Kategori: Kulturminne

Historiske Eidsvoll – Gamle Eidsvoll stasjon, den knelende soldat

Eidsvoll Stasjon – den gamle stasjonsbygningen

Den første jernbanen i Norge ble anlagt fra Kristiania til Eidsvold. Den ble åpnet i 1854. Eidsvoll ble altså endestasjon i første omgang. Stasjonen hadde brygge, slik at gods lett kunne lesses over på båter og transporteres videre på Norges største innsjø, Mjøsa. Mellom Kristiania og Eidsvoll var det i starten sju stasjoner, Grorud, Strømmen, Lille-Strøm (Lillestrøm), Frogner, Kløften, Trøgstad (Jessheim), Dahl, og altså Eidsvoll som siste stopp. 

På stasjonene ble det reist flotte stasjonsbygninger, de fleste tegnet av datidens mest kjente arkitekter. På Eidsvoll ble det først bare oppført en liten beskjeden ekspedisjonsbygning som ble lagt tett ved Vorma for å lette omstigning til båt. Bygningen beskrives som «noksaa tarvelig utstyret» i boken «Neste stasjon» (Eivind Hartmann, Øistein Mangset, og Øyvind Reisegg, 1997). Men i 1858 ble en større bygning reist, men denne brant ned i 1877. Stasjonsbygningen vi ser i dag er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan og oppført i 1878.
Bygningen ble tatt ut av bruk som ekspedisjonsbygning for jernbanedriften ved omleggingen i 1998 av Gardermobanen 27. september 1998. Nye Eidsvoll stasjon som ligger 200 meter lenger nord, tok over lokaltrafikken, men en plattform ved den gamle var i bruk til januar 1999. Lokaltrafikken over nordre del av Hovedbanen ble nedlagt i 2004.

Den knelende soldat

Monumentet «Den knelende soldat» står oppført i «triangelen» i Sundgata ved det vestre bruhodet på den gamle Sundbrua over Vorma, sør for gamle Eidsvoll stasjon.

Historikk

I 1906 ble det utlyst en konkurranse for å lage et ”Eidsvollmonument”, som et minne over hva som hendte i 1814. Monumentet skulle plasseres foran Stortinget, på ”Eidsvolls Plass”. Planen var å ha det ferdig til 1914.

Gustav Lærum, kunstner og billedhogger fra Fet vant konkurransen. Men juryen underkjente utkastet og lyste ut ny konkurranse. Fortsatt var ikke resultatet godt nok og billedhoggerne ble oppfordret til å levere inn egne forslag, men resultatet var det samme- ikke godt nok. Først ved en konkurranse i 1925 kom et utkast som ble akseptert. Det var Willhelm Rasmussens ”Eidsvoll-søile” på 31.5 meter som i 1926 ble prøveoppsatt foran Stortinget. Grunnet pengemangel ble den delvis ferdig før annen verdenskrig brøt ut. I dag står Norges største monument i Bøverdalen utenfor Elveseter Hotell

Våren 1925 ble det dannet en privat komite, med bl.a personer fra Eidsvoll som ønsket å reise et monument av Gustav Lærum i Eidsvoll. Beskrivelsen tyder på at man ville ha noe som lignet på Lærums utkast fra 1909. Eidsvoll herredsstyre godkjente høsten 1925 planen for monumentet selv om ikke alle var enige. Særlig var soldatpreget kontroversielt.
Men kommunene skulle slippe utgifter til monumentet, jernbanen ville bekoste sokkel, planering og murarbeid og man vurderte den runde plassen sør for stasjonen (Rotunden) som passende.

Utpå vinteren 1926 ble motivet endret en del til slik monumentet framstår i dag. Det første året var planene lite kjent, men etter hvert kom også protestene fra andre billedhoggere og kulturautoriteter. Kritikken mot monumentplanene gikk på: ikke godt nok skulpturmotiv, at komiteen var privat og manglet sakkyndighet, misbruk av offentlige midler, at folk som ble oppfordret til å gi penger ikke visste hva de ga til og at utkastet burde stilles ut til en offentlig vurdering.

Planen var å avduke monumentet 17 mai 1927 på 100-års dagen for den første 17.mai feiringen. Man finansieringen var ikke i orden og bronsestøpimgen måtte utsettes. Pengeproblemene gikk også ut over Lærum som måtte leve på lån en tid. Den endelige plasseringen var klar et par måneder før avdukingen, og ”triangelen” ved bruenden ble bestemt etter en avstemming.
”Den knelende soldat ” ble avduket med kongen og dronningen til stede 17, mai 1928 sammen med en mengde tilskuere. Men komiteen måtte låne penger for å komme i havn og var ikke gjeldfrie før i 1932.

Bare et steinkast fra Eidsvoll kirke står det en flott statue av Henrik Wergelands søster Camilla Collett.
Camilla Collett ble kvinnesaksforkjemper og skrev blant annet "Amtmandens døtre", som regnes som den første realistiske romanen i Norge. Camilla Collett er én av veldig få norske kvinner som har havnet på sokkel, og det finnes skulpturer av henne også i Slottsparken i Oslo, i Nasjonalbiblioteket og på Strandpromenaden i Kristiansand.

Aas-eika/Wergelandseik

Midt oppe Åsleia finner du en meget gammel eik som selveste Henrik Wergeland skal ha hatt et spesielt forhold til. På bildet ser du et dikt Wergeland skrev i mai 1845, og som sto på trykk i Morgenbladet 24. mai 1845. Man tror at den Henrik Wergeland skrev diktet mens han satt under dette treet.

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Eidsivagata 7

Huset ble bygget av Karl Mikaelsen Gaarder i 1896. Det var herre-konfeksjonsbutikk her til i mars 1997. En herrekonfeksjons-butikk er en butikk som selger herreklær.

Konkurrenten til Gaarder. Petter Stefferud og hans kone, drev også herre-konfeksjonsbutikki huset et par år fra 1918 til 1920, da de flyttet til Sundgata 3. 

Under 2. verdenskrig var det Walter Johannesen og en kompanjong som het Harald T. Lunde som drev butikken. Etter krigen overtok Gunnar Gaarder, og etter ham overtok Øivind og Egil Finnbråten. De flyttet butikken til Saga 2 i mars 1997. 

Etter det ble det dameklær i butikken, da Sissel Lycke startet en butikk som het Sølveplet her. Hun holdt på til en indisk restaurant overtok lokalene, og etter at den gikk konkurs har det igjen vært dameklær i butikken, nå Shimmering Clothing. De senere årene har også spisestedet Kaffehjørnet holdt til her, med uteservering i gårdsrommet.

Nåværende eier er Chriss Brohaug, kilde Jan Benjamin Baraas

 

 

 

 

Urskog Fort

Et besøk på Urskog fort tar deg tilbake i tid – og til en spennende tid. Her ser du spor etter skyttergraver og kanonstillinger. I historiske omgivelser kan du la barna utforske underjordiske tuneller eller ta ettermiddagskaffen mens du nyter den flotte utsikten. Et ideelt turmål for hele familien!

Festningsverket ble bygd mellom 1901 og 1903, og fikk en viktig forhandlingsrolle ved unionsoppløsningen i 1905. På området står fortsatt den staselige kommandantboligen og kasernen hvor soldatene holdt til. I dag som før, er det god utsikt mot Liergårdene og Bjørkelangen i det fjerne.

Rotaryklubben og Venneforeningen bidrar med stor innsats for å gjøre Urskog fort til et ideelt turmål. Det er utplassert benker, og griller er til fri benyttelse. Venneforeningen tilbyr omvisning på forespørsel, ta kontakt med kommunen på tlf.: 63852500.

Det historiske anlegget ligger mellom Aurskog og Bjørkelangen. Fra riksvei 170, følg skilting til Urskog fort, og ta til høyre på Dingsrudveien. Avpass fart gjennom gårdstun og ta til høyre. Bratt stigning. Parkeringsplassen ligger i umiddelbar nærhet til fortet. Fra rv. 170, totalt cirka 2,7 kilometer.

Historiske Eidsvoll – Myrvanggården

Helge og Julius Myrvang bygde Myrvanggården i 1927, på eiendommen Solbakke, som var skilt ut fra Sundgaarden. Arkitekt og byggmester var Axel Bjørnstad fra Feiring. I 1897 var Sundgata 12 bygd på øverste del av Solbakke, og Sundgata 14 ble bygd foran denne.

Huset er bygd diagonalt skjevt for å passe til tomta som smalner oppover mot Sundtoppen. Dette var en vanskelig oppgave for byggmesteren, og han skal ha uttalt at han ikke ville bygd et sånt hus en gang til. Huset er i reisverk, har 4 etasjer og grunnflaten er på ca. 100 kvadrat. Det har vært drevet næring i 1. etasje, og i 2.etasje har det vært både næring og boliger. I de to øverste etasjene har det for det meste vært utleieboliger. I dag er det bare 1. etasje som brukes til nærings-virksomhet.

Odd Myrvang overtok gården sammen med sin mor, Maren, i 1981. Det ble gjennomført en omfattende rehabilitering av huset, både innvendig og utvendig. Hus fra den tiden Myrvanggården ble bygget hadde gjerne lite isolasjon i veggene, så det var kalde hus. Under rehabiliteringen ble tak og vegger etterisolert, og ødelagt treverk ble erstattet. Også utvendig ble det utført et stort arbeid med skraping og maling, og huset fikk ny farge.

Myrvanggården har huset mange typer butikker/virksomheter, blant annet bokhandel, kolonial, fisk og kjøtt, leker, gullsmed, dameklær, frisør, solstudio og takstforretning. En periode var det snackbar i bygget, og softisen der var populær.

Nåværende eier er Chriss Brohaug.

Hendelser og minner

Den tida Helge Myrvang drev med leker, brukte han til dels inventar fra andre typer forretninger. Dermed kunne lekene være utstilt i kjøledisker, og lekene hang også tett i tett oppunder taket. Da brukte han en stav med krok for å få ned lekene når de skulle selges.

Han hadde godt lag med ungene, og var god til å fortelle historier. Det var ikke alltid ungene hadde penger å handle for, men de fikk være i butikken og kikke allikevel.

En gang spurte han ei jente:

«Har du penger å handle for?»

Jenta: «Nei. Har du?»

«Ja».

Jenta: «Da kan vi handle for dom da».

En mann skulle kjøpe bursdagspresang til kona. Helge viste han den ene varen etter den andre, men kunden var ikke fornøyd.

«Hva med en sånn da, den må vel være fin?»

Han pekte på noen trollkjerringer som hang under taket.

«Nei, trollkjerring har jeg hjemme, så det har jeg fra før», svarte mannen.

Flere år malte rødrussen «beskjeder» på vinduene på mange bygg i Sundet. På Myrvanggården ble det et år malt: «Her kan du få kjøpt frosne leker».

 

 

Kilder:

Neumann: Sundets historie

Muntlig, Astrid Myrvang

 

 

Holmsbu Kirke

I sommermånedene er det både åpen kirke og mange kulturarrangementer i selve kunstnerkirken og i kulturkapellet på kirkegården. I kapellet er det også utstillinger som viser mer av kunstnerne i holmsbukolonien enn det du kan se i Holmsbu kunstmuseum og i kirken. Hele året er det mulig å få omvisninger for større og mindre grupper.

Det ble et tidsskille i Holmsbu da kunstnerne begynte å innta stedet fra 1911. Det lille samfunnet forsørget seg for det meste av fiske og sjøfart, og levde under enkle kår. Rikfolk fra Drammen og Oslo hadde oppdaget Holmsbu, men holdt seg for seg selv, og bodde gjerne på badehotellet. Nå strømmet kunstnerne til, etter hvert under ledelse av Henrik Sørensen. På somrene kunne det stå opptil 50 kunstnere med pensel og palett på svabergene og i skogen. Man skulle tro kulturkollisjonen var komplett, men i stedet ble det et varmt møte mellom datidens fremste kunst- og kulturpersonligheter.

Kirken i Holmsbu var lokalbefolkningens stolthet. Den ble bygget i 1887 på initiativ fra kvinneforeningen, som samlet inn penger og overtalte skogeiere i området til å skjenke tømmer til bygget. Når mennene var hjemme fra sjøen, måtte de pent stille på dugnad.
I 1954 måtte kirken pusses opp, og da tok Henrik Sørensens initiativet til at kunstnerne skulle utsmykke kirken som en takk til lokalbefolkningen for mottakelsen de hadde fått. Kommunen hadde ikke penger til å støtte prosjektet, så Sørensen tok turen til Oslo og hentet et restlager av plater som var brukt til utsmykningene i Oslo Rådhus, som han hadde hatt ansvaret for. De nærmere 20 kunstnerne som medvirket, var en sann blanding av kristne, ateister, katolikker og protestanter. De fleste av dem hadde ingen erfaring med sakral kunst. Sørensen nøyde seg med å bestemme et overordnet fargevalg: kjærlighetens røde farge på veggene i kirkeskipet, og grønt som et symbol på håp i korpartiet. Ellers ble kunstnerne stilt fritt.

Ved første øyekast er resultatet en forvirrende blanding av helt ulike motiver og stilarter. Men den som går nærmere, ser at det likevel er en rød tråd i utsmykningen. Det handler om tvil og tro, og om hva som skjer når bibelhistorien får utspille seg i Holmsbu.

Utsmykningen i Holmsbu Kirke består av arbeider av Henrik Sørensen, Oluf Wold Torne, Åge Storstein, Reidar Fritzvold, Gösta Lovén, Anita Greve, Astrid Karlsen, Knut Hermod Knutsen, Erling Clausen, Willi Midelfart, Gunnar Bergstø, Kåre Øijord, med flere. 

Omvisning i kirken hele året etter avtale – ta kontakt med Linda L Marthinsen for å avtale tidspunkt. Mail/mobil: LM895@kirken.no / 95047416.

Medlemsoppføring fra Visit Greater  Oslo

Saltkoking Blakstadbukta

Salt ble laget ved innkoking av sjøvann i store jernkar. Kjelen måtte være stor og så flatbunnet som mulig, så vannet fordampet fortest mulig.

Dette krevde store mengder ved til brensel, men det hadde de jo masse av fra skogen.

Man hadde ulike metoder for å øke saltinnholdet i sjøvannet, ved å utnytte solen på sommeren og på vinteren ble sjøvann fryst og isen fjernet etter hvert. Salt blir skilt fra når saltvann fryser til is.

Saltvann er tyngre enn ferskvann, og særlig ved elvemunninger er dette tilfellet. Det ble brukt brukte uthulet furu- eller grunnstokker for å få opp mer saltholdig vann fra dypere lag. For at regn ikke skulle utvatne sjøvannet i løpet av prosessen, var det ofte bygget tak over saltkjelen, såkalt saltbuer. Man kjenner til 6 saltbuer langs Asker og Bærum kysten.

 

Historiske Eidsvoll – Sundbrua

Sundbrua

Arbeidet med Sundbrua tok til ved nyttårstid i 1922, og den ble åpnet for trafikk 15. desember 1923. Brukarene er hogd til og murt opp for hånd av stein fra åsen ovenfor Tynsåk, ca. 3 km. fra elva.

Brua er symmetrisk inndelt, med bruspenn på 60, 70 og 60 m lengde. Den totale lengden er ca. 200 m, ca. 100 m kortere enn den foregående trebrua. Dette var fordi det ble anlagt steinfyllinger på sidene av Vorma, særlig på vestsiden, der stasjonen er. Jernvekta på brua er 351 tonn.

I starten av andre verdenskrig, 12. april 1945, ble brua sprengt for å forsinke tyskernes framrykking. Den ble reparert igjen i løpet av krigsårene, først midlertidig med tre 23.juli 1940, senere permanent.

Det var også bru her før denne Sundbrua.

Dette var ei pelebru, bygd i tre. Den ble åpnet for trafikk 17. mai 1857, tre år etter at jernbanen kom til Eidsvoll. I 1860-årene ble det satt inn et «vippespenn» på den vestre siden av brua, sånn at båter skulle kunne passere. På østre side var det et noe større spenn for å sikre at fløtetømmer skulle kunne passere. Rett før århundreskiftet ble det siste spennet byttet ut med et fagverksspenn i jern.

Trebrua var 300 m lang.

Denne brua begynte å brenne en varm sommerdag, 16. juli 1921, og en tredjedel, midtpartiet av brua, brant opp. Det var bra at ei ny bru, Sundbrua som du står ved nå, allerede var under planlegging da brannen skjedde. Det var kommet flere «automobiler», og det økte behovet for ei mer solid bru..

Før disse bruene igjen hadde Sundet ei vinterbru av tre, bygget av sundmann Ole Hansen Styren. Denne ble tatt vekk på sommeren og lagret til neste sesong. Denne ble plassert ca. 100 meter lenger nord.

Hendelser og minner

Trebrua, som var før denne Sundbrua, var utsatt for flere uhell og fikk hard medfart. Dampskip kjørte inn i den, og fløtetømmer satte seg fast. Ved storflommen i 1860 sto vannet 4 fot over plankedekket, og deler av brua flyttet seg.

En alvorlig ulykke skjedde da en «lokomobil» (dampmaskin) trukket av et hestespann var på vei over brua 25. juni 1896. Den støtte mot heisebommen for vippespennet, styrtet i elva, og trakk de to hestene med seg. Kjørekaren, Emil Andreassen, ble slått i hjel av motvekten på vippespennet.

Den aller eldste muligheten til å komme over Vorma var å bli rodd over av en sundmann. Å være sundmann kunne være et utfordrende arbeid, for noen ganger var det så sterk vind at det var for risikabelt å legge utpå, og andre ganger var det så mye tømmer i elva at det var vanskelig å komme over. På vinteren var det ofte ei åpen råk midt i elva, mens det langs strandkantene var tykk is der det måtte hugges råk for båten.

Den første sundmannen en kjenner navnet på i Sundet var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet. Hvis du vil lese om sundmennene i Sundet kan du gå til Sundgata 10 – Dokkengården, der finner du mer informasjon.

Navnet Vorma betyr «den varme». Vannet i Vorma er såpass varmt at det sjelden fryser helt til på vinteren.

Sigmund Hoel husker fra sprenginga av Sundbrua i 1940:

«Jeg er Sund-gutt og var 3 år da brua ble sprengt. Vi måtte evakuere 8. april, ble fraktet med lastebil, og var oppe i Gullverket i Tutlidalen en tid. Husker at folk ble rodd over, midlertidig fiksing med trebru, og at brua ble fikset. Noen av opplevelsene sitter fortsatt i minnet».

Hvis man går langs vestenden av Sundbrua og ser ned i elva, kan en på en dag med lite strøm i vannet og lav vannstand se restene av den delen av Sundbrua som ble sprengt bort da krigen startet.

På samme måte er det mulig å se rester av stedet der vinterbrua ble lagt på østsida av elva, ca. 100 meter nord for dagens bru.

Annen relevant informasjon:

https://snl.no/tømmerfløting

https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1407-landet.bindes-sammen.html

https://no.wikipedia.org/Jernbane-i-Norge

På Eidsvoll Bygdetun er det et okkupasjonsmuseum. Er du interessert i å vite mer om 2. verdenskrig i Eidsvoll er dette rette sted:

https://mia.no/eidsvoll/okkupasjonsmuseet

Kilder:

Flyen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940

Neumann: Sundets historie

Muntlige kilder: Tine Baastad, Sigmund Hoel

           

Oscarsborg festning

Oscarsborg festning 

Oscarsborg er en idyllisk kystperle hvor staselige festningsverk, museer, en gjestehavn, restauranter og et festningshotell setter stemningen for et kanonbra besøk med historisk sus. Festningsmuseet fokuserer i stor grad rundt de historiske hendelsene som skjedde 9.april 1940 og den tyske invasjonen, da krysseren «Blücher» seilte gjennom en mørk og tåkelagt fjord i nattetimene. Oscarsborgs rolle og senkningen av «Blücher» var med på å utsette Hitlers plan om å innta Oslo og fikk stor betydning i Norgeshistorien. Her finnes alt fra interaktive installasjoner hvor du kan få digital omvisning «på øret» fra egen mobil til spennende utstillingsobjekter. Barna liker også tunellene som fører til festningen og kystgeitkommandoen som gresser rundt på øya i sommermånedene. Det er flere svale gressplener hvor man kan brette ut piknikteppe og det er også flere fine badeplasser, blant annet Kommandantens badeplass.

Hvordan komme seg dit

Oscarsborgfergen går til Oscarsborg fra Sundbrygga, nord for Drøbak hele året. I sommersesongen går det også avganger fra Sjøtorget i Drøbak sentrum. I sommersesongen og i helgene om våren og høsten er det også fergeforbindelse fra Oslo fra Aker Brygge. 

Gjestehavn 

For båtturister er Oscarsborg Gjestehavn en hyggelig og bemannet havn, som flere ganger har vært med i kåringen av "Årets Gjestehavn". 

Oscarsborg Hotel & Resort 

Festningshotellet Oscarsborg Hotel & Resort er et unikt hotell med 86 rom, restauranter, konferansemuligheter og guidede omvisninger. Les mer om Oscarsborg Hotel & Resort her. 

Restauranter 

I gjestehavnen ligger både Oscarsborg gjestehavns Spiseri og Havnekroa. Oscarsborg Hotel & Resort har restauranten Forpleiningen og Offisersmessen i festningen. 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

 

Kjeller flyplass – en av verdens eldste flyplasser

I de første 20 årene av Norges flyhistorie var Kjeller landets eneste flyplass. Den første flyvningen fant sted 21. september 1912. Dette var bare 9 år etter verdens første motoriserte flyvning. Flyplassen ble bygd rundt et jorde på gården Kjeller, og var omtrent 40 mål stort.

Det første flyet ankom flyplassen i 1912 og var fra Frankrike. Flyet kom i kasser og ble montert på Kjeller. Første flyging fant sted én uke senere. Denne begivenheten skulle bli forløperen til Hærens Flyvevæsen, som i 1914 opprettet sin base på Kjeller. Flyskolen ble pprettet samme år og med flypionéren Einar Sem-Jacobsen som hovedinstruktør.

Roald Amundsen lærer å fly

Den første sivile flyeleven på Kjeller var den norske polaroppdageren Roald Amundsen. Da han kom hjem til Norge etter et opphold i USA i 1913, besøkte han Kjeller flyplass flere ganger for å bli med Sem-Jacobsen som passasjer. I 1914 tok Amundsen sitt sertifikat og ble dermed den første med internasjonalt flygersertifikat i Norge.

Det første norskbygde flyet

I 1916 tok Einar Sem-Jacobsen initiativ til å opprette Hærens Flyfabrikk på Kjeller. Det hadde da vært drevet vedlikehold og bygging av fly der siden 1913. Blant annet ble det første norskbygde flyet bygget på Kjeller denne tiden. I en verden truet av krig, økte størrelsen på forsvarsbudsjettet, og flyplassen vokste i både størrelse og antall bygg i perioden frem mot andre verdenskrig. I tillegg ble det bygget og satt sammen 180 flymaskiner ved flyfabrikken på Kjeller før andre verdenskrig.

Okkupasjon og bombeangrep

Da tyskerne angrep Norge den 9. april 1940, ble Kjeller flyplass bombet av tyske bombefly. Tyskerne tok kontroll over flyplassen og bygget den ut ytterligere. Raskt etablerte de et verksted for den tyske flyflåten på nord-flanken. På grunn av dette ble det iverksatt to bombeangrep mot flyplassen, ett amerikansk i 1943, og ett britisk i 1944. Bombene gjorde skade i Lillestrøm, og medførte sivile dødsfall.

I Forsvarets tjeneste etter krigen

Etter krigen har Forsvaret fortsatt med vedlikehold av fly på Kjeller, og virksomheten er utvidet i takt med Luftforsvarets utvikling. På slutten av 1950-tallet ble rullebanen forlenget til 1600 meter, og ved overgangen til jagerflyet F-16 i 1987 ble banedekket ytterligere utvidet og forsterket. 1955 ble sivile Nedre Romerike Flyklubb stiftet og gitt adgang til å operere ut fra flyplassen.

Veteranflyvugge og småflyplass

Kjeller er fremdeles en militær flyplass, men stedet er også hovedflyplass for småflytrafikken i Oslo-området. Det utdannes nye piloter på Kjeller, flyklubbene utfører rundturer . Ikke minst kan man oppleve en av Europas største samlinger av flyvende veteranfly – fly som er opprinnelig bygget på flyfabrikken eller lik de som er bygget her.

Les mer om Kjeller flyplass: https://bevar-kjeller.no/historie/

 

Sentrale organisasjoner på Kjeller

Kjeller flyhistoriske kulturpark (KFK) ble stiftet i juni 2014 av aktive flyklubber på Kjeller. Stiftelsens formål er å være en kulturinstitusjon i Lillestrøm kommune med sikte på å bevare Kjeller som en historisk levende flyplass. 

Nedre Romerike Flyklubb (NRF) ble stiftet i 1955, og har status som et idrettslag innenfor Norges Luftsportforbund. NRF/Veteranflygruppa består av frivillige entusiaster som restaurerer og opererer veteranfly på Kjeller Flyplass. Disse flyene er en del av norsk historie, som det som viktig å holde i flygedyktig stand.

Kjeller flyhistoriske forening (KFF) ble stiftet 12. oktober 1994. Foreningen fikk som oppgave å fungere som støtteforening for Luftforsvarets forsyningskommando (LFK) i arbeidet med å ta vare på den historiske arv som var opparbeidet på Kjeller siden starten i 1912.

Flydagen arrangeres av flymiljøet årlig. Mer enn10 000 personer møtes for å oppleve veteranfly i lufta. Flydagen 2024 er 2. juni.