Kulturminne Arkiver

Brambanigården

Brambani kjøpte i 1870 et lite sommerhus med hage ned mot elven hvor han bygde sin første kalkfabrikk hvor Brambanigården i dag står. Brambani utnyttet Kristianias store behov for kalk og teglstein til byutvidelsene på slutten av 1800-tallet og startet fra 1871 flere kalkfabrikker og teglverk i Sandvika-området og på Brønnøya hvor kalkovnen er restaurert og kan besøkes . Kalkfabrikkene ble etterhvert nedlagt på grunn av det voldsomme krakket i byggevirksomheten i 1899. I 1888 grunnla han også landets første blikkvarefabrikk som laget flerfarget litografisk trykk på blikk. Denne eksisterte fram til 1929.

Han var lokalt engasjert i etableringen av Sandvika Vel, etableringen av vannverk på Stovivannet i 1898 og fikk bygd vannledning til Sandvika. I arbeidet for gatebelysning i Sandvika – først med pretoleumslamper fra 1890 årene og i 1905 ble det installert kulltrådpærer.

Brambanigården huset en av landets første yrkesskoler og folkebad i kjelleren. Det var et populært tilbud og behov for utvidelse meldte seg raskt og etterhvert ble det bygget ut rundt kommunegården i samarbeid med arkitekt Magnus Poulsson.

Eidsivatinget

Grunnlaget for vårt demokrati og i 2022 feirer vi 1000 års jubileum nettopp her på Eidsvoll og Eidsivatinget!

Eidsivatinget var ett av fire regionale lagting som samlet dekket hele Norge fra middelalderen. Tingenes oppgave var å løse konflikter i samfunnet og å bruke lovverket til å dømme rettferdig. Størrelsen på tingene varierte opp gjennom årene. På sitt største omfattet Eidsivatinget de fem «gamle» fylkene Oppland, Hedmark, Akershus nord for Oslo, Buskerud og Øvre Telemark (Numedal).

Eidsivatinget dekket hele Innlandet og mye av Viken på det største. Dets tolv distrikter var da: Romerike, Ringerike, Land, Hadeland, Tverrdalene (Sigdal, Modum, Krødsherad), Øvre Telemark (med Numedal), Hedmark, Alvdalene (Østerdalen og deler av dagens Sverige (øst til Särna)), Gudbrandsdalen, Lom, Lesja og Toten.

Olav 2. Haraldsson etablerte Eidsivatinget på Eid 17. Juni 1022. Eid, dagens Eidsvoll, hadde en strategisk beliggenhet som knutepunkt for handel og samferdsel. Vannveiene bl.a. på Vorma og Mjøsa, var datidens «motorveier», og ved Eid var det en stor havn for båttrafikken. Hulveien opp til Tingvollen – Badebakken – vitner i dag om århundrene med trafikk. På Tingvollen ved Eidsvoll kirke ble tinget holdt frem til ca 1619/20. Tinget ble holdt hvert år i et par ukers tid fra Bottolvsmesse 17. juni, og kongen var som oftest til stede.

Opprettelsen av Eidsivatinget i 1022 hadde stor betydning for utviklingen av området og ga stedet en identitet som vi ønsker å løfte frem.

Arven etter Olav den Hellige har vært en vesentlig faktor for hvordan den norske rettsstaten utviklet seg gjennom middelalderen og har etterlatt seg varige spor til vår egen tid. Lagtingenes folkestyre ga folket lovgivende og dømmende makt, som selv kongen måtte rette seg etter. Det er vanskelig å forestille seg hvordan samfunn og hverdagsliv hadde vært i Norge uten disse verdiene og prinsippene. Feiringen av Eidsivatingets tusenårsjubileum er således i tillegg til en feiring av en historisk hendelse enda mer en viktig markering og påminning om grunnlaget for vår rettskultur og demokrati. Kunnskap om fortiden er viktig for å gi oss en bredere forståelse av våre samfunnsverdier i dag, og hva slags samfunn vi ønsker å være en del av.

«Den som ikke dyrker sine røtter, har heller ingen vekst» (Friederich Hundertwasser).

Fornebu flyhistorie

Hvorfor ble så flyplassen lagt her? Jo, fordi allerede far 1927 hadde øya Gressholmen fungert som Oslo's hovedflyplass for sjøfly men det var upraktisk å transportere alle ut med båt og det ble etterhvert konflikt med båttrafikken. Ulike alternativer ble vurdert og man landet på Fornebu for der kunne man kombinere lufthavn for land- og sjøfly. Det var stor arbeisledighet i 1930 årene og man fikk derfor bevilling til utbygging i 1935. Det ble først anlagt 3 rullebaner men kun nord-syd banen ble viktig for trafikkavviklingen og de andre ble nedlagt etter krigen.

Lufthavnen ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og sivil flytrafikk ble innstilt mellom 1940 og 1946. Vest for flyplassen, ved Oksenøya gård, anla tyskerne en fangeleir. En av fangenes oppgaveneom vinteren var å holde rullebanene fri for snø, og ved å marsjere tråkket de snøen sammen slik at flyene kunne bruke banene.

Hovedbrukerne av flyplassen var Braathens SAFE (South American and Far East Air Transport) og SAS. De første langflygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første Braathens SAFE flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Det flyselskapet som fløy lengst på Fornebu var nederlandske KLM; selskapet var med på åpningen 1. juni 1939 og med unntak av krigsårene fløy de sammenhengende frem til flyplassen ble stengt.

Det ble i etterkrigstiden gjort flere trinnvise ekspansjoner av både terminaler og rullebaner og Fornebu var arbeidsplassen til over 5000 mennesker på begynnelsen av 90-tallet. Som passasjer er det lett å overse at en flyplass er mer enn fly og flyselskaper. Disse tjenestene var også nødvendige for å holde flyplassen i gang: flyveledere, værtjeneste, brann- og redningstjeneste, toll, frakt, post, drivstoffleverandører, politi, security og ulike typer servicepersonell. Fra en beskjeden begynnelse med noen få avganger pr. dag, nådde antall reisende hele 10 millioner i 1997 før flyttingen til Gardermoen.

Som et sentralt område med nærhet til Oslo var det også med å bygge opp nærmiljøet med et rikt arbeidsliv og stor tilflytting. I dag utvikles området til "Fornebyen" et by, handel og boligområde. I dag får sjøflyene lov til å operere i Lilløykilen gjennom Kilen Sjøflyklubb.

Kilder: Fornebuhistorisk forening og Wikipedia

Bikuben – Villa Utsikten historie

Huset som i dag er et koselig pensjonat ble opprinnelig oppført på Hovedøya i Oslofjorden som militærkaserne på starten av 1900-tallet, men ble like etter flyttet til Tofte for å fungere som arbeiderbolig for mange familier som jobbet på cellulosefabrikken. Husets pulserende liv gjorde at huset fikk kallenavnet” Bikuben”. Den gang var det utedoer, bad var det ikke og innlagt vann kom et godt stykke inn på 1900-tallet. Huset har i senere tid, etter 1995, vært internat for Rudolf Steinerskolen og en kort periode privatbolig, og er drevet som et overnattingsted siden 2010.

I dag er det et hyggelig pensjonat med 12 rom og sjarmerende hage.

Brønnøya kalkovn

På Brønnøya kan vi i dag se rester etter kalkovner og utvinning av kalk. På øya er det registert tre kalkovner, i tillegg til at området stedvis bærer preg av kalkverksdrift. Den største kalkovnen kan ses i Sandbukta, der den reiser seg majestetisk kun fem meter fra Oslofjorden.

Kalkovnen ved Sandbukta ble oppførft i 1874. Den er firkantet, bygd opp av stein og murt med kalk. Ovnen er i god forfatning, selv om den enkelte steder er sprukket noe opp. Kalkovnen ligger kun fem meter fra sjøen. I dag er både ovnskonstruksjonen og tilhørende rampe i skråningen bak fredet.

Kilde: Kulturnett.

Fergekvinnen Jacobine

Jacobine var en kvinne som rodde ferge rundt til øyene utenfor Drøbak og over til fastlandet på Hurum på slutten av 1800-tallet. Hun ble enke bare 38 år gammel med åtte barn å mette måtte hun tjene penger, for hun var for stolt til å ta imot fra «fattig kassa». Hun trosset storm og kuling og rodde i all slags vær i over 40 år for å frakte alle de som trengte å komme seg over sundet. Fjorden var den viktigste fartsåren på den tiden. Hun bandt sammen Akershus og Buskerud med fergesamband.

Prisen var 25 øre én vei. Etter noen år gikk hun opp til femti øre. Hun rodde med faste tak legen, jordmor og presten fra Drøbak til Hurum til trengende pasienter, samt maleren Christian Krohg. Fergekvinnen gjorde så stort innrykk på maleren at han både malte henne og laget en statue som står plassert i Drøbak. Hør mer om hennes historie via denne lenken.

De få gangene Jacobine ikke turte å dra ut – da var det ingen som turte å ta turen.

Bruene i Hølen

Smaalensbanen, en del av den gamle jernbanetraseen gjennom Vestby kommune, er rustet opp og har blitt en flott turvei. Traseen strekker seg fra Kjenn og Kjennstjernet i nord, gjennom Hølen tettsted over Hølenviadukten, til Sonsveien stasjon i sør.

Som gammel jernbanetrasé er Smaalensbanen flat, og derfor tilgjengelig for alle. Området egner seg til fot- og sykkelturer, og som transportåre gjennom Vestby kommune.. Hele traseen er ca. 5 km lang.

Mest spesiell er kanskje den fredede jernbaneviadukten som har spent seg vidt over Såna siden 1879.
Også Rafsal bru og Bommen bru er steinhvelvbruer fra før 1850.
I 1995 ble de nye bruene over Hølendalen åpnet, og den gamle jernbaneviadukten blir nå en del av gang -og sykkelveien mellom Oslo og kontinentet.

Historiske Eidsvoll – Sundgata 16- Blomsterurne

Camilla Wergeland ble født i Kristiansand 23. januar 1813. Da faren Nicolai Wergeland fikk stillingen som sogneprest i Eidsvoll i 1817, flyttet familien til prestegården. Her vokste Camilla opp, som nest yngst i en søskenflokk på fem.

Camillas barndom var sorgfri og glad. Hun var flink til å gå på stylter, og kunne til og med gå på stylter i trapper! Hun likte å kle seg ut og spille teater. Hun kunne være ganske vilter, og sammen med søsknene fikk hun utfolde seg fritt i naturen rundt hjemmet. Her balanserte de på rekkverket på broen over Andelva, og de kullseilte på Vorma.

I ungdomsårene vekslet Camilla mellom en rolig tilværelse hjemme, og hektiske uker med selskapsliv på besøk hos venninner i Christiania. Hjemme brukte hun mye av tiden på å lese, eller å dra på rideturer. Hun elsket å ri og tilbrakte mye tid på hesteryggen rundt omkring i Eidsvoll. Hun fikk også besøk av venninner og sammen streifet de omkring i landskapet rundt prestegården, som bestod av hager, stier, lysthus og gjemmesteder.

Camilla fikk mer utdanning enn det som var vanlig for datidens jenter. Hun fikk hjemmeundervisning sammen med sine søsken, og tre års skolegang. Den unge Camilla var vakker og talentfull, og fikk innpass i fasjonable kretser i både inn- og utland. Hun fikk flere ekteskapstilbud, men Camilla takket nei. Hun ønsket ikke et fornuftsekteskap, hun ville gifte seg av kjærlighet. Først i 1838, da hun var 25 år, møtte hun Jonas Collett, som skulle bli hennes ektemann. De giftet seg 14. juli 1841 i Eidsvoll kirke, og bosatte seg bak slottet i Christiania.

Camilla regnes som Norges første feminist, og er en av Norges største og viktigste forfattere. Hun debuterte som forfatter i 1842, men hennes største verk ble ikke utgitt før i 1854. Amtmandens Døttre var Norges første samfunnskritiske roman. Den ble utgitt anonymt, slik skikken var for de få kvinnelige forfattere på denne tiden, men det var liten tvil om hvem som sto bak. Med tiden befestet Camilla sin posisjon i norsk litteratur, og hun utga sine verk under eget navn.

Etter hennes manns død i 1851, levde Camilla en rastløs tilværelse, der hun flyttet fra by til by i Europa, gjerne med et par av sine sønner på slep. Hun bodde hjemme i enkelte perioder, og besøkte gjerne Eidsvoll, men aldri lenge om gangen. Hun klarte å livnære seg som forfatter, men det var en fattig tilværelse.

I 1862 kom den selvbiografiske erindringsboken I de lange Nætter. Denne boken, sammen med hennes dagboknotater og brev, har vært en viktig kilde til kunnskapen om Camillas oppvekst, og resten av familien Wergelands tid, på Eidsvoll prestegård.

Camilla glemte aldri at hun var en Wergeland. Da hun døde 82 år gammel i 1895, ble hun etter eget ønske kremert, og urnen ble satt ned i graven til Jonas Collett på Vår Frelsers gravlund. Graven ligger bare noen få skritt fra broren Henrik Wergelands gravstøtte, og er ganske enkelt merket «Camilla Collett f. Wergeland».

Sitater er valgt av Annika Hagen.

Sitatet her er hentet fra Paa gamle tomter av Camilla Collett.

Annika Hagen har også skrevet biografien.

(denne blomsterurnen vil bli tatt inn om vinteren)

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wergelandsavdeling.

Annika Hage har skrevet boken "På gamle tomter. Camilla Collett og Eidsvoll".

Ovnsmuseet på Bærums Verk

Ovnsmuseet ligger på bakkeplan i Støperibygningen med egen inngang fra Lommedalselva over bro fra Elvegangen.

Løkke bro, som går over Sandvikselven i Sandvika, ble støpt på Bærums Verk i 1829 og var lenge en del av Drammensveien. Det er en støpejernsbro som ble åpnet 19. desember 1829. Den var Norges første støpejernsbro, 5,20 meter bred og med et spenn på 22,8 meter. Løkke bro har en særpreget konstruksjon og har lenge vært et yndet motiv for malere, deriblant Johannes Flintoe (1838), Fredrik Collett (1889) og Claude Monet (1895).

Bestill guided tur på Bærums Verk; dette inkluderer også omvisning i museet.

GUIDING
Ønsker dere å få et innblikk i Verkets historie og en tur i ovnsmuseet i tillegg til å oppleve området, butikkene, verkstedene og galleriene, kan guide bestilles på informasjonskontoret, tlf. 67 13 00 18. Vi tilbyr historisk guiding med varighet i ca. 1 time, som inkluderer vandring gjennom området, inngang ovnsmuseet og med stopp underveis.
Pris kr 1500,- for grupper inntil 30 personer. Prisen inkluderer billetter til Ovnsmuseet

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Vormavegen 15 – Blomsterurne

Henrik Wergeland og Eidsvoll

Henrik Wergeland (1808-1845) var den viktigste og mest fargerike kulturpersonligheten i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Han ble født i Kristiansand og levde sine første barneår der, og han bodde mesteparten av sitt korte liv i Christiania (Oslo). Likevel regnet han Eidsvoll som hjembygda, der han fikk et nært forhold til folket og naturen. Familien flyttet hit da faren ble sogneprest i Eidsvoll i 1817, og her tilbrakte Henrik lange perioder både mens han gikk på skole og studerte i byen, og etter at han var ferdig utdannet, men ikke fikk noen prestestilling.

Henrik Wergeland var først og fremst dikter. Han skrev bestandig, og det ble tusenvis av trykte sider: dikt, skuespill, historiske bøker og hefter, opplysningsblader, avisartikler og debattinnlegg – omtrent alle typer tekst unntatt romaner. Alt er ikke gull, men blant det beste er noen av de fineste diktene som er skrevet på norsk. Henrik skrev vers om alle slags emner: lykkelig og ulykkelig kjærlighet, vennskap, sykdom og død, politikk, religion og ikke minst natur: Få, om noen, forfattere i verden har navn på flere plantearter i tekstene sine.

Faren, Nicolai, hadde vært med på å skrive Grunnloven under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. For Henrik ble det en hovedoppgave å bidra til å bygge det nye Norge, med politisk frihet, nasjonal selvstendighet og en egen litteratur og kultur. Han var en ivrig patriot, som det ble kalt. Derfor ivret han for å gjøre Eidsvollsbygningen til et nasjonalt kulturminne og for å gjøre 17.mai til en folkefest. Barna skulle også med: «Vi ere en nasjon, vi med, vi små en alen lange.» Men Wergeland var også opptatt av kampen for frihet i andre land verden over.

Wergeland ble ofte rasende når han så urettferdighet. Han skjelte ut rike og mektige menn som han mente behandlet fattigfolk dårlig, også her i Eidsvoll. Det førte til mange og langvarige rettssaker som nesten ruinerte dikteren. Noe annet som gjorde han sint, var dyremishandling. Henrik var en av de første hos oss som sloss for dyras rettigheter, blant annet i diktet «Kast av, hvor bakken er for bratt» og i «Veslebrunens tale til menneskeligheten i menneskeheten». Veslebrunen var hesten til Wergeland.

Henrik Wergeland var dypt religiøs, og han var en sterk tilhenger av frihet for alle religioner. De var sanne på hver sin måte og fortjente respekt. Grunnloven, som Henrik ellers var så stolt av, nektet blant annet jøder adgang til Norge, og derfor ville han få Stortinget til å endre den paragrafen. Det lyktes, men først etter at Henrik Wergeland døde, bare 37 år gammel.

Med Nicolai, kona Alette og deres fem barn kom en familie helt utenom det vanlige til Eidsvoll. Henrik ble den store dikteren og midtpunkt i mange slags debatter, med både venner og fiender i stort antall. Søsteren Camilla skrev den første moderne romanen i norsk litteratur og var den som først reiste kampen for kvinners rettigheter i Norge. Minnet om begge er fortsatt levende i bygda.

Sitatet er valgt av Geir Uthaug.

Sitatet er hentet fra Etter tidens leilighed, dokpro.no/wergeland/w12/w12178.html

Biografien er skrevet av historiker Torleif Hamre.

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wegelandssamling.

Geir Uthaug har skrevet boken Et Verdensdyp av Frihet. Henrik Wergeland. Liv – Diktning – Verdensbilde