Kategori: Kulturminne

Historiske Eidsvoll – Gullverket

Gullverket – landets mest berømte gullverk

Kjører du fylkesvegen fra Eidsvoll sentrum til Nord-Odal, passerer du et grisgrendt område som heter Gullverket. Stedet har en forhistorie som omhandler akkurat det stedsnavnet tilsier: Her lå Norges mest berømte gullverk.

Gruvedrifta etter gull pågikk langt til skogs fra 1758 til 1907, med lange avbrudd innimellom. Den danske-norske staten,  Bernt Anker og to engelske selskaper var blant eierne av gullverket.  Norske og danske myndighetspersoner, professorer og forfattere besøkte verket i pionertida og skrev om sine inntrykk og store forhåpninger. Norske og utenlandske aviser skrev utallige optimistiske reportasjer om engelskmennenes store satsing tidlig på 1900-tallet. Gullverket ble berømt, men sannheten var at ingen av selskapene tjente penger.

Da drifta var på sitt mest intense på begynnelsen av 1900-tallet jobbet omtrent 200 mann i gulldrifta i Gullverket. Gruvesamfunnet var internasjonalt og moderne med engelske direktører og fagarbeidere, svenske og norske gruvearbeidere. Området hadde elektrisk strøm og telefon. Barna til gruvearbeiderne hadde egen skole, og stedet hadde butikk og kulturelle tilbud.

I 1907 ble det brått slutt. Det engelske selskapet begjærte seg sjøl konkurs, arbeidere måtte flytte vekk, bygninger og maskiner ble solgt på auksjon.

I dag er det bare steinhaugene, gruvesjaktene og grunnmurene etter bebyggelsen som er tilbake, bortsett fra ett hus – det gamle laboratoriet. I godt over 100 år har det stått slik det ble forlatt da drifta opphørte – med kjemikalieglassene på hyller langs veggene og smeltediglene klare til å settes i smelteovnene.

Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg har betegnet laboratoriet som enestående i nasjonal sammenheng.

Gullgruvenes venneforening, Guldværket Cirkumferens,  tar vare på alle gull-minnene og driver informasjon om gruvehistoria. Det er satt opp informasjonstavler flere steder, og det gamle  laboratoriet er restaurert og innredet som museum der foreningen har samlet alt av gjenstander og bilder fra gruvetida. Nå tilbys omvisning både i museet og ved det største gruveområdet, Brøstadgruva. Der det store gullvaskeriet sto mens engelskmennene drev verket, har venneforeningen bygd opp en gapahuk med bilder, kart og opplysninger om drifta og om ruinene.

Det er bare å bestille en omvisning.

På spesielle dager åpnes museet for besøkt uten påmelding, med påfølgende tilbud om guidet tur i gruveområdet.

Det er også skrevet bok om den eksklusive bergverksvirksomheten i grunnlovsbygda; «Drømmen om gull».  Den selges av venneforeningen.

Ytterligere informasjon finner du på nettet: http://www.gullverketmuseum.no/.

 

 

Dynamitthistorien på Sætre

Fabrikken ble lagt til Sætre da Håøya fungerte som en naturlig skjerming som ville bidra til å redusere at en eksplosjon skulle spre seg og forårsake større skader. Det ble også bygget voller rundt fabrikken for å beskytte Sætre. I tillegg hadde Sætre flere andre fordeler som Tilgang på vannkraft, tilgang til sjøen for på skipe ut dynamitten og at den lå avsides fra de største tettstedene.

 

Fabrikken var en hjørnesteinsbedrift i Sætre; rundt to tredjedeler av befolkningen hadde sin inntekt derfra. Det ble bygd arbeiderboliger, forsamlingshus og skole og lokalsamfunnet vokste. Livet til arbeiderne på Engene dynamittfabrikk var tøft og risikofylt med fare for eksplosjoner og ulykker som det var flere av gjennom årene. Dynamittproduksjonen krevde nøyaktighet og presisjon. Arbeiderne hadde også risiko for forgiftning, helseproblemer på grunn av lange arbeidstimer og dårlig ventilerte arbeidsforhold som ga kroniske lidelser.

 

Hvordan dynamitt lages:

Den viktigste ingrediensen i dynamitt var nitroglyserin, en ekstremt eksplosiv væske. Nitroglyserin ble laget ved å blande glyserin med en sterk syreblanding, vanligvis salpetersyre og svovelsyre. Væske er svært ustabil og kan lett detonere ved støt, varme eller friksjon så arbeiderne måtte være forsiktige. Deretter måtte nitroglyserinen stabiliseres før det kunne brukes til å lage dynamitt. Dette ble gjort ved å blande med et porøst absorberende materiale, vanligvis kiselgur (et naturlig forekommende silikatmineral). Deretter ble dynamitten sent til «bakeriet» og blandet med andre stoffer til en tykkere masse som kunne formes til stenger eller annet ønsket form. Dynamitten ble vanligvis pakket inn i papp eller metalldeksel for å beskytte den under lagring og transport.

Etter at dynamitten var produsert, ble den nøye kontrollert ve å teste eksplosiviteten og stabiliteten, samt å sørge for at hver produksjonsbatch var ensartet.

 

På grunn av de farlige arbeidsforholdene, teknologiske utviklinger og endringer i markedet, ble det slutt på dynamittproduksjon i 1973 og produksjon av nitroglysering i 1976. Det ble produsert nitrocellulose frem til 1991, mens produksjon av dynamitt fortsatte ved anlegget på Gullhaug i Lier. Dynamittproduksjonen på Engene var et viktig bidrag til Norges industrielle utvikling, men også et symbol på de risikofylte arbeidsforholdene som preget tidens industri.

Carsten Ankers Lysthus

Carsten Ankers lysthus 

Carsten Ankers lysthus ligger på Christenkollen ved Feiring jernverk. Lysthuset er en kopi av det huset som Carsten Anker bygget der for å kunne overnatte i nærheten av jernverket han hadde anlagt tidlig på 1800-tallet. Da han gikk konkurs ble det spesielle tømmerhuset tatt ned og solgt. Til 1814-jubileet ble en kopi av lysthuset bygget etter originaltegningene, og det er Feiring jernverks venner som sto for dette. Foreningen driver stedet som en turkafé på søndagene vår og høst, og utsikten er flott hele året.

Under Jernverkshelga, første helg i august hvert år, er det liv og røre her, med tablåteater, servering og mange aktiviteter her og i selve jernverket nedenfor.

Mer informasjon finner du her 

 

 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo 

 

Mastemyr historie

Området ble utviklet som næringspark etter at Kolbotn  fikk veitilknytning til nye E18 mellom Oslo og Vinterbro som sto ferdig i 1970, men det var først på midten av 80-tallet at store aktører som IBM Norge, Orkla Foods, Robert Bosch, Volvo Norge, Kodak Norge og Norgesbuss etablerte seg her.

Dette, sammen med bygging av hotell gjorde Mastemyr til et knutepunkt for internasjonal virksomhet i Oppegård og nærliggende områder.

Utbyggingen ga også oppsving i boligbyggingen: nærliggende områder som Mellomåsen, Trollåsen og Ingieråsen ble utviklet i løpet av noen få år. I dag er Mastemyr en forlengelse av Kolbotn med Quality Hotell Entry som et samlingspunkt og boligområder med nærhet til flotte rekreasjonsområder som Ingierstrand, Hvervenbukta og turer i marka ved Gjersjøen.

Stein skole – Eventyrskolen – en del av Nes samlinger

Stein skole er en fargebombe av en opplevelse, for både unge og eldre sanser. Her kommer du tett på unike verker av kjente kunstnere som Reidar Aulie, Dagfinn Werenskiold og Henrik Sørensen. Sammen med Ingeborg Refling Hagen og lærer Erling Elverhøy bidro de til å skape et unikt og vakkert læringsmiljø for elevene på «Eventyrskolen» fram til den ble nedlagt i 1974.

Ved siden av ligger "gamleskolen" fra 1852 – som var i bruk frem til 1912.

Det gamle fjøset er gjort om til kunstgalleri, hvor det hver sommer vises ulike kunstutstillinger. Her ligger også en trivelig kafé og museumsbutikken med blant annet spesialprodusert porselen med sitater fra skolen. 

Museet er åpent kun om sommeren – Les mer på våre nettsider​​​​​​

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Sherpatrappen Nebba

Sherpatrappen på Nebba er et flott eksempel på stibyggerkunst i Norge. Byggingen av trappen involverte sherpaer som la totalt 278 trappetrinn for hånd, kun ved bruk av enkle redskaper som hakke, spett, slegge, hammer og meisel. Arbeidet ble utført i løpet av 18 arbeidsdager, og det ble lagt stor vekt på å bevare vegetasjonen rundt stien. Trappen har blitt en populær attraksjon og et flott turmål langs denne kyststien ved Bunnefjorden.

Oksenøya bruk

Her lå tidligere Oksenøya bruk, Skandinavias største gartneri anlagt av A. F. Klaveness. Gartneriet var tegnet av Magnus Poulsson som også har tegnet Oslo Rådhus sammen med Arnsteing Arneberg og besto av 10 drivhus med blant annet 70 000 krysantemum. Gartnervirksomheten opphørte i 1998.

Under andre verdenskrig på slutten av 1941 opprettet tyskerne en hemmelig leir på området for russiske krigsfanger. I mai 1944 ble leiren lagt under Grini fangeleir, underlagt Luftwaffe. Fra da av ble det også innsatt norske og tyske fanger i leiren som besto av tyve 12-kantede telt, bygget opp av finerplater på rundt 5 m² med en ovn midt i rommet og tre små vinduer. Her bodde 15 mann i hver, i to køyesenger som tok opp omtrent halvparten av gulvplassen, med åtte plasser i den nederste og sju i den øverste. Utover våren ble leiren utvidet til 33 telt, med totalt 400 fanger fra Grini. Fangene arbeidet med flyplassen, om vinteren blant annet med tråkking av rullebanen etter snøfall.

Etter krigen ble gården kjøpt av Staten i forbindelse med opprettelse av Fornebu sivile flyplass. I 1997 ble grunnsteinen til Norske Skogs hovedbygning nedlagt der hvor leiren lå, en bygning som to år senere fikk Bærum kommunes estetiske pris. Kontorlokalene ble plassert slik at den nye og eldre bebyggelsen sammen danner et tun. Det er også slektskap mellom de nye og gamle bygningene i dimensjonering, særlig i høyden, og materialvalg. For eksempel har man gjentatt Poulssons låvepanel av gran, som er behandlet med jernvitrol og kjønrøk.

Norske Skog ble grunnlagt i 1962 og var en av verdens største produsenter av avis- og magasinpapir. Konsernet hadde på det meste 13 fabrikker i 10 land over hele verden, men gikk konkurs i 2017 og ble kjøpt opp av et investeringsselskap.

I dag er det anlagt fuglereservat i Storøykilen mellom Oksenøya og Storøya, hvor det er registrert 257 fuglearter, samt rundt 700 planter.

Elle tåkeklokke og DS Donau

I dag, som før, var vannveien viktigste fartsåre for å få varer inn til Oslo og ut på kontinentet. Om vinteren ble fjordisen brukt for å trekke varer inn til Christiania. Sommerstid seilte skipene fullastet til kontinentet. I traktene Son og Drøbak ble det skipet ut masse tømmer som bl.a ble brukt i det store oppdammingsarbiedet med å lage dikene i Holland. 200 kilos store isblokker ble skipet ut til fiske- og matvarehandlere i England, Tyskland og Frankrike. Seilskutene brakte korn, erter, gryn, ost, smør, genever, stoffer, pottemakervarer, taksten og teglsten til Norge.

Tåkeklokke var en klokke det ble ringt med når det var dårlig sikt i skipsleden for å rettlede skip som seilte i trange farvann når det var tåke. Klokkene var som her på Elle plassert i et tårn, og gjerne på steder det også var fyrlykter. Ringingen skjedde ved aktivering av et drivverk.

Elle tåkeklogge er i tre og bygget i sveitserstil. Tåkeklokkene ble etablert helt på slutten av 1800-tallet. Den siste tåkeklokken på kysten ble nedlagt på 1980-tallet. I dag er ingen av dem i bruk, da moderne teknologi sikrer trygg ferdsel i skipsleden inn til Oslo.

DS DONAU

Litt lengre syd utenfor Skiphelle ligger også lasten fra DS «Donau», lasteskipet som motstandsmennene Max Manus og Roy Nilsen senket i januar 1945. Mens skipet lå til kai i Oslo festet de 10 miner festet med magneter under vannlinjen. Planen var at skipet skulle sprenges på åpent hav men forsinkelser gjorde at bombene gikk av mens de fortsatt var i Oslofjorden hvor det gikk på grunn. Det var 1500 tyske soldager og 450 hester ombord. Skipet var benyttet til å deportere norske jøder til Auschwitz under krigen.

En viktig grunn til senkingen var at skipet i denne perioden ble brukt til transport av tyske styrker fra Norge til kontinentet. Disse styrkene skulle settes inn som forsterkninger på vestfronten, så motstandsbevegelsen i Norge ville sørge for at av disse forsterkningene ikke nådde kom fram.

Video om historien til DS Donau på youtube

Raknehaugen

Mellom stokkene er det stampet sand, myrjord, kvister og kjærr for å holde haugen stabil.Den er i hovedsak bygget med furu som er hugget i løpet av èn vinter. Hugging, frakt, bygging av haugen og forpleining av arbeidere har sysselsatt nærmere 1000 mennesker.

Haugen ble bygget  i perioden 533-551 – i Folkevandringstiden hvor det var mye uro, strid og folkeforflytninger i Nord-Europa som følge av Vest-Romerikes fall.
Raknehaugens plassering ved den travle hovedvegen – Ljøgodtvegen  (Folkevegen) mellom Oslo-Trondheim var strategisk da mange mennesker passerte stedet og kunne beundre det store byggverket. Haugens diameter er nærmere 100 meter og på det høyeste var nærmere 20 meter.

Sagnet sier at det er gravlagt en konge ved navn Rakne i full utrustning mellom to hvite hester.
Det har vært utgravingene i 1869/70, 1939/40 og 1993 uten at det ble ikke funnet noen skjelett av Kong Rakne eller hans to hester. Det ble heller ikke funnet noen gravskatter eller gravgaver. Derimot ble det funnet kranierester etter et menneske, beinrester etter pattedyr og fugler, alt fra en kremeringsgrav i bunnen på haugen.

Det er knyttet flere myter og sang til haugen.
Guidede omvisninger i perioden mai-august.

Bli med på en guidet omvisning på søndager kl 11.16 og føl på mystikken rundt Raknehaugen.

Ande dager og tidspunkt etter avtale. Kåseri på forespørsel – hele året.
www.raknehaugen.no

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Brambanigården

Brambani kjøpte i 1870 et lite sommerhus med hage ned mot elven hvor han bygde sin første kalkfabrikk hvor Brambanigården i dag står. Brambani utnyttet Kristianias store behov for kalk og teglstein til byutvidelsene på slutten av 1800-tallet og startet fra 1871 flere kalkfabrikker og teglverk i Sandvika-området og på Brønnøya hvor kalkovnen er restaurert og kan besøkes . Kalkfabrikkene ble etterhvert nedlagt på grunn av det voldsomme krakket i byggevirksomheten i 1899. I 1888 grunnla han også landets første blikkvarefabrikk som laget flerfarget litografisk trykk på blikk. Denne eksisterte fram til 1929.

Han var lokalt engasjert i etableringen av Sandvika Vel, etableringen av vannverk på Stovivannet i 1898 og fikk bygd vannledning til Sandvika. I arbeidet for gatebelysning i Sandvika – først med pretoleumslamper fra 1890 årene og i 1905 ble det installert kulltrådpærer.

Brambanigården huset en av landets første yrkesskoler og folkebad i kjelleren. Det var et populært tilbud og behov for utvidelse meldte seg raskt og etterhvert ble det bygget ut rundt kommunegården i samarbeid med arkitekt Magnus Poulsson.