Kategori: Kulturminne

Binderssteinen

Johan Vaaler, ​​​​​​(1866-1910) en norsk oppfinner, søkte om patent på sin versjon av bindersen i Tyskland i 1899, og det ble innvilget to år senere.

Selv om hans design ikke var den som ble standarden, står det fortsatt som et symbol på innovasjon. (Den engelske paper gem, slik vi kjenner bindersen den dag i dag, var allerede i produksjon og i bruk da Vaaler fremmet sin patentsøknad. )

For å ære Vaaler og hans oppfinnelse, ble minnesmerket, kalt Bindersteinen, laget og plassert på hans familiegård i Lierfoss, Aurskog-Høland kommune. Dette skjedde i 1999, nøyaktig 100 år etter den opprinnelige patentsøknaden. Prosjektet ble ledet av Aurskog historielag, med støtte fra lokalsamfunnene rundt og Aurskog-Høland kommune. På sommerstid er området rundt Bindersteinen frodig og grønt og her er det fint å ta seg en rast. Det er god plass til å parkere ved Binderssteinen.

Kunstneren Arne Lindaas fra Rømskog var ansvarlig for å designe Bindersteinen, og sørget for at monumentet fungerer som en varig hyllest til Vaalers arv. Minnesmerket er tilgjengelig for besøkende og er skiltet fra Rv 170, en fylkesvei i området

Informasjon fra Visit Greater Oslo 

 

Malmskrivergården

Malmskrivergården er et lite gårdsanlegg fra ca 1640 som hørte til Bærums Verk og utgjør den eldste bevarte bebyggelsen i Sandvika. Gården fredet i 1979.

Jernfremstillingen ved Bærums Verk startet i 1604 under Kong Christian 4. som ønsket å gjøre Danmark-Norge selvforsynt med jern. De første årene benyttet jernverket malm man fant i nærområdet, men fra 1640 kom malmen fra Sørlandet med seilskuter i den isfrie tiden av året. Malm og jern ble losset og lastet på stranden nedenfor Malmskrivergården. Den første malmskriveren var tyskeren Jon Hagedorn. Her bodde han og holdt orden på lossing, lagring og transport av jernmalmen opp til Bærum Jernverk. Dette var også et lite gårdsbruk med våningshus, bryggerhus med bakerovn og kombinert fjøs med låvebygning.

Fjøset er murt av slaggstein fra masovnen på Bærums Verk. På veggen henger en ovnsplate fra 1700-tallet med Anna Kreftings initialer på (Verkseier på Bærums Verk). Fra Sandvika ble malmen transportert via Vøyen eller Evje på sleder med tremeier. Utpå 1700 tallet begynte de å sko meiene med jern som gjorde dem mer holdbare.

I 1835 hadde Sandvika 127 innbyggere i 27 husholdninger. Kalk- og malmtransport sysselsatte de fleste.

 

Kilde: Bærumhistorie.no  og  Bærum Kommune

Dørnbergerhuset

Flere av hans verker er kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og han hadde mange kjente kunstnere i sin omgangskrets, blant annet Edvard Munch og Axel Gallén, som begge malte portretter av ham. 

Dørnberger er for de lokale minst like godt kjent for sine eksentriske malerier. Han gikk alltid med en karakteristisk hamborgsk hatt, han hadde treben og bar to pistoler i beltet, som han kalte «Kitty» og «Kittys broder». Han var opptatt av å holde skyteferdighetene ved like så han siktet på kattehaler som gjorde at Son fikk en stor bestand av haleløse katter. En av datterens friere ble også beskutt, han ble siktet men ble frikjent av lagmansretten fordi han angivelig skjøt for å kastrere ham, ikke for å drepe. I huset finnes det kulehull i mange rom og på ytterveggene.

Mens han satt på toget en gang så stakk han en kniv gjennom buksebenet dypt inn i trebenet sitt. Både kvinner og barn i kupeen besvimte. 

Dørnberghuset er en spesiell bygning, hvor det eldste delen er fra ca 1680, og senere bygget på på 1700 og 1900. Huset er i tømmer og reisverk med originale vinduer av slynget glass.

Ljan Gård Hvervenbukta

Gårdene tilhørte opprinnelig geistlige institusjoner som Oslo bispestol og Hovedøya kloster, før de ble solgt og delt opp. Etter hvert ble Ljan delt i flere bruk, inkludert Øvre Ljan, Nedre Ljan og Stubljan, som alle hadde ulike eiere og roller i området. Stubljan, som lå ved Hvervenbukta, ble en del av det større Ljansgodset og ble kjent for sin hovedbygning oppført av Peder Holter, som dessverre brant ned i 1913

Ved Hvervenbukta lå det et storslått gods – Stubljan (også kalt Ljan). Allerede i 1308 nevnes gården, og etter å ha vært delt i Øvre, Nedre og Stubljan, ble den samlet under hovedbruket på 1600‑tallet. I 1765 kjøpte rikmann Peder Holter eiendommen og oppførte en praktfull hovedbygning samt anla barokkhage ned mot bukta.

«Herregodset» ble et samlingspunkt med 32 rom, storslått inngangshall, krystall-lanngsal, porselens‑rom og en jevn strøm av gjester – inkludert kongelige som Oscar II, kong Haakon og dronning Maud. I rokokko-paviljongen som fortsatt står ved stranden ble gjestene tatt imot med te og vin når de kom sjøveien fra Christiania, og det var lagt en rød løper fra bryggen og opp gjennom hassel-alléen til huset. Innkjørselen til Ljansgodset gikk gjennom den lange, vakre lindealleen helt fra Fiskevollbukta.

I januar 1913 brant hovedhuset da en pipe i pikeværelset tok fyr den kalde januardagen etter årets julefeiring – og det eneste som står igjen i dag er murrester og en minnestein som bærer navnene til tidligere eiere. Medarbeidere reddet mye av innboet – som i dag finnes på ulike steder som museum og private gods.

Området huser også de to Portnerboligene (1898) ved Gamle Mossevei – de to sjarmerende husene som ble brukt av eiendomsvakter, brukes nå av kunstnere.

Helleberget, gartnerboligen nede ved stranden er i dag en kafé kjent som «Anne på landet». Huset stammer fra 1700‑tallet og ga plass til gartnerfamilien som vedlikeholdt barokkhagen.

Fru Johanne Ingier, rangert blant Norges vakreste kvinner, tok over godset etter at hun ble enke i 1900. Under hennes ledelse blomstret Ljansgodset frem til brannen. Godsets rikdom kom fra fra skogen og elven. Tømmer ble saget opp og eksportert via havna ved Hvervenbukta, særlig til Danmark og Nederland. Dette var en viktig inntektskilde, og mange lokale familier fikk arbeid her.

Rødtangen Tåkeklokke

Gjennom tidene har Rødtangen vært et yndet sted for kunstmalere, og en av Norges tidligste bosettinger finner vi herfra.

Losene livnæret seg som fiskere og losfører. Før telefon og radiosamband ble vanlig, måtte losene på Rødtangen selv speide etter båter som skulle ha avløsning. En måte å gjøre dette på var å finne seg et gunstig utkikkspunkt der de så tidlig som mulig kunne oppdage båtene som skulle opp Drammensfjorden. Asbjørn med seilerlua lå alltid klar når losen kom i flott uniform for å bli kjørt ut til skipet. Losene klatret elegant opp tauleideren som ble sluppet ned fra skipet. Nå kunne han lede seilasen trygt gjennom den smale Svelvikstrømmen og videre inn til Drammen. 

Det kunne være mye tåke og tykk dis langs kysten . Klokketårnet – Rødtangens landemerke, er en tåkeklokke det ble ringt med når det var dårlig sikt i skipsledene – dette for å rettlede skip som seilte i trange farvann, slik reddet man både skip og menneskeliv fra forlis. I starten var det bare 4 skråbjelker i spenn som holdt den store klokka på 600 kilo. Da fyrhuset ble solgt til sommerbolig i 1897, ble det ordnet med rom i klokketårnet – seng, bord og ovn. Når klokka klang var drønnet ubeskrivelig og opphold her i lange perioder med dårlig vær kunne være ren tortur. Hvert opptrekk av klokka varte i 1t 45 min. I 1938 overtok elektrisk tåkelur og det ble innstallert en bryter i huset til Olea og Asbjørn som kunne slå av og på tåkeklokka. Den ble nedlagt på 1970-tallet og tårnet forfalt. Takket være iherdige sjeler ble tårnet gjenreist i 1996, dog uten selve klokka som ingen kjenner skjebnen til.

Tåkeklokken hadde også en viktig posisjon under andre verdenskrig da man hadde gjemt bort en ulovlig radio og gjorde klokken til en nyhetsentral.

Her kan du høre om los-livet i Rødtangen fra Olea, kona til den siste tåkevakten men også om livet langs fjorden til badegjestene og de lokale innbyggerne datidens klasseskiller.

Aulie mølle

Det har vært mølledrift her siden 1600 tallet, mens dagens mølle sto klar i 1909 etter at den gamle brant ned. I 1919 ble mølla modernisert og et eget kraftverk med strømforsyning ble gjort i stand.  Denne sikret strøm til gården som mølla ligger under, samt 20 andre abonnenter i nabolaget. 

Det er oppgitt at mølla malte 296 tonn rug, hvete, bygg og havre. 

Under andre verdenskrig ble det malt korn på natta som tyskerne ikke skulle få vite om. Da ble det holdt vakt rundt i området for å speide etter mistenksomme kjøretøyer. 

Mølla var i drift til 1980 tallet. Etter dette ble den en del av Nes samlinger sitt museum, før den gikk over til private hender igjen. Disse ønsker nå å vise frem mølla til allmenn beskuelse igjen. 

Stallen som er tilknyttet mølla, ble gjort i stand i 2019, og står idag slik den var når den var ny, og hestene trengte ett sted å hvile. 

Møllerboligen er i original stand, og benyttes i dag som sommersted. 

 

 
 

Industrikultur på Tofte

Etter flere år med produksjon solgte han seg ut og etablerte en ny fabrikk i Sagene. Tofte-fabrikken drev i 117 år men ble stengt av det svenske skogskonsernet Södra i 2013, etter en konflikt med norske myndigheter og fagforeninger, noe som resulterte i at 275 ansatte mistet jobben.

Fabrikken ble deretter demontert og utstyret sendt til Vietnam. I takt med fabrikkens utvikling vokste også samfunnet rundt, med byggingen av arbeiderboliger for anleggsarbeiderne og nyansatte, inklusive svenske arbeidere. Mange av de gamle bygningene på Tofte har nå forsvunnet, men «Murgårda», , offosielt «Skogveien», er en gate med bygninger inspirert av engelsk arkitektur, sstår som ble bygget i 1910. Arkitekten, som hadde utdannelse fra England, tegnet også «Gamle Folkets Hus», som ble et samlingspunkt for arbeiderne.

Det oppsto en samarbeidsavtale mellom arbeiderne og fabrikkledelsen for å få bygget Folkets Hus, som senere ble stedet for dannelsen av Tofteværende fagforening.

I 2013 overtok Statkraft området fra Södra, med planer om å utvikle produksjon av avansert biodrivstoff fra skogsråvarer. De har etablert et demonstrasjonsanlegg, og hvis de lykkes, kan det føre til fullskala produksjon og nye arbeidsplasser i fremtiden, noe som antyder at Tofte fortsatt har potensial for industriell aktivitet.

Grinimuseet

I Grini fangeleir var det ​​​​​​fanger fra hele landet, og nesten alle yrker og lag av befolkningen var representert. I starten satt alle i fengselsbygningen, men snart ble den overfylt og en «brakkeby» ble reist. I dag holder Grinimuseet til i en av disse brakkene.

På torsdager kan du fra kl. 14.00 til 18.00 oppleve Grini fangeleir gjennom VR. VR-opplevelsen varer i omtrent 15 min. og er inkludert i billettprisen. 

På søndager er det introduksjon til historien om Grini fangeleir kl. 12.00 og 14.00. Foredraget varer i omtrent 20 min. og er inkludert i billettprisen. 

Vi tilbyr også foredrag, forestilling og VR-opplevelse for mindre og større grupper utenom museets ordinære åpningstider. Dette kan bestilles ved å sende en epost til oss på grinimuseet@mia.no. Les mer om våre omvisninger: https://mia.no/grinimuseet/gruppetilbud

Museet har ingen kafé, men selger kaffe, te, mineralvann og muffins/lefser som kan nytes på området utendørs. 

I vår lille museumsbutikk er det mulig å kjøpe bøker om Grini fangeleir og andre verdenskrig samt postkort og enkelte andre produkter.

Les mer om historien til Grini fangeleir på våre nettsider: https://mia.no/grinimuseet

Museumstjenestens arbeid med Grini

Her kan du gå på oppdagelse i vår nyeste utstilling om kvinneavdelingen på Grini: https://mia.no/grinimuseet/utstilling-kvinnene-pa-grini-motstand-fangenskap-taushet

Gjennom året er det konserter, teaterforestillinger, foredrag og samtaler på museet. Følg med på vår nettside for å få med deg hva som skjer: https://mia.no/grinimuseet/kalender

Ønsker du å donere Grini-relaterte gjenstander, foto eller dokumenter til museet, send en epost med beskrivelse, og gjerne bilde av gjenstanden, til grinimuseet@mia.no. 

Velkommen til Grinimuseet

 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

 

Nøstvedt-kulturen

Nøstvedt gård ligger i Ås kommune. Innenfor eiendommen til denne gården, på husmannsplassen Sjøskogen, er det funnet rester av steinalderbosetninger ca 4000 – 5000 år fvt. Fisker og jegerfolket som levde i området har fått betegnelsen Nøstvedt-kulturen og dekker store deler av Øst-, Sør- og Midt-Norge. 

Steinalderboplass på Nøstvet

Boplassene er i hovedsak strandbundne, hvilket vil si at man ofte har bodd helt i vannkanten på utvalgte områder. Vi vet derfor at det er stort potensiale for å finne steinalderboplasser av Nøstvetkarakter i områder hvor høyden over havet ligger der hvor havnivået var i Nøstvet-tid, dvs. ca 50 moh.

Sjøskogen ligger ved Nøstvet i Ås, og er boplassen som har gitt navnet til perioden. Siden 1880 har det kommet inn diverse gjenstander fra denne boplassen. I Ås er det registrert over 150 lokaliteter med funn av Nøstvetkarakter. I eldre steinalder var dette fjordarmer som var svært gunstige i forhold til fiske og bosetning.

Det er skiltet inn til boplassen ved innkjøringen til Vinterbrosentret.

Nøstvetkulturen
Nøstvetperioden sammenfaller med siste del av eldre steinalder – perioden før man begynner med jordbruk her på Østlandet. Norge, Kulturen kjennetegnes ved særegne steinøkser, Nøstvetøkser.

Øksene var trolig festet til et skaft av tre, som så blant annet ble til uthuling av stokkbåter.

Boplassene er i hovedsak strandbundne, hvilket vil si at man ofte har bodd helt i vannkanten på utvalgte områder.  

Små grupper levde sammen og livnærte seg av fangst, fiske og det de kunne sanke. Jakt på landpattedyr ga kjøtt, men var ikke nødvendigvis hverdagskost.

Illustrasjonen er utarbeidet av Akershus fylkeskommue og tekstene av Ås Historielag.
 

Dyssegraven på Rødtangen

Dysse er en dansk betegnelse på megalitt- eller storsteinsgraver fra yngre steinalder. En dysse består av et gravkammer, omgitt av en rekke store randsteiner som vi ser på bildene. I Norge er megalittgraver svært sjeldne og de er et tegn på at dette kan være noe av den første bosettingen i Norge. Her er det funnet to tilsvarende dysser ganske nær hverandre som er blitt datert tilbake til 3630-3350 f.Kr. Det er gjort funn av ravperler noe som tyder på at de enten kom fra – eller samhandlet med andre samfunn på kontinentet. Dyssegraven ligger tett inntil den røde låven, inngang ved skiltet.

Hør mer om funnene og livet som artet seg i steinalderen i videoen.

Gravrøsene. Opp på åsen litt lengre mot Drammen ligger det flere gravrøyser fra bronsealderen. I eldre bronsealder ble den døde plassert i kisten fullt påkledd og med ulike gjenstander. Mennene fikk gjerne med seg bronsesverd, økser, dolker, kniver og smykkenåler. Kvinnene fikk med seg kniver og dolker, samt smykker som halsringer, armbånd og beltespenner. Røysenes beliggenhet kan tyde på at det var viktig for mennesker i bronsealderen både at røysene kunne ses fra sjøen og at sjøen kunne ses fra røysene.

Alle gravrøyser er fredet og det er ikke lovlig å ta eller flytte stein fra disse.