Kulturminne Arkiver

Handelstedet Bærums Verk

HANDELSTEDET BÆRUMS VERK
I industrihistoriske omgivelser fra tidlig 1600-tall, tilbyr vi i dag rundt 40 butikker, håndverkere, verksteder, gallerier og serveringssteder. Handel, håndverk, historie og kultur er fl ettet sammen og danner grunnlaget for aktiviteter og kulturopplevelser i et moderne handelshus.
Handelsstedet Bærums Verk ligger ved inngangen til Lommedalen, ikke langt fra Sandvika.
ÅPENT HELE ÅRET! – GRATIS PARKERING!

Bærums Verks historie

KONGEN (1610 – 1624)

I 1603 – 04 ble det funnet jernmalm i «vestre Bergum», dvs. i området ved Kirkerudåsen og Eineåsen, som så meget lovende ut. Kong Christian IV sluttet kontrakt i 1610 på åremål med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som på egen bekostning skulle bygge smeltehytte i Bærum. Den første hytten ble bygget på Wøyen, hvor 33 mann var i virksomhet – og noen år senere ble det bygget hytte ved Gommerud gård.
Paul Smelter var en mann med idéer. Han foreslo at jernhyttene i Bærum skulle samles og utbygges til et virkelig jernverk. Dette ble gjort, og til verkets drift ble 3 – 4 gårder innkjøpt i 1615. Dette var et brudd med den gamle driftsmåten. Det gjorde Bærums Verk til det ledende jernverk i Akershus, og jernhyttene i Christiania (Oslo) og Aker ble nedlagt for på denne måten gi verket i Bærum skikkelig driftsgrunnlag.

DET NORSKE JERNKOMPANI (1624 – 1640)

Kongen drev verket fram til 1624, hvoretter Jernkompaniet fortsatte fram til 1640. Verket ble i denne perioden drevet meget dårlig, og etter en stor vannflom i 1638 som ødela dammer og driftsbygninger, ble Verket lagt ned i 1641.

GABRIEL MARCELIS (1641 – 1664)

Nederlenderen Gabriel Marcelis ble eier i 1641, og flyttet jernverket fra Wøyen gård og Spikerbrukfallet til det sted det ligger i dag. I 1643 lot han bygge en dobbel masovn som leverte renere jern. Produksjonen var stangjern, spiker, kanoner og kuler.

FAMILIEN KREFTING (1664 – 1769)

I 1664 overtok familien Krefting Verket, og drev det helt fram til 1769. I Anna Krefting’s tid (1712 – 66) ble Verket regnet som det største i Norge, og det hadde stor betydning for Norge i krigsårene fram til 1721 (Den store nordiske krig).
I 1762 brant hovedbygningen på Bærums Verk, som da hadde stått siden 1678. I en alder av 79 år startet Anna Krefting gjenoppbyggingen – og bygningen stod ferdig i 1764. Etter Anna Kreftings død i 1766, solgte arvingene Verket til et interesseselskap, som drev det fram til 1773.

CONRAD CLAUSEN (1773 – 1785)

I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clausen driften av Bærums Jernverk. Han hadde allerede fått god skolering i bergverksdrift i utlandet, og verket fikk nå sin kanskje viktigste periode. Nye driftsformer ble innført, noe som b.l.a. førte til at masovnen kunne brenne hele året. Tidligere ble den blåst ned når det ikke var nok vann i Lomma (lommedalselva).

Conrad Clausen utvidet også Verket med Fossum (ved Bogstadvannet). Han laget en ny og bedre Verksskole, som var påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i 1773. Conrad Clausen døde ung, bare 31 år gammel, og hans enke drev Verket videre i noen år før det i 1791 ble solgt til Peder Anker, eier av Bogstad.

PEDER ANKER (1791- 1824)

Peder Anker var eier av både Bogstad-godset og Bærums Verk. I tillegg var han general- veiintendant og den første norske statsminister fra 1814 frem til 1821.
Peder Anker bygget under høykonjunkturen i 1790-årene en masovn (mulltømmerovn) på Fossum, og en stangjernshammer i Maridalen. Han tok også opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få god malmblanding. Han bygget vei fra Bærums Verk over Fossum, forbi Sognsvannsgruven til Maridalshammeren – den såkalte Ankerveien. Veiene ble sentralnerven i den mektige industrivirksomheten til Peder Anker. I 1820 kjøpte han Hakadals Verk, og sammen med sin svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere drev jernverkene , bygget han vei fra Maridalshammeren til Hakadals Verk – den såkalte Greveveien.
Bedriften besto nå av masovn og stangjernshammer ved Bærums Verk, Fossum, Maridalen og Hakadals Verk. I 1820 kjøpte Peder Anker dessuten Moss jernverk.
Peder Anker døde i 1824.

FAMILIEN WEDEL JARLSBERG (1824- 1898)

I 1824 ble grev Herman Wedel Jarlsberg eier av jernverkene, og ved hans død i 1840 ble driften overtatt av sønnen, baron Harald Wedel Jarlsberg. Baron Harald Wedel Jarlsberg var utdannet marineoffiser, og var den siste som drev jernverket på Bærums Verk etter den gamle metoden. Han var også ordfører i Bærum kommune i flere perioder.
Masovnen fra 1767 var i drift frem til 22. mai 1874, da den blåste ned for siste gang. Virksomheten ble lagt om til jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Den nedre delen av Masovnen ble stående som en del av støperibygningen, og er i dag – til tross for ombygning – bevart som et minne fra jernverkstiden.

FAMILIEN LØVENSKIOLD (1898- )

I 1889 ble Verket omdannet til et interesseselskap, bestående av baron Harald Wedel Jarlsberg’s arvinger, av Carl Otto Løvenskiold, som på den tiden var statsminister. Senere ble Verket gjort om til aksjeselskap, og inngår i dag i Løvenskiold – Vækerø- konsernet. Støperiet ble nedlagt i 1964, og driften omlagt til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Mye er bevart av det gamle jernverksmiljøet. Store deler av Verksgata med Hovedbygningen (Verksgården) fra 1764, og arbeidsboligene fra 1700-tallet, samt Værtshuset fra 1640, og skolebygningen fra 1900-tallet er alle bevart. Bærums Verk hovedgård ble bygget av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1848, og er i dag bolig for Bærums Verks nåværende eier Carl Otto Løvenskiold med familie.

En større boligutbygging i 1980-årene bidro til en ny fase i Bærums Verks historie. Stedets fredede bygninger, samt prisbelønnet arkitektur- og restaureringsarbeid, dannet grunnlaget for et unikt handels– og håndverkssenter. En videreutvikling av Handelsstedet Bærums Verk fant sted i 1997, da Verkets gamle produksjonslokaler ble bygget om. Det pittoreske jernverksområdet fremstår i dag som et av landets mest særpregende og levende senter for handel, håndverk og historie.

VELKOMMEN TIL SKULPTURPARKEN PÅ BÆRUMS VERK

I vårt vakre uteområde finner du skulpturparken. Blant idylliske bygninger langs elven, kan du fritt beskue de 29 skulpturene, utformet av landets fremste billedhuggere. Brosjyre og kart som viser vei til de ulike skulpturene i parken, finnes gratis i våre butikker og serveringssteder.

SOMMERKOS

Utesjakk for alle, stylter, paradiser, lekeplass, herlige skulpturer, elv til å vasse i og gress til å løpe barbeint på. Glassblåsere, smed og gallerier – pannekakehus og pizzeria – sjokoladehus og kafeer med uteserveringer i vakre omgivelser. Butikker i Verksgata og serveringssteder er åpne 7 dager i uken!

GUIDING
Ønsker dere å få et innblikk i Verkets historie og en tur i ovnsmuseet i tillegg til å oppleve området, butikkene, verkstedene og galleriene, kan guide bestilles på informasjonskontoret, tlf. 67 13 00 18. Vi tilbyr historisk guiding med varighet i ca. 1 time, som inkluderer vandring gjennom området, inngang ovnsmuseet og med stopp underveis.
Pris kr: 1500,- for grupper inntil 30 personer. Prisen inkluderer billetter til ovnsmuseet.

Handelsstedet Bærums Verk har mottatt flere priser, bla. Byggeskikkprisen i 1988 og ICSC’s internasjonale pris for nytenkning innen utvikling av kjøpesentra i 1998. I 2002 fikk vi også Olavsrosa, som deles ut av Norsk Kulturarv. Dette er et varemerke for opplevelsestilbud med basis i den norske kulturarven.

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Sundgata 8 – Dokkengården

Dokkengården ble bygget av sundmann Ole Hansen Styren på slutten av 1700-tallet, og er Sundets eldste hus. Sundmannen bygget huset nært elva Vorma, siden arbeidet hans var å ro folk over elva når det trengtes. Det var ingen bru over Vorma før i 1857, men Styren bygde ei vinterbru i 1780-årene. Restene av den kan ses ved lav vannstand.

På denne tida het huset Sundhuset, siden eiendommen det ligger på da het Sundgården.

En sundmann hadde som jobb å ro folk over elva. Den første sundmannen en kjenner navnet på i Sundet var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet. På den tida betalte ikke sundmenn skatt av det de tjente, men måtte til gjengjeld sørge for fri overfart for kongens og prestens folk, og også kongens post. Etter 1680 ble også sundmenn pålagt skatt.

Fredrik Neumann har i heftet «Sundets historie» denne listen over sundmenn:

Den første vi vet navnet på var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet.

Ole Hansen Styren var sundmann fra 1755-1809.

David Olsen var sundmann fra 1843-1852

Nils R. Stubman var sundmann fra 1847-1852

Nils’ enke Anna Marie Nilsdatter Stubman var den siste sundmannen i Sundet, fra 1852-1858.

Hvis du går til østenden av Sundbrua kan du lese om bruene, som fra 1857 gjorde sundmennene overflødige.

Når huset i dag går under navnet Dokkengården, er det fordi den første drosjeeieren på Romerike, Lars Dokken, bodde der tidlig på 1900-tallet. Han var på en måte en ny type sundmann, men han fraktet folk i bil i stedet for ferge/båt. Sønnen hans, Øyvin, eide senere huset. Han var en periode ordfører i Eidsvoll.Huset har for det meste vært brukt til bolig.

Nåværende eier er Espen Jansen.

Minner og hendelser

I Heftet «Sundets historie» skriver Fredrik Neumann om en klage på skatt som Ola Sundmann la fram i 1686. Ola Sundmann skriver blant annet dette i klagen: «….den idelige oppvartning og overførsel både sent og tidlig som i samme sund forefaller, med kongens folk og føring så vel som med andre reisende til og fra Trondhjem og Oplandene…». Av dette ser vi at det at det ikke bare var lokale folk sundmannen måtte ro over Vorma, men også reisende over lenger avstander.

Henrik Wergeland holdt sangøvelser med et ungdomskor han startet i dette huset. Til minne om dette står det en egen plakett på huset.

Henrik Wergeland, som etter hvert ble en kjent forfatter, kom sammen med familien sin til Eidsvoll da han var ni år, i 1817. Faren var prest, og hadde deltatt på Riksforsamlingen på Eidsvoll Verk i 1814, og han valgte å ta med familien og flytte fra Kristiansand til Eidsvoll. Henrik hadde en hest som het Veslebrunen, den kan du se en liten statue av ved Rådhuset. En statue av Henrik selv står ved Eidsvollsbygningen på Eidsvoll Verk. Du kan lese mer om Henrik Wergeland om du går til en av blomsterurnene med hans sitater på.

På et maleri av Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich, malt mellom 1845 0g 1850, ser vi Dokkengården som eneste hus i Sundet. En avfotografering av maleriet finner du blant de vedlagte bildene. Båten du ser på det bildet kan være DS Jernbarden, Norges første hjuldampbåt bygget av jern.

I en periode i mellomkrigsårene skal det ha vært kafe i Dokkengården, Frk. Hoels kafe. Det har vært vanskelig å finne sikker dokumentasjon på dette, men vi vet at Lars Dokken flere ganger søkte om kafebevilling.

Kilder: Neumann: Sundets historie, Minneplakett på veggen på Dokkengården, Flyen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940, snl.no, Simen Flyen, Et manuskript av Kåre Ruud (1911-1996), mjossamlingene.no

Bildetekster

1.Drosjer i Sundet foran Dokkengården. Lars Dokken var den første som begynte å kjøre drosje i Sundet i 1914. Fotograf: Johannes Markus Holmsen. Bildet er lånt oss av Digitale Eidsvoll.

2. Dokkengården. Fotograf: Tom Stalsberg. Bildet er lånt oss av Tom Stalsberg.

3. Avfortograferin av et maleri av Joachim Christian Geelmyden Gyldenkrantz Frich, sannsynligvis malt mellom 1840 og 1845.

Historiske Eidsvoll – Vormavegen 1 – Brandtgården

H.C.H. Brandt startet handel i Sundet i 1881. Først i Tønsagergården, deretter Vengergården og Hoelgården, før han i 1900 kunne flytte inn i eget hus, Brandtgården. Huset hadde butikk i 1. etasje, og bolig for familie, handelsbetjenter og tjenestefolk i de to andre etasjene. På sørsiden var det en stor låve med lagerplass, og hest og kjerre som fraktet varer til filialen i Gullverket.

Sønnen hans, Christian Fredrik (Fredrich) Brandt overtok forretningen i 1917. Da ble navnet «Glassmagasin» introdusert. Likevel fortsatte forretningen omtrent i samme sporet, det vil si der kunne man få kjøpt nær sagt alt som var å få tak i over disk. Man handlet ikke i meter og kilogram i de tider; man kjøpte 3 alen vadmel og 1 mark kaffe. Vadmel er et tykt ullstoff som ble mye brukt til klær før. I 1930-årene forandret vareutvalget karakter og fra og med 2. verdenskrig kan man si at forretningen var fullt utviklet spesialforretning innen glass, stentøy og kjøkkenutstyr.

Sønnen hans igjen, Trond Linner Brandt, overtok C.F. Brandts glassmagasin i 1955. Han hadde æren av å lede «Glassmagasinet» gjennom 100-årsjubileet i 1981.

Tronds sønn, Halvor Brandt, overtok butikken i 1992, og drev den videre fram til april 1997. I løpet av hans tid var det en storflom og et branntilløp som fikk innvirkning på driften. I tillegg gikk vi inn i en tid der store kjedebutikker fikk innkjøpsavtaler som ut-konkurrerte de mindre privateide spesial-butikkene.

Men samfunnet forandrer seg, spytt-bakkene og vadmels-tøyet er borte. Det er 4 generasjoner Brandt også, med en opparbeidet bransje-kunnskap det sto respekt av.

Anniken Brandt overtok Brandtgården i 2000 og bodde der sammen med sin familie fram til sommeren 2020. Da ble gården solgt til Elise og Christoffer Gusterud. Forretningslokalene er fortsatt utleid, noe som vil fortsette framover.

Kilde: Anniken Brandt

Her kan du lese mer om vadmel: https://snl.no/vadmel

Her kan du lese om spyttbakker: https://snl.no/spyttebakk

Oppgangssaga ved Gjersjøelva

Før oppgangssaga ble introdusert, kunne man kun få to bord fra hver tømmerstokk ved å kløyve den med øks. Med oppgangssaga kunne man skjære mange planker fra én stokk, noe som økte effektiviteten betraktelig. Dette var spesielt viktig for eksport, da det var stor etterspørsel etter planker og bord i Europa.

Oppgangssaga ved Gjersjøelva er en rekonstruert versjon som viser hvordan vannkraft ble brukt til å drive sagbladet. Denne saga er et flott eksempel på hvordan teknologi fra middelalderen ble brukt til å utnytte naturressurser på en effektiv måte. Besøkende kan se demonstrasjoner av saga hver vår og høst, og lære om dens betydning for lokal industri og handel.

Oppgangssaga spilte en avgjørende rolle i utviklingen av norsk trelasthandel og bidro til veksten av flere småbyer langs kysten. Den gjorde det mulig å produsere trelast raskere og mer effektivt, noe som førte til økt eksport og økonomisk vekst. På slutten av 1800-tallet ble oppgangssaga gradvis erstattet av sirkelsager, som hadde enklere mekanikk og høyere skjærehastighet.

Oppgangssaga vi ser her gir et fascinerende innblikk i historisk teknologi og industri. Den viser hvordan innovasjon og bruk av naturressurser har formet samfunnet og økonomien gjennom tidene og er en del av Norges industrielle arv som bidro til å bygge landet.

Det er også en Lokomobilsag på området, en flyttbar dampmaskin til å drive sagbruk. I 1850 kom den første norske dampmaskinen produsert ved Myrens Verksted i Christiania. På Ljansbruket kom den første lokomobilen i år 1900 og den ga jobb til 20 mann og eierene fortsatte å utvide virksomheten og hadde på sitt meste 16 lokomobiler. Lokomobilen er utlånt fra Follo Museum.

Bilhistorisk senter – Eight Amcars Club

Midt i mellom Oslo sentrum og Oslo Luthavn Gardermoen finner du en bilopplevelse uten sidestykke!

Hos oss finner du en av verdens mest unike samlinger av klassiske biler – over 100 sjeldne perler fordelt på to etasjer. Dette er et must for alle bilinteresserte og alle andre!

Velkommen i våre åpningstider:

Onsdag–lørdag: 11.00–19.00 Søndag: 12.00–18.00

Ta en pause i vår autentiske Diner!

Her serverer vi iskald brus, fristende is og skikkelig digg mat – inkludert den legendariske burgeren som Romerikes Blad kåret til distriktets beste! Sjekk også vår shop for T-shirts, capser mm.

EAC AS ble etablert i 1977 med formålet å ta vare på amerikanske biler av de 9 merkene som tapte kampen mot Ford og GM i tiden 1946-1966: DeSoto, Frazer, Henry J, Hudson, Kaiser, Nash, Packard, Studebaker og Willys.

Lett å finne, enkelt å besøke!

Du finner oss midt mellom Oslo og Gardermoen, på Asakveien 11, 1923 Sørum.

Gratis parkering – også med egen asfaltert motorsykkel parkering.

Sjekk VY for kollektivtransport til oss.

Vi kan hjelpe deg med å leie en bil til den helt spesielle anledningen – eller om du vil overraske noen andre med en historisk biltur!

Les mer på nettsiden

Ta kontakt og vi hjelper deg videre!

Medlemsoppføring Visit Greater Oslo

Haldenvassdragets Kanalmuseum, Østfoldmuseene, Ørje

Haldenvassdragets Kanalmuseum, Ørje

Haldenvassdragets Kanalmuseum er en del av Østfoldmuseene, og holder til i det gamle tresliperiet på Ørje Brug. Museet formidler den rike kultur- og naturhistorien knyttet til Haldenvassdraget.

Øsfoldmuseene-Haldenvassdragets Kanalmuseum

I hjertet av Ørje ligger Haldenvassdragets Kanalmuseum, hvor du kan utforske hvordan naturkrefter og menneskelig innsats har formet vassdraget gjennom tidene. Museet tar deg med på en reise fra istidens landskap til tømmerfløtingens storhetstid.

Kulturhistorie – tømmerets ferd

Sentralt i den kulturhistoriske utstillingen står tømmerstokken. Ved å følge dens ferd fra skogen, gjennom vassdragets vannveier og frem til sagbrukene og tresliperiene, blir du kjent med tømmerfløtingens historie.

Møt tømmerhuggerne, fløterne, sagbrukseierne – og kanalbyggeren Engebret Soot.

Haldenvassdraget har vært brukt til tømmerfløting i over 500 år. Tømmeret kom fra skogene i Nes, Sør-Odal og Eidskog, samt fra svenske områder som Vest-Värmland og Dalsland, og ble fraktet gjennom vassdraget til Fredrikshald (Halden), der det ble videreforedlet og eksportert til Europa.

På museet kan du også se en film om vassdragets lange historie, laget i 2016, som vises i vår lille kinosal.

Naturhistorie – istidens avtrykk

I museets indre sirkel leder isbreen deg inn i den naturhistoriske avdelingen. Isens tilbaketrekning etter siste istid formet Haldenvassdragets landskap, med innsjøer, elver og våtmarker.

Dette unike landskapet huser et rikt artsmangfold, inkludert sjeldne dyrearter – såkalte istidsinnvandrere.

Museet har flere akvarier hvor du kan se ferskvannsfisk, kreps og andre arter fra vassdraget, samt skogens fugler og pattedyr – og for de ekstra interesserte: sporene de etterlater seg.

Barnas museum

Haldenvassdragets Kanalmuseum er et spennende sted for barnefamilier. For de minste står huset i «skogen» klart for lek, mens de litt større barna kan undersøke smådyr i den spennende «vannrenna». Uteområdet byr på lekestativ, og fra brygga utenfor kan man oppleve båtlivet med de store dampbåtene som fremdeles trafikkerer Ørje.

Østfoldmuseene har museer og besøksarenaer i hele Østfold!

For åpningstider og arrangementer, se: https://ostfoldmuseene.no/kanalmuseet
Følg oss på Facebook og Instagram for nyheter, arrangementer og glimt fra museene!

Historiske Eidsvoll – Gamle Eidsvoll stasjon, den knelende soldat

Eidsvoll Stasjon – den gamle stasjonsbygningen

Den første jernbanen i Norge ble anlagt fra Kristiania til Eidsvold. Den ble åpnet i 1854. Eidsvoll ble altså endestasjon i første omgang. Stasjonen hadde brygge, slik at gods lett kunne lesses over på båter og transporteres videre på Norges største innsjø, Mjøsa. Mellom Kristiania og Eidsvoll var det i starten sju stasjoner, Grorud, Strømmen, Lille-Strøm (Lillestrøm), Frogner, Kløften, Trøgstad (Jessheim), Dahl, og altså Eidsvoll som siste stopp.

På stasjonene ble det reist flotte stasjonsbygninger, de fleste tegnet av datidens mest kjente arkitekter. På Eidsvoll ble det først bare oppført en liten beskjeden ekspedisjonsbygning som ble lagt tett ved Vorma for å lette omstigning til båt. Bygningen beskrives som «noksaa tarvelig utstyret» i boken «Neste stasjon» (Eivind Hartmann, Øistein Mangset, og Øyvind Reisegg, 1997). Men i 1858 ble en større bygning reist, men denne brant ned i 1877. Stasjonsbygningen vi ser i dag er tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan og oppført i 1878.
Bygningen ble tatt ut av bruk som ekspedisjonsbygning for jernbanedriften ved omleggingen i 1998 av Gardermobanen 27. september 1998. Nye Eidsvoll stasjon som ligger 200 meter lenger nord, tok over lokaltrafikken, men en plattform ved den gamle var i bruk til januar 1999. Lokaltrafikken over nordre del av Hovedbanen ble nedlagt i 2004.

Den knelende soldat

Monumentet «Den knelende soldat» står oppført i «triangelen» i Sundgata ved det vestre bruhodet på den gamle Sundbrua over Vorma, sør for gamle Eidsvoll stasjon.

Historikk

I 1906 ble det utlyst en konkurranse for å lage et ”Eidsvollmonument”, som et minne over hva som hendte i 1814. Monumentet skulle plasseres foran Stortinget, på ”Eidsvolls Plass”. Planen var å ha det ferdig til 1914.

Gustav Lærum, kunstner og billedhogger fra Fet vant konkurransen. Men juryen underkjente utkastet og lyste ut ny konkurranse. Fortsatt var ikke resultatet godt nok og billedhoggerne ble oppfordret til å levere inn egne forslag, men resultatet var det samme- ikke godt nok. Først ved en konkurranse i 1925 kom et utkast som ble akseptert. Det var Willhelm Rasmussens ”Eidsvoll-søile” på 31.5 meter som i 1926 ble prøveoppsatt foran Stortinget. Grunnet pengemangel ble den delvis ferdig før annen verdenskrig brøt ut. I dag står Norges største monument i Bøverdalen utenfor Elveseter Hotell

Våren 1925 ble det dannet en privat komite, med bl.a personer fra Eidsvoll som ønsket å reise et monument av Gustav Lærum i Eidsvoll. Beskrivelsen tyder på at man ville ha noe som lignet på Lærums utkast fra 1909. Eidsvoll herredsstyre godkjente høsten 1925 planen for monumentet selv om ikke alle var enige. Særlig var soldatpreget kontroversielt.
Men kommunene skulle slippe utgifter til monumentet, jernbanen ville bekoste sokkel, planering og murarbeid og man vurderte den runde plassen sør for stasjonen (Rotunden) som passende.

Utpå vinteren 1926 ble motivet endret en del til slik monumentet framstår i dag. Det første året var planene lite kjent, men etter hvert kom også protestene fra andre billedhoggere og kulturautoriteter. Kritikken mot monumentplanene gikk på: ikke godt nok skulpturmotiv, at komiteen var privat og manglet sakkyndighet, misbruk av offentlige midler, at folk som ble oppfordret til å gi penger ikke visste hva de ga til og at utkastet burde stilles ut til en offentlig vurdering.

Planen var å avduke monumentet 17 mai 1927 på 100-års dagen for den første 17.mai feiringen. Man finansieringen var ikke i orden og bronsestøpimgen måtte utsettes. Pengeproblemene gikk også ut over Lærum som måtte leve på lån en tid. Den endelige plasseringen var klar et par måneder før avdukingen, og ”triangelen” ved bruenden ble bestemt etter en avstemming.
”Den knelende soldat ” ble avduket med kongen og dronningen til stede 17, mai 1928 sammen med en mengde tilskuere. Men komiteen måtte låne penger for å komme i havn og var ikke gjeldfrie før i 1932.

Bare et steinkast fra Eidsvoll kirke står det en flott statue av Henrik Wergelands søster Camilla Collett.
Camilla Collett ble kvinnesaksforkjemper og skrev blant annet "Amtmandens døtre", som regnes som den første realistiske romanen i Norge. Camilla Collett er én av veldig få norske kvinner som har havnet på sokkel, og det finnes skulpturer av henne også i Slottsparken i Oslo, i Nasjonalbiblioteket og på Strandpromenaden i Kristiansand.

Aas-eika/Wergelandseik

Midt oppe Åsleia finner du en meget gammel eik som selveste Henrik Wergeland skal ha hatt et spesielt forhold til. På bildet ser du et dikt Wergeland skrev i mai 1845, og som sto på trykk i Morgenbladet 24. mai 1845. Man tror at den Henrik Wergeland skrev diktet mens han satt under dette treet.

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Eidsivagata 7

Huset ble bygget av Karl Mikaelsen Gaarder i 1896. Det var herre-konfeksjonsbutikk her til i mars 1997. En herrekonfeksjons-butikk er en butikk som selger herreklær.

Konkurrenten til Gaarder. Petter Stefferud og hans kone, drev også herre-konfeksjonsbutikki huset et par år fra 1918 til 1920, da de flyttet til Sundgata 3.

Under 2. verdenskrig var det Walter Johannesen og en kompanjong som het Harald T. Lunde som drev butikken. Etter krigen overtok Gunnar Gaarder, og etter ham overtok Øivind og Egil Finnbråten. De flyttet butikken til Saga 2 i mars 1997.

Etter det ble det dameklær i butikken, da Sissel Lycke startet en butikk som het Sølveplet her. Hun holdt på til en indisk restaurant overtok lokalene, og etter at den gikk konkurs har det igjen vært dameklær i butikken, nå Shimmering Clothing. De senere årene har også spisestedet Kaffehjørnet holdt til her, med uteservering i gårdsrommet.

Nåværende eier er Chriss Brohaug, kilde Jan Benjamin Baraas

Urskog Fort

Et besøk på Urskog fort tar deg tilbake i tid – og til en spennende tid. Her ser du spor etter skyttergraver og kanonstillinger. I historiske omgivelser kan du la barna utforske underjordiske tuneller eller ta ettermiddagskaffen mens du nyter den flotte utsikten. Et ideelt turmål for hele familien!

Festningsverket ble bygd mellom 1901 og 1903, og fikk en viktig forhandlingsrolle ved unionsoppløsningen i 1905. På området står fortsatt den staselige kommandantboligen og kasernen hvor soldatene holdt til. I dag som før, er det god utsikt mot Liergårdene og Bjørkelangen i det fjerne.

Rotaryklubben og Venneforeningen bidrar med stor innsats for å gjøre Urskog fort til et ideelt turmål. Det er utplassert benker, og griller er til fri benyttelse. Venneforeningen tilbyr omvisning på forespørsel, ta kontakt med kommunen på tlf.: 63852500.

Det historiske anlegget ligger mellom Aurskog og Bjørkelangen. Fra riksvei 170, følg skilting til Urskog fort, og ta til høyre på Dingsrudveien. Avpass fart gjennom gårdstun og ta til høyre. Bratt stigning. Parkeringsplassen ligger i umiddelbar nærhet til fortet. Fra rv. 170, totalt cirka 2,7 kilometer.

Historiske Eidsvoll – Myrvanggården

Helge og Julius Myrvang bygde Myrvanggården i 1927, på eiendommen Solbakke, som var skilt ut fra Sundgaarden. Arkitekt og byggmester var Axel Bjørnstad fra Feiring. I 1897 var Sundgata 12 bygd på øverste del av Solbakke, og Sundgata 14 ble bygd foran denne.

Huset er bygd diagonalt skjevt for å passe til tomta som smalner oppover mot Sundtoppen. Dette var en vanskelig oppgave for byggmesteren, og han skal ha uttalt at han ikke ville bygd et sånt hus en gang til. Huset er i reisverk, har 4 etasjer og grunnflaten er på ca. 100 kvadrat. Det har vært drevet næring i 1. etasje, og i 2.etasje har det vært både næring og boliger. I de to øverste etasjene har det for det meste vært utleieboliger. I dag er det bare 1. etasje som brukes til nærings-virksomhet.

Odd Myrvang overtok gården sammen med sin mor, Maren, i 1981. Det ble gjennomført en omfattende rehabilitering av huset, både innvendig og utvendig. Hus fra den tiden Myrvanggården ble bygget hadde gjerne lite isolasjon i veggene, så det var kalde hus. Under rehabiliteringen ble tak og vegger etterisolert, og ødelagt treverk ble erstattet. Også utvendig ble det utført et stort arbeid med skraping og maling, og huset fikk ny farge.

Myrvanggården har huset mange typer butikker/virksomheter, blant annet bokhandel, kolonial, fisk og kjøtt, leker, gullsmed, dameklær, frisør, solstudio og takstforretning. En periode var det snackbar i bygget, og softisen der var populær.

Nåværende eier er Chriss Brohaug.

Hendelser og minner

Den tida Helge Myrvang drev med leker, brukte han til dels inventar fra andre typer forretninger. Dermed kunne lekene være utstilt i kjøledisker, og lekene hang også tett i tett oppunder taket. Da brukte han en stav med krok for å få ned lekene når de skulle selges.

Han hadde godt lag med ungene, og var god til å fortelle historier. Det var ikke alltid ungene hadde penger å handle for, men de fikk være i butikken og kikke allikevel.

En gang spurte han ei jente:

«Har du penger å handle for?»

Jenta: «Nei. Har du?»

«Ja».

Jenta: «Da kan vi handle for dom da».

En mann skulle kjøpe bursdagspresang til kona. Helge viste han den ene varen etter den andre, men kunden var ikke fornøyd.

«Hva med en sånn da, den må vel være fin?»

Han pekte på noen trollkjerringer som hang under taket.

«Nei, trollkjerring har jeg hjemme, så det har jeg fra før», svarte mannen.

Flere år malte rødrussen «beskjeder» på vinduene på mange bygg i Sundet. På Myrvanggården ble det et år malt: «Her kan du få kjøpt frosne leker».

Kilder:

Neumann: Sundets historie

Muntlig, Astrid Myrvang