med kopier av hans kjente Hvitsten verk. Munchs frukt- og grønnsakshage er gjenskapt, og det er opparbeidet en liten fransk kulturhage som linker eiendommen til Havlystparken.

Tekst utarbeidet i samarbeid med Camilla Augusta Søhoel, Rammestiftelsen

Binderssteinen

Johan Vaaler, (1866-1910) en norsk oppfinner, søkte om patent på sin versjon av bindersen i Tyskland i 1899, og det ble innvilget to år senere.

Selv om hans design ikke var den som ble standarden, står det fortsatt som et symbol på innovasjon. (Den engelske paper gem, slik vi kjenner bindersen den dag i dag, var allerede i produksjon og i bruk da Vaaler fremmet sin patentsøknad. )

For å ære Vaaler og hans oppfinnelse, ble minnesmerket, kalt Bindersteinen, laget og plassert på hans familiegård i Lierfoss, Aurskog-Høland kommune. Dette skjedde i 1999, nøyaktig 100 år etter den opprinnelige patentsøknaden. Prosjektet ble ledet av Aurskog historielag, med støtte fra lokalsamfunnene rundt og Aurskog-Høland kommune. På sommerstid er området rundt Bindersteinen frodig og grønt og her er det fint å ta seg en rast. Det er god plass til å parkere ved Binderssteinen.

Kunstneren Arne Lindaas fra Rømskog var ansvarlig for å designe Bindersteinen, og sørget for at monumentet fungerer som en varig hyllest til Vaalers arv. Minnesmerket er tilgjengelig for besøkende og er skiltet fra Rv 170, en fylkesvei i området

Informasjon fra Visit Greater Oslo

Malmskrivergården

Malmskrivergården er et lite gårdsanlegg fra ca 1640 som hørte til Bærums Verk og utgjør den eldste bevarte bebyggelsen i Sandvika. Gården fredet i 1979.

Jernfremstillingen ved Bærums Verk startet i 1604 under Kong Christian 4. som ønsket å gjøre Danmark-Norge selvforsynt med jern. De første årene benyttet jernverket malm man fant i nærområdet, men fra 1640 kom malmen fra Sørlandet med seilskuter i den isfrie tiden av året. Malm og jern ble losset og lastet på stranden nedenfor Malmskrivergården. Den første malmskriveren var tyskeren Jon Hagedorn. Her bodde han og holdt orden på lossing, lagring og transport av jernmalmen opp til Bærum Jernverk. Dette var også et lite gårdsbruk med våningshus, bryggerhus med bakerovn og kombinert fjøs med låvebygning.

Fjøset er murt av slaggstein fra masovnen på Bærums Verk. På veggen henger en ovnsplate fra 1700-tallet med Anna Kreftings initialer på (Verkseier på Bærums Verk). Fra Sandvika ble malmen transportert via Vøyen eller Evje på sleder med tremeier. Utpå 1700 tallet begynte de å sko meiene med jern som gjorde dem mer holdbare.

I 1835 hadde Sandvika 127 innbyggere i 27 husholdninger. Kalk- og malmtransport sysselsatte de fleste.

Kilde: Bærumhistorie.no og Bærum Kommune

Dørnbergerhuset

Flere av hans verker er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og han hadde mange kjente kunstnere i sin omgangskrets, blant annet Edvard Munch og Axel Gallén, som begge malte portretter av ham.

Dørnberger er for de lokale minst like godt kjent for sine eksentriske malerier. Han gikk alltid med en karakteristisk hamborgsk hatt, han hadde treben og bar to pistoler i beltet, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder». Han var opptatt av å holde skyteferdighetene ved like så han siktet på kattehaler som gjorde at Son fikk en stor bestand av haleløse katter. En av datterens friere ble også beskutt, han ble siktet men ble frikjent av lagmansretten fordi han angivelig skjøt for å kastrere ham, ikke for å drepe. I huset finnes det kulehull i mange rom og på ytterveggene.

Mens han satt på toget en gang så stakk han en kniv gjennom buksebenet dypt inn i trebenet sitt. Både kvinner og barn i kupeen besvimte.

Dørnberghuset er en spesiell bygning, hvor det eldste delen er fra ca 1680, og senere bygget på på 1700 og 1900. Huset er i tømmer og reisverk med originale vinduer av slynget glass.

Ljan Gård Hvervenbukta

Gårdene tilhørte opprinnelig geistlige institusjoner som Oslo bispestol og Hovedøya kloster, før de ble solgt og delt opp. Etter hvert ble Ljan delt i flere bruk, inkludert Øvre Ljan, Nedre Ljan og Stubljan, som alle hadde ulike eiere og roller i området. Stubljan, som lå ved Hvervenbukta, ble en del av det større Ljansgodset og ble kjent for sin hovedbygning oppført av Peder Holter, som dessverre brant ned i 1913

Ved Hvervenbukta lå det et storslått gods – Stubljan (også kalt Ljan). Allerede i 1308 nevnes gården, og etter å ha vært delt i Øvre, Nedre og Stubljan, ble den samlet under hovedbruket på 1600‑tallet. I 1765 kjøpte rikmann Peder Holter eiendommen og oppførte en praktfull hovedbygning samt anla barokkhage ned mot bukta.

«Herregodset» ble et samlingspunkt med 32 rom, storslått inngangshall, krystall-lanngsal, porselens‑rom og en jevn strøm av gjester – inkludert kongelige som Oscar II, kong Haakon og dronning Maud. I rokokko-paviljongen som fortsatt står ved stranden ble gjestene tatt imot med te og vin når de kom sjøveien fra Christiania, og det var lagt en rød løper fra bryggen og opp gjennom hassel-alléen til huset. Innkjørselen til Ljansgodset gikk gjennom den lange, vakre lindealleen helt fra Fiskevollbukta.

I januar 1913 brant hovedhuset da en pipe i pikeværelset tok fyr den kalde januardagen etter årets julefeiring – og det eneste som står igjen i dag er murrester og en minnestein som bærer navnene til tidligere eiere. Medarbeidere reddet mye av innboet – som i dag finnes på ulike steder som museum og private gods.

Området huser også de to Portnerboligene (1898) ved Gamle Mossevei – de to sjarmerende husene som ble brukt av eiendomsvakter, brukes nå av kunstnere.

Helleberget, gartnerboligen nede ved stranden er i dag en kafé kjent som «Anne på landet». Huset stammer fra 1700‑tallet og ga plass til gartnerfamilien som vedlikeholdt barokkhagen.

Fru Johanne Ingier, rangert blant Norges vakreste kvinner, tok over godset etter at hun ble enke i 1900. Under hennes ledelse blomstret Ljansgodset frem til brannen. Godsets rikdom kom fra fra skogen og elven. Tømmer ble saget opp og eksportert via havna ved Hvervenbukta, særlig til Danmark og Nederland. Dette var en viktig inntektskilde, og mange lokale familier fikk arbeid her.

Rødtangen Tåkeklokke

Gjennom tidene har Rødtangen vært et yndet sted for kunstmalere, og en av Norges tidligste bosettinger finner vi herfra.

Losene livnæret seg som fiskere og losfører. Før telefon og radiosamband ble vanlig, måtte losene på Rødtangen selv speide etter båter som skulle ha avløsning. En måte å gjøre dette på var å finne seg et gunstig utkikkspunkt der de så tidlig som mulig kunne oppdage båtene som skulle opp Drammensfjorden. Asbjørn med seilerlua lå alltid klar når losen kom i flott uniform for å bli kjørt ut til skipet. Losene klatret elegant opp tauleideren som ble sluppet ned fra skipet. Nå kunne han lede seilasen trygt gjennom den smale Svelvikstrømmen og videre inn til Drammen.

Det kunne være mye tåke og tykk dis langs kysten . Klokketårnet – Rødtangens landemerke, er en tåkeklokke det ble ringt med når det var dårlig sikt i skipsledene – dette for å rettlede skip som seilte i trange farvann, slik reddet man både skip og menneskeliv fra forlis. I starten var det bare 4 skråbjelker i spenn som holdt den store klokka på 600 kilo. Da fyrhuset ble solgt til sommerbolig i 1897, ble det ordnet med rom i klokketårnet – seng, bord og ovn. Når klokka klang var drønnet ubeskrivelig og opphold her i lange perioder med dårlig vær kunne være ren tortur. Hvert opptrekk av klokka varte i 1t 45 min. I 1938 overtok elektrisk tåkelur og det ble innstallert en bryter i huset til Olea og Asbjørn som kunne slå av og på tåkeklokka. Den ble nedlagt på 1970-tallet og tårnet forfalt. Takket være iherdige sjeler ble tårnet gjenreist i 1996, dog uten selve klokka som ingen kjenner skjebnen til.

Tåkeklokken hadde også en viktig posisjon under andre verdenskrig da man hadde gjemt bort en ulovlig radio og gjorde klokken til en nyhetsentral.

Her kan du høre om los-livet i Rødtangen fra Olea, kona til den siste tåkevakten men også om livet langs fjorden til badegjestene og de lokale innbyggerne datidens klasseskiller.

Aulie mølle

Det har vært mølledrift her siden 1600 tallet, mens dagens mølle sto klar i 1909 etter at den gamle brant ned. I 1919 ble mølla modernisert og et eget kraftverk med strømforsyning ble gjort i stand. Denne sikret strøm til gården som mølla ligger under, samt 20 andre abonnenter i nabolaget.

Det er oppgitt at mølla malte 296 tonn rug, hvete, bygg og havre.

Under andre verdenskrig ble det malt korn på natta som tyskerne ikke skulle få vite om. Da ble det holdt vakt rundt i området for å speide etter mistenksomme kjøretøyer.

Mølla var i drift til 1980 tallet. Etter dette ble den en del av Nes samlinger sitt museum, før den gikk over til private hender igjen. Disse ønsker nå å vise frem mølla til allmenn beskuelse igjen.

Stallen som er tilknyttet mølla, ble gjort i stand i 2019, og står idag slik den var når den var ny, og hestene trengte ett sted å hvile.

Møllerboligen er i original stand, og benyttes i dag som sommersted.