Historiske Eidsvoll – Myrvanggården

Helge og Julius Myrvang bygde Myrvanggården i 1927, på eiendommen Solbakke, som var skilt ut fra Sundgaarden. Arkitekt og byggmester var Axel Bjørnstad fra Feiring. I 1897 var Sundgata 12 bygd på øverste del av Solbakke, og Sundgata 14 ble bygd foran denne.

Huset er bygd diagonalt skjevt for å passe til tomta som smalner oppover mot Sundtoppen. Dette var en vanskelig oppgave for byggmesteren, og han skal ha uttalt at han ikke ville bygd et sånt hus en gang til. Huset er i reisverk, har 4 etasjer og grunnflaten er på ca. 100 kvadrat. Det har vært drevet næring i 1. etasje, og i 2.etasje har det vært både næring og boliger. I de to øverste etasjene har det for det meste vært utleieboliger. I dag er det bare 1. etasje som brukes til nærings-virksomhet.

Odd Myrvang overtok gården sammen med sin mor, Maren, i 1981. Det ble gjennomført en omfattende rehabilitering av huset, både innvendig og utvendig. Hus fra den tiden Myrvanggården ble bygget hadde gjerne lite isolasjon i veggene, så det var kalde hus. Under rehabiliteringen ble tak og vegger etterisolert, og ødelagt treverk ble erstattet. Også utvendig ble det utført et stort arbeid med skraping og maling, og huset fikk ny farge.

Myrvanggården har huset mange typer butikker/virksomheter, blant annet bokhandel, kolonial, fisk og kjøtt, leker, gullsmed, dameklær, frisør, solstudio og takstforretning. En periode var det snackbar i bygget, og softisen der var populær.

Nåværende eier er Chriss Brohaug.

Hendelser og minner

Den tida Helge Myrvang drev med leker, brukte han til dels inventar fra andre typer forretninger. Dermed kunne lekene være utstilt i kjøledisker, og lekene hang også tett i tett oppunder taket. Da brukte han en stav med krok for å få ned lekene når de skulle selges.

Han hadde godt lag med ungene, og var god til å fortelle historier. Det var ikke alltid ungene hadde penger å handle for, men de fikk være i butikken og kikke allikevel.

En gang spurte han ei jente:

«Har du penger å handle for?»

Jenta: «Nei. Har du?»

«Ja».

Jenta: «Da kan vi handle for dom da».

En mann skulle kjøpe bursdagspresang til kona. Helge viste han den ene varen etter den andre, men kunden var ikke fornøyd.

«Hva med en sånn da, den må vel være fin?»

Han pekte på noen trollkjerringer som hang under taket.

«Nei, trollkjerring har jeg hjemme, så det har jeg fra før», svarte mannen.

Flere år malte rødrussen «beskjeder» på vinduene på mange bygg i Sundet. På Myrvanggården ble det et år malt: «Her kan du få kjøpt frosne leker».

 

 

Kilder:

Neumann: Sundets historie

Muntlig, Astrid Myrvang

 

 

Holmsbu Kirke

I sommermånedene er det både åpen kirke og mange kulturarrangementer i selve kunstnerkirken og i kulturkapellet på kirkegården. I kapellet er det også utstillinger som viser mer av kunstnerne i holmsbukolonien enn det du kan se i Holmsbu kunstmuseum og i kirken. Hele året er det mulig å få omvisninger for større og mindre grupper.

Det ble et tidsskille i Holmsbu da kunstnerne begynte å innta stedet fra 1911. Det lille samfunnet forsørget seg for det meste av fiske og sjøfart, og levde under enkle kår. Rikfolk fra Drammen og Oslo hadde oppdaget Holmsbu, men holdt seg for seg selv, og bodde gjerne på badehotellet. Nå strømmet kunstnerne til, etter hvert under ledelse av Henrik Sørensen. På somrene kunne det stå opptil 50 kunstnere med pensel og palett på svabergene og i skogen. Man skulle tro kulturkollisjonen var komplett, men i stedet ble det et varmt møte mellom datidens fremste kunst- og kulturpersonligheter.

Kirken i Holmsbu var lokalbefolkningens stolthet. Den ble bygget i 1887 på initiativ fra kvinneforeningen, som samlet inn penger og overtalte skogeiere i området til å skjenke tømmer til bygget. Når mennene var hjemme fra sjøen, måtte de pent stille på dugnad.
I 1954 måtte kirken pusses opp, og da tok Henrik Sørensens initiativet til at kunstnerne skulle utsmykke kirken som en takk til lokalbefolkningen for mottakelsen de hadde fått. Kommunen hadde ikke penger til å støtte prosjektet, så Sørensen tok turen til Oslo og hentet et restlager av plater som var brukt til utsmykningene i Oslo Rådhus, som han hadde hatt ansvaret for. De nærmere 20 kunstnerne som medvirket, var en sann blanding av kristne, ateister, katolikker og protestanter. De fleste av dem hadde ingen erfaring med sakral kunst. Sørensen nøyde seg med å bestemme et overordnet fargevalg: kjærlighetens røde farge på veggene i kirkeskipet, og grønt som et symbol på håp i korpartiet. Ellers ble kunstnerne stilt fritt.

Ved første øyekast er resultatet en forvirrende blanding av helt ulike motiver og stilarter. Men den som går nærmere, ser at det likevel er en rød tråd i utsmykningen. Det handler om tvil og tro, og om hva som skjer når bibelhistorien får utspille seg i Holmsbu.

Utsmykningen i Holmsbu Kirke består av arbeider av Henrik Sørensen, Oluf Wold Torne, Åge Storstein, Reidar Fritzvold, Gösta Lovén, Anita Greve, Astrid Karlsen, Knut Hermod Knutsen, Erling Clausen, Willi Midelfart, Gunnar Bergstø, Kåre Øijord, med flere. 

Omvisning i kirken hele året etter avtale – ta kontakt med Linda L Marthinsen for å avtale tidspunkt. Mail/mobil: LM895@kirken.no / 95047416.

Medlemsoppføring fra Visit Greater  Oslo

Saltkoking Blakstadbukta

Salt ble laget ved innkoking av sjøvann i store jernkar. Kjelen måtte være stor og så flatbunnet som mulig, så vannet fordampet fortest mulig.

Dette krevde store mengder ved til brensel, men det hadde de jo masse av fra skogen.

Man hadde ulike metoder for å øke saltinnholdet i sjøvannet, ved å utnytte solen på sommeren og på vinteren ble sjøvann fryst og isen fjernet etter hvert. Salt blir skilt fra når saltvann fryser til is.

Saltvann er tyngre enn ferskvann, og særlig ved elvemunninger er dette tilfellet. Det ble brukt brukte uthulet furu- eller grunnstokker for å få opp mer saltholdig vann fra dypere lag. For at regn ikke skulle utvatne sjøvannet i løpet av prosessen, var det ofte bygget tak over saltkjelen, såkalt saltbuer. Man kjenner til 6 saltbuer langs Asker og Bærum kysten.

 

Historiske Eidsvoll – Sundbrua

Sundbrua

Arbeidet med Sundbrua tok til ved nyttårstid i 1922, og den ble åpnet for trafikk 15. desember 1923. Brukarene er hogd til og murt opp for hånd av stein fra åsen ovenfor Tynsåk, ca. 3 km. fra elva.

Brua er symmetrisk inndelt, med bruspenn på 60, 70 og 60 m lengde. Den totale lengden er ca. 200 m, ca. 100 m kortere enn den foregående trebrua. Dette var fordi det ble anlagt steinfyllinger på sidene av Vorma, særlig på vestsiden, der stasjonen er. Jernvekta på brua er 351 tonn.

I starten av andre verdenskrig, 12. april 1945, ble brua sprengt for å forsinke tyskernes framrykking. Den ble reparert igjen i løpet av krigsårene, først midlertidig med tre 23.juli 1940, senere permanent.

Det var også bru her før denne Sundbrua.

Dette var ei pelebru, bygd i tre. Den ble åpnet for trafikk 17. mai 1857, tre år etter at jernbanen kom til Eidsvoll. I 1860-årene ble det satt inn et «vippespenn» på den vestre siden av brua, sånn at båter skulle kunne passere. På østre side var det et noe større spenn for å sikre at fløtetømmer skulle kunne passere. Rett før århundreskiftet ble det siste spennet byttet ut med et fagverksspenn i jern.

Trebrua var 300 m lang.

Denne brua begynte å brenne en varm sommerdag, 16. juli 1921, og en tredjedel, midtpartiet av brua, brant opp. Det var bra at ei ny bru, Sundbrua som du står ved nå, allerede var under planlegging da brannen skjedde. Det var kommet flere «automobiler», og det økte behovet for ei mer solid bru..

Før disse bruene igjen hadde Sundet ei vinterbru av tre, bygget av sundmann Ole Hansen Styren. Denne ble tatt vekk på sommeren og lagret til neste sesong. Denne ble plassert ca. 100 meter lenger nord.

Hendelser og minner

Trebrua, som var før denne Sundbrua, var utsatt for flere uhell og fikk hard medfart. Dampskip kjørte inn i den, og fløtetømmer satte seg fast. Ved storflommen i 1860 sto vannet 4 fot over plankedekket, og deler av brua flyttet seg.

En alvorlig ulykke skjedde da en «lokomobil» (dampmaskin) trukket av et hestespann var på vei over brua 25. juni 1896. Den støtte mot heisebommen for vippespennet, styrtet i elva, og trakk de to hestene med seg. Kjørekaren, Emil Andreassen, ble slått i hjel av motvekten på vippespennet.

Den aller eldste muligheten til å komme over Vorma var å bli rodd over av en sundmann. Å være sundmann kunne være et utfordrende arbeid, for noen ganger var det så sterk vind at det var for risikabelt å legge utpå, og andre ganger var det så mye tømmer i elva at det var vanskelig å komme over. På vinteren var det ofte ei åpen råk midt i elva, mens det langs strandkantene var tykk is der det måtte hugges råk for båten.

Den første sundmannen en kjenner navnet på i Sundet var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet. Hvis du vil lese om sundmennene i Sundet kan du gå til Sundgata 10 – Dokkengården, der finner du mer informasjon.

Navnet Vorma betyr «den varme». Vannet i Vorma er såpass varmt at det sjelden fryser helt til på vinteren.

Sigmund Hoel husker fra sprenginga av Sundbrua i 1940:

«Jeg er Sund-gutt og var 3 år da brua ble sprengt. Vi måtte evakuere 8. april, ble fraktet med lastebil, og var oppe i Gullverket i Tutlidalen en tid. Husker at folk ble rodd over, midlertidig fiksing med trebru, og at brua ble fikset. Noen av opplevelsene sitter fortsatt i minnet».

Hvis man går langs vestenden av Sundbrua og ser ned i elva, kan en på en dag med lite strøm i vannet og lav vannstand se restene av den delen av Sundbrua som ble sprengt bort da krigen startet.

På samme måte er det mulig å se rester av stedet der vinterbrua ble lagt på østsida av elva, ca. 100 meter nord for dagens bru.

Annen relevant informasjon:

https://snl.no/tømmerfløting

https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1407-landet.bindes-sammen.html

https://no.wikipedia.org/Jernbane-i-Norge

På Eidsvoll Bygdetun er det et okkupasjonsmuseum. Er du interessert i å vite mer om 2. verdenskrig i Eidsvoll er dette rette sted:

https://mia.no/eidsvoll/okkupasjonsmuseet

Kilder:

Flyen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940

Neumann: Sundets historie

Muntlige kilder: Tine Baastad, Sigmund Hoel

           

Oscarsborg festning

Oscarsborg festning 

Oscarsborg er en idyllisk kystperle hvor staselige festningsverk, museer, en gjestehavn, restauranter og et festningshotell setter stemningen for et kanonbra besøk med historisk sus. Festningsmuseet fokuserer i stor grad rundt de historiske hendelsene som skjedde 9.april 1940 og den tyske invasjonen, da krysseren «Blücher» seilte gjennom en mørk og tåkelagt fjord i nattetimene. Oscarsborgs rolle og senkningen av «Blücher» var med på å utsette Hitlers plan om å innta Oslo og fikk stor betydning i Norgeshistorien. Her finnes alt fra interaktive installasjoner hvor du kan få digital omvisning «på øret» fra egen mobil til spennende utstillingsobjekter. Barna liker også tunellene som fører til festningen og kystgeitkommandoen som gresser rundt på øya i sommermånedene. Det er flere svale gressplener hvor man kan brette ut piknikteppe og det er også flere fine badeplasser, blant annet Kommandantens badeplass.

Hvordan komme seg dit

Oscarsborgfergen går til Oscarsborg fra Sundbrygga, nord for Drøbak hele året. I sommersesongen går det også avganger fra Sjøtorget i Drøbak sentrum. I sommersesongen og i helgene om våren og høsten er det også fergeforbindelse fra Oslo fra Aker Brygge. 

Gjestehavn 

For båtturister er Oscarsborg Gjestehavn en hyggelig og bemannet havn, som flere ganger har vært med i kåringen av "Årets Gjestehavn". 

Oscarsborg Hotel & Resort 

Festningshotellet Oscarsborg Hotel & Resort er et unikt hotell med 86 rom, restauranter, konferansemuligheter og guidede omvisninger. Les mer om Oscarsborg Hotel & Resort her. 

Restauranter 

I gjestehavnen ligger både Oscarsborg gjestehavns Spiseri og Havnekroa. Oscarsborg Hotel & Resort har restauranten Forpleiningen og Offisersmessen i festningen. 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

 

Kjeller flyplass – en av verdens eldste flyplasser

I de første 20 årene av Norges flyhistorie var Kjeller landets eneste flyplass. Den første flyvningen fant sted 21. september 1912. Dette var bare 9 år etter verdens første motoriserte flyvning. Flyplassen ble bygd rundt et jorde på gården Kjeller, og var omtrent 40 mål stort.

Det første flyet ankom flyplassen i 1912 og var fra Frankrike. Flyet kom i kasser og ble montert på Kjeller. Første flyging fant sted én uke senere. Denne begivenheten skulle bli forløperen til Hærens Flyvevæsen, som i 1914 opprettet sin base på Kjeller. Flyskolen ble pprettet samme år og med flypionéren Einar Sem-Jacobsen som hovedinstruktør.

Roald Amundsen lærer å fly

Den første sivile flyeleven på Kjeller var den norske polaroppdageren Roald Amundsen. Da han kom hjem til Norge etter et opphold i USA i 1913, besøkte han Kjeller flyplass flere ganger for å bli med Sem-Jacobsen som passasjer. I 1914 tok Amundsen sitt sertifikat og ble dermed den første med internasjonalt flygersertifikat i Norge.

Det første norskbygde flyet

I 1916 tok Einar Sem-Jacobsen initiativ til å opprette Hærens Flyfabrikk på Kjeller. Det hadde da vært drevet vedlikehold og bygging av fly der siden 1913. Blant annet ble det første norskbygde flyet bygget på Kjeller denne tiden. I en verden truet av krig, økte størrelsen på forsvarsbudsjettet, og flyplassen vokste i både størrelse og antall bygg i perioden frem mot andre verdenskrig. I tillegg ble det bygget og satt sammen 180 flymaskiner ved flyfabrikken på Kjeller før andre verdenskrig.

Okkupasjon og bombeangrep

Da tyskerne angrep Norge den 9. april 1940, ble Kjeller flyplass bombet av tyske bombefly. Tyskerne tok kontroll over flyplassen og bygget den ut ytterligere. Raskt etablerte de et verksted for den tyske flyflåten på nord-flanken. På grunn av dette ble det iverksatt to bombeangrep mot flyplassen, ett amerikansk i 1943, og ett britisk i 1944. Bombene gjorde skade i Lillestrøm, og medførte sivile dødsfall.

I Forsvarets tjeneste etter krigen

Etter krigen har Forsvaret fortsatt med vedlikehold av fly på Kjeller, og virksomheten er utvidet i takt med Luftforsvarets utvikling. På slutten av 1950-tallet ble rullebanen forlenget til 1600 meter, og ved overgangen til jagerflyet F-16 i 1987 ble banedekket ytterligere utvidet og forsterket. 1955 ble sivile Nedre Romerike Flyklubb stiftet og gitt adgang til å operere ut fra flyplassen.

Veteranflyvugge og småflyplass

Kjeller er fremdeles en militær flyplass, men stedet er også hovedflyplass for småflytrafikken i Oslo-området. Det utdannes nye piloter på Kjeller, flyklubbene utfører rundturer . Ikke minst kan man oppleve en av Europas største samlinger av flyvende veteranfly – fly som er opprinnelig bygget på flyfabrikken eller lik de som er bygget her.

Les mer om Kjeller flyplass: https://bevar-kjeller.no/historie/

 

Sentrale organisasjoner på Kjeller

Kjeller flyhistoriske kulturpark (KFK) ble stiftet i juni 2014 av aktive flyklubber på Kjeller. Stiftelsens formål er å være en kulturinstitusjon i Lillestrøm kommune med sikte på å bevare Kjeller som en historisk levende flyplass

Nedre Romerike Flyklubb (NRF) ble stiftet i 1955, og har status som et idrettslag innenfor Norges Luftsportforbund. NRF/Veteranflygruppa består av frivillige entusiaster som restaurerer og opererer veteranfly på Kjeller Flyplass. Disse flyene er en del av norsk historie, som det som viktig å holde i flygedyktig stand.

Kjeller flyhistoriske forening (KFF) ble stiftet 12. oktober 1994. Foreningen fikk som oppgave å fungere som støtteforening for Luftforsvarets forsyningskommando (LFK) i arbeidet med å ta vare på den historiske arv som var opparbeidet på Kjeller siden starten i 1912.

Flydagen arrangeres av flymiljøet årlig. Mer enn10 000 personer møtes for å oppleve veteranfly i lufta. Flydagen 2024 er 2. juni.

 

 

Historiske Eidsvoll – Sundgata 3

Den opprinnelige Sundgaarden lå der hvor Sundgt. 8, Dokkengården, er nå, altså på nordsida av Sundgata. På et tidspunkt, sannsynligvis i slutten av 1850-årene, ble eiendommen Nedre Sundgaarden skilt ut. Den lå her, på sørsida av Sundgata. Her ligger nå et hus som heter Sundgaarden den dag i dag, men dette er et ganske nytt hus som ble satt opp i 1994-1996, etter at det opprinnelige huset brant ned i juni 1993. Huset som brant ble kalt Stefferudgården, etter innehaveren av forretningen, Petter Stefferud. Fra begynnelsen ble det nok også kalt Vengergården, siden det var Jens A. Venger som satte opp huset, trolig rundt 1870.

På 1870-tallet holdt Eidsivja Handelforening til her, den ene av de to handelsforeningene i Sundgaarden. Den andre var Arbeidernes handelsforening, som holdt til rett over gata, i Sundgt. 6. I 1909 ble huset tinglyst av Eidsvoll Meieri, men i 1920 solgte de til Lovise og Petter Stefferud. De hadde da drevet herre-ekvipering og skobutikk i leide lokaler i Gaardergården lenger nede i Vormaveien siden 1918. Herre-ekvipering er et gammeldags ord for en butikk som selger herreklær. Senere overtok sønnen Per Stefferud butikken.

I 1991 ble den tradisjonsrike herre-ekviperingen lagt ned, og bygget ble solgt. Den nye eieren, Bjørn Elstad, drev kafe i de tidligere butikklokalene et par år, men så brant huset ned 22. juni 1993.

Restene etter det gamle huset ble revet senere samme sommer, og en ny forretningsgård ble satt opp på tomta. Det er den du står ved nå. 1. desember 1996 ble Sundgården Cafe gjenåpnet. En kinesisk familie drev spisestedet Sundgården Spiseri i flere år, fram til Gusterud Bygg kjøpte huset i 2019, og nå benytter lokalene i 1. etasje  til sitt boligstudio. Det er 5 leiligheter i 2. og 3. etasje som blir leid ut til familier og selskaper.

Hendelser og minner

Kåre Ruud skrev i et manuskript om Sundet:

«Det var mange forretninger i Sundet, men lenge bare to i herrekonfeksjon, nemlig Stefferud og Th. Larsen på hver sin side av Sundgar’n. De hadde kunder både fra Eidsvoll og nabobygdene, særlig fra Odalen, hvorfra de kom gående de 2 mil på skogssti over skogen. Det ble alltid prutet ved kjøp av dress. Ble man ikke enige første gang, kom kunden igjen noen dager senere og prutet til de ble enig om prisen. Betalingsmåten ble ofte avgjort med en del kontant, og resten over månedlige avdrag. Men folk var ærlige og gjorde opp for seg».

Kilder: 

Jan Benjamin Baraas           

Et manuskript av Kåre Ruud (1911-1996)

 

Trandumskogen

Under andre verdenskrig foregikk det henrettelser i Trandumskogen i Ullensaker.

173 nordmenn, 15 russere og 6 briter ble henrettet og gravlagt i skogen. 136 nordmenn fikk sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 ble henrettet uten dom. Russerne som ble skutt var krigsfanger som hadde rømt fra en fangetransport. 5 av de 6 britene som ble henrettet i Trandum ble tatt for sabotasjeforsøk på tungtvannsannlegget i Rjukan. Totalt lå det 18 massegraver i Trandumskogen. I dag er skogen et minnested for de som mistet sine liv der.

Trandumskogen har status som nasjonalt minnesmerke. Selve minnesmerket er laget i lys Iddefjordgranitt og utført av Per Palle Storm. På minnesmerket står skrevet: ”I KAMPEN FOR FRIHETEN UNDER KRIGEN I NORGE 1940 – 1945 BLE HER I TRANDUMSKOGEN 173 NORDMENN, 15 SOVJETBORGERE OG 6 BRITER HENRETTET AV FIENDEN”.

Rett bak står en navnetavle på de henrettede. 18 gravsteder/rettersteder nord for minnesmerket er markert med nummererte steinkors. Hver 17. mai morgen blir det holdt minnestund ved minnesmerket.

Trandumskogen ligger i nærheten av Trandum leir, ca 10 min. kjøretur fra Oslo Lufthav Gardermoen. Det kan bestilles både lukkede og åpne tematurer til Trandumskogen. Dette kan bestilles via MiA – museene i Akershus

I tillegg til å være et nasjonalt minnesmerke er Trandumskogen også et yndet turområde om du holder deg til de oppmerkede stier – da deler av Trandumskogen også brukes av Forsvaret. I tillegg er det et sted for de som liker å ta bilderd da "tanksskytebanen" er kulisser som brukes til film eller til kulisser for bilder.

Det er rester fra  et øvingsfelt for stridsvogner, gjerne kalt tanksskytebanen. Banen ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig.

Skytebanen består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene, opp til 10 meter høye, står med noen meters mellomrom, og banen ender i en voll i fjell. Banen er ca. 300 meter lang. Veggene skulle fungere som en stor lyddemper for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe vollen i enden. Tanksskytebanen er tilgjengelig for publikum, og ligger like ved minnesmerket i Trandumskogen som er satt opp til minne om de som ble skutt her under krigen. 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo