Kategori: Kulturminne

Dyssegraven på Rødtangen

Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver fra yngre steinalder. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner som vi ser på bildene. I Norge er megalittgraver svært sjeldne og de er et tegn på at dette kan være noe av den første bosettingen i Norge. Her er det funnet to tilsvarende dysser ganske nær hverandre som er blitt datert tilbake til 3630-3350 f.Kr. Det er gjort funn av ravperler noe som tyder på at de enten kom fra – eller samhandlet med andre samfunn på kontinentet. Dyssegraven ligger tett inntil den røde låven, inngang ved skiltet.

Hør mer om funnene og livet som artet seg i steinalderen i videoen.

Gravrøsene. Opp på åsen litt lengre mot Drammen ligger det flere gravrøyser fra bronsealderen. I eldre bronsealder ble den døde plassert i kisten fullt påkledd og med ulike gjenstander. Mennene fikk gjerne med seg bronsesverd, økser, dolker, kniver og smykkenåler. Kvinnene fikk med seg kniver og dolker, samt smykker som halsringer, armbånd og beltespenner. Røysenes beliggenhet kan tyde på at det var viktig for mennesker i bronsealderen både at røysene kunne ses fra sjøen og at sjøen kunne ses fra røysene.

Alle gravrøyser er fredet og det er ikke lovlig å ta eller flytte stein fra disse.

Hvalstrand bad

De første offentlige bad for damer ble anlagt i 1840-årene. På slutten av 1800-tallet fant en ut at lys og sol hadde positiv effekt og spesielt unge kvinner begynte å sole seg. Det ble mer akseptert å vise kropp og fra 1900 tallet ble det bygget mange bad rundt Oslofjorden.

I mellomkrigstiden ble det fart i badelivet slik vi kjenner det i dag: – Sjøbading som «fribading», altså der begge kjønn badet sammen skjøt fart i 1930-årene.

Hvalstrand bad ble etablert 7. juni 1934 på en eiendom utskilt fra gården Hval. Gårdens eier Wilhelm Roede og skipsreder Rudolf Olsen gikk sammen om å etablere et moderne badeanlegg med stupetårn og rutsjebane og en elegant restaurant.

Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. Det var satt opp dampbåt fra Oslo sentrum som kjørte skytteltrafikk gjennom hele sommersesongen.

Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld, mens vanlig folk badet i friluft. Dette var en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og Oslos innbyggere ville ut av byen og til flott natur på søken etter «det gode fritidsliv» som et resultat av at folk flest hadde begynt å få mer fritid.

Etter hvert ble stedet ulønnsomt, kjøpt av Asker Kommune og stod og forfalt til det ble fredet og restaurert i 1997. Nå drives Hvalstrand Bad som restaurant i sommerhalvåret.

Holmsbu historie

Det har ikke alltid vært slik, men det har bodd folk i området veldig lenge, fra den gang vannveien var viktigste transport og de fleste var bønder og dyrene beitet hvor byen nå ligger.  Fra 1500-tallet oppsto betegnelsen «ladested». Det beskriver et sted hvor embedsmenn drev trelasteksport. Fra 1720 begynte man å skipe trelast fra Holmsbu. Bøndene likte dette dårlig. De ville handle direkte med utenlandske kjøpere, som kom med skutene sine, særlig kom de fra Holland.

Fra rundt 1865 ble fiske en primærnæring i Holmsbu. Innbyggerne talte ca 400 personer fordelt på 89 familier hvor nesten halvparten var fiskere. Det ble fisket etter laks og sjøørret, samt småsild og brisling. I 1930 årene var det to hermetikkfabrikker i Holmsbu hvor de pakket småsild, kjøtt og fisk på hermetikkbokser.

Holmsbu trakk til seg mange kjente kunstmalere takk til det flotte lyset. De tilbragte sommeren i bygda med sine staffeli og malerpensler. Blant dem er Henrik Sørensen den mest kjente, og i dag er det et kunstmuseum i Støa med hans ettermæle og han var hovedmannen bak oppussingen og utsmykningen av Holmsbu Kirke. H.Sørensen er også maleren av de flotte veggmaleriene i Oslo Rådhus.

Sommerturistene fra Oslo og Drammen kom etterhvert til Holmsbu med dampbåten, også kalt «pappabåten» siden mødre og barn bodde her hele sommeren, mens pappaene kom med båten i helgene. Mange gjester kom tilbake år etter år, og skapte et nært forhold til stedet, som ble preget av stabile bånd mellom besøkende og lokalbefolkningen, bestående av fiskere og bønder. Fra 1911 var Holmsbu også hjemsted for en kunstnerkoloni, som knyttet hotellet til landets mest kjente kunstnere. I tillegg fungerte hotellet som festlokale for innbyggerne under store anledninger.

I dag har Holmsbu Badehotell blitt et sted for konferanser og individuelle gjester. Restauranten tilbyr en vakker utsikt over Drammensfjorden og er åpen hele sommeren. Utsmykningen i spisesalen stammer fra Erling Clausen, en kunstner fra kolonien. Han hadde muligens betalt for oppholdet sitt med kunstverk, en vanlig praksis blant kunstnere. Utsmykningen skildrer Holmsbu fra 1930-tallet, med kjentfolk og scener fra dagliglivet, inkludert den fargerike fiskeren Julius Iversen og skuespilleren Erling Drangsholt.

Motivene fanger essensen av livet i Holmsbu før andre verdenskrig, som fiske og sjøfart. En mystisk detalj er bildet av passasjerskipet «Stella Polaris», lik dagens luksuriøse cruiseskip. Selv om skipet aldri besøkte Drammensfjorden, reiser Clausen et spørsmål om han drømte om Holmsbu som cruisedestinasjon.

Reiselivet er fortsatt viktig for Holmsbu, men økt besøk fra cruiseskip kunne vært overveldende for den lille bygden. Dette understreker et ønske hos lokalbefolkningen om å bevare noen hemmeligheter om stedet for seg selv. Holmsbu forblir derfor en kombinasjon av historiske minner og moderne gjestfrihet.
I Holmsbu sentrum finnere du flere vernede trehus, blant annet «Schulerudgården» der Anne Cath, senere Vestly, og brorens Mentz tilbrakte sine barndoms somre.

Isdrift på Nærsnes

Seilskutene kom med ballast, ofte i form av runde flintknoller, og måtte kvitte seg med dette før lossing. Sjøbunnen og stranden nedenfor Bryggebakken er dekket av slik ballaststein.

 

Det var hardt arbeid hvor arbeiderne skar blokker av is med spesielle sager. Hver blokk veide rundt 160 kilo. Isblokkene måtte så løftes over i en renne av treverk, og ble sendt ned til havna. I de første årene ble isen skipet ut om vinteren uten mellomlagring, men etterspørselen var størst om sommeren og man begynte da å lagre isen i ishus og senere i store åpne isbinger/isstabler. Vi ser resten av fundamentet på en slik isbinge her. Denne var en stor stabel på nesten 2000 m2 som kunne romme 14-17.000 tonn is og isstablen gik helt opp til dagens hovedvei. Det var en provisorisk konstruksjon som skulle lagre isen fra vinteren til sommeren, og veggene kunne være 4-8 meter høye og ble holdt på plass med utvendige stokker for at isen ikke skulle rase ut.

 

Det var laget en renne og brygge ut i bukta så isen kunne bli lastet på et ventende skip. Det ble gjerne brukt sagflis mellom blokkene for å sikre at de ikke smeltet under den lange transporten.

 

Iseksporten bidro til velstand for bøndene som eide dammer og tjern og seilskute eierne langs kysten. Det var forbundet med stor risiko. Flere skip forliste på ferden da isen kunne smelte underveis og vekten kunne forskyve seg til siden og velte skuta.

Hollender byen Son

Hollandske skip kom for å hente norsk tømmer, men de brakte også handelsvarer fra mange forskjellige land til Norge. Opprinnelsen til Son går imidlertid enda lenger tilbake. Inne i utløpet av Såna, i bunnen av Sonbukta, ble det etablert et handelssted i middelalderen, og kanskje allerede i vikingtiden.

Oslofjorden ble kalt Zoon Water som vitner om viktigheten av fjorden for hollenerene. Flere av bygningene i Son er fra denne storhetstiden som handelshuset Thornegården fra 1641, tobakkspinneriet Spinderigården fra 1700-tallet og Huitfeltgården fra 1800-tallet, hvor Chr. M. Falsen skrev utkastet til Norges grunnlov (i følge Sigrid Undset og Nils Kjær).

SE VIDEOEN "Verden kom sjøveien til Son" om Son sin historie.

Son sin vekst stagnerte etter 1720 da Moss ble et større og viktigere kjøpsted. På begynnelsen av 1900 tallet (1900-1910) var Son en kunstnerby som flere av byene langs kysten.

Son har også lange tradisjoner med båtbygging.

Skulerud

Den smalsporede jernbanen “Tertitten” kom i 1898 til Skulerud, som var endestasjonen. Skulerud ble et viktig knutepunkt mellom jernbane, kanal og etter hvert buss. Banens trafikkgrunnlag var særlig skogs- og landbruksprodukter. Tømmer ble kjørt til Skulerud og derfra fløtet til Halden. Samtrafikk med DS Turisten ble også en populær turistattraksjon som “Den store rundreisen”. Banen ble nedlagt i 1960.

Lenge før jernbanen kom til Skulerud var stedet et viktig knutepunkt mellom vei og vannvei. Sammen med jord- og skogbruk var Skulerud et industristed med fløting, dampsag, garveri og dreieri.

Nå er arbeidet i gang med å reetablere jernbanemiljøet på Skulerud. Dette er gjort mulig gjennom Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske- og industrielle kulturminner. I 2016 ble en del av jernbanestrekningen på Skulerud ferdig istandsatt. Smia ser utvendig ut som tidligere, men er innvendig innredet til kystledshytte. På stedet er museum ”Isbingen” med over 100 gjenstander fra fløtingstida. Tømmerkrana er restaurert. På stedet er det et servicehus.

På dagens Skulerud kan du starte din ferd igjennom Haldenkanalen. Her er utsetningsrampe, gjestebrygge, servicehus, og du kan sogar overnatte på kystledshytta, Smia. Her er også godt med parkeringsplasser. Her har du også mulig for å tømme båtens santitæranlegg. På “Stasjonsområdet” ligger Skulerud Grendehus, som kan leies til små og store arrangementer.

Son kystkultursenter

Son kystkultursenter
Kystkultursenteret ligger vakkert midt i Son. Senteret består bl.a. av museumshavn med gamle bruks- og fritidsbåter, utstillinger, museumsbutikk og gullsmed.

Jostushuset forteller historien om et fiskerhjem fra Son. I smia er det skiftende utstillinger som omhandler livet i Son slik det var i gamledager.

 

Wesselstua

Kapellan Jonas Wessels hjem. Akershus-stue pietetsfullt restaurert. Dikteren Johan Herman Wessel og matematikeren Caspar Wessels fødested. Henv. Kulturkontoret tlf. 64980280. Omvisning etter avtale.

Nesset Skysstasjon

Fra 1650 har Nesset vært omtalt som havn og ladested, hvor tømmer ble lastet på skip og sendt til Holland eller England. Bosettingen på Nesset innerst i Bunnefjorden, har en rik historie preget av småbruk, sjøfart, tre- og iseksport og fiske. På slutten av 1870-tallet kom dampskipene, og med dem nye muligheter. Dampskipene gjorde Nesset til et viktig knutepunkt i Follo, og passasjertrafikken skapte det moderne Nesset. Reisende fra hele Follo kom til Nesset med hest og vogn eller bil, og fortsatte derfra med skip til hovedstaden.

Den første passasjerbåten som besøkte Nesset var hjulbåten Bjørn Farmand, bygd i 1855 og oppkalt etter Harald Hårfagre sin sønn. Nesset har også hatt et landhandleri etablert av Finn Eriksen i 1936 og et bakeri startet av Johs. Fredriksen

 

På skysstasjonen på Nesset ble det allerede i 1804 gitt en bevilling av Kongen til å drive gjestiveri her. Siden har Nesset Bad- og Restaurant, kjent som "Den hvite hest" vært et populært møtested hvor mange unge i Follo fant sin ektefelle. Restauranten brant på 1960-tallet, men minnene lever videre.