Kategori: Kulturminne

Bronsealderrøysene i Hvitsten

Sjøen var viktig for all ferdsel og kontakt med omverden på denne tiden. Med båt kunne de ferdes langt og med tung verdifull last. Det som kjennetegner bronsealderen, er nemlig det nye metallet bronse. Bronsen erstatter til en stor del redskaper i stein, som kjennetegner perioden før, nemlig steinalderen. Bronse er en legering av tinn og kobber. Vi har ingen kjente tinn-eller kobbergruver fra Norge fra denne perioden. Det viser at det var omfattende handelsforbindelser med land som England og Spania hvor man hadde kobber- og tinngruver, men også fra andre steder i Europa.

I bronsealder endrer også gravskikken seg. Folk ble nå hovedsakelig gravlagt i steinrøyser, men også i jordhauger. Som oftest ble den døde brent og lagt i en liten steinkiste som ble dekket av en haug i stein eller jord. Noen få ganger får den døde med seg en bronsegjenstand. I Hvitsten er det funnet en bronsedolk i en av gravrøysene. Den er ganske enestående i sitt slag og vitner om at det var en viktig person har blitt gravlagt der. Det ligger mye arbeidsinnsats i å lage gravrøysene så det kan hende at flere ble gravlagt i samme grav på senere tidspunkt, såkalte sekundærgraver.

Mange av gravrøysene har vært betydelig mye større og mer synlige enn i dag. Folk har plukket stein fra røysene for å bruke til bålplasser og andre ting, noe som har gjort at flere av gravrøysen har blitt mindre og omrotet. Bronsealderens gravrøyser har tidligere vært viktige monumenter i landskapet og er fortsatt det. De har ligget her tusenvis av år og vi vil bevare disse også for kommende generasjoner.

Alle gravrøyser er fredet og det er ikke lovlig å ta eller flytte stein fra disse.

Bronsealderen I Norge varte fra 1700 -500 f.Kr.

Les mer om historiske funn og levemåter fra Vestby Historielag.

Polarskipet Maud og polarhistorien til Amundsen

Historien om Polarskuta Maud

101 år etter Mauds sjøsetting i Vollen kom polarskuta seilende hjem på flåten Jensen (navn etter båtbyggeren fra Vollen) inn Oslofjorden i 2018, etter en lang ferd fra Cambridge Bay i Canada. Maud ble berget hjem, finansiert og organisert av Tandberg Eiendom i Asker og et Maudhus er nå under planlegging på Tofte i Asker. Se filmen om historien til Maud.

Maudekspedisjonen i regi av Roald Amundsen fra 1918 til 1925 var en vitenskapelig forskningsferd med en målsetting om og nå Nordpolen ved å la seg fryse fast i isen og drive nordover. Harald Ulrik Sverdrup var vitenskapelig ansvarlig under ferden og sammen med mannskapet utførte han et banebrytende naturvitenskapelig innsamlingsarbeid som ble viden kjent verden over.

Drømmen om å nå Nordpolen ble ikke innfridd og derfor endte i stor grad denne ekspedisjonen i skyggen av Amundsens tidligere bragder, Nordvestpassasjen og Sydpolen i 1911.

Maudekspedisjonen som varte i hele 7år ble en landg reise i tid og omfang og endelig vil denne historien samles og Maud vil bli en hovedattraksjon i et fremtidig Maudheim Tofte. 

Maudheim

Maudheim ligger ideelt plassert for fremtidens besøkende til sydlige Asker, langs kyststien som følger videre inn i det storslåtte naturreservatet langs fjorden imot Østnestangen.

Maudheim kan besøkes allerede idag og havneområdet er blitt et populært sted å tilbringe dagene med god utsikt imot havet og gode muligheter for rekreasjon. Her ligger Maud og venter på sitt hus og ellers finnes  et lite fly fra 1920 identisk med det de hadde ombord og gjorde de første flyvninger fra polarisen.

Dette området var tidligere ilandføringshavn for tømmer til Hurum Fabriker som produserte cellulose helt frem til 2008. Det finnes noen få elementer i havna som vitner om denne tiden som også vil bli en del av fremtidens fortelling i Maudheim Tofte.

Fra Vollen til Nordpolen

Polarskipet Maud ble bygget hos Christian Jensens båtbyggeri i Vollen. Oppdragsgiver var Roald Amundsen som planla en ekspedisjon til Arktis, der målet var forskning i områdene og forhåpentligvis nå Nordpolen. 7.juni 1917 var Maud ferdig og ble sjøsatt rett ved der Oslofjordmuseet ligger i dag og sommeren 1918 seiler «Maud» endelig fra Oslo mot nordøstpassasjen. Man forsøkte å drive over Polhavet uten å lykkes, og det ble gjort forsøk på å nå Nordpolen med fly. Båten ble værende i isen, og etter 80 år på havets bunn i nordvestpassasjen ble skipet fraktet hjem til Vollen i august 2018. De vitenskapelige resultatene fra ekspedisjonen er fortsatt relevante. Amundsen gikk konkurs i 1925 og Maud ble solgt på tvangsauksjon før hun sank i Cambridge Bay i Canada hvor hun ble liggende på havets bunn frem til redningsaksjonen "Maud returns home". Maud ligger i opplag i Sagene Båthavn på Tofte i påvente av et permanent «Maud-hus».

Amundsen– første mann til Sydpolen

Roald Amundsen planla sydpolekspedisjonen i hemmelighet etter at han hørte at Robert Peary hadde nådd polpunktet. Han hadde fått låne skipet «Fram» av Fridtjof Nansen og var redd han ville ta skipet tilbake om han fortalte om endringen i planene. Ekspedisjonens medlemmer ble de første i historien til å nå Sydpol-punktet 4. desember 1911.

Oslofjordmuseet i Vollen

På Oslofjordmuseet kan du blant annet se en imponerende samling av gamle trebåter, lære om livet i havet og historien knyttet til båtlivet rundt Oslofjorden. Barna finner det gøy å lage strikkbåt som kan testes i bassenget. 

Adkomst til Vollen kan skje med rutebåt eller buss. Turen til Maud på Tofte oppleves best med bil. Flott dagstur å kombinere med besøk på lokale strender, restauranter og kyst gallerier.

Ønske å lese mer om Maudekspedisjonen på MiA's webside eller om bergingshistorien "Maud returns Home"

Takk til MiA/Oslofjordmuseet og til Jan Wangaard for tekst og bilder 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo.

 

Eidsvoll 1814

Velkommen til Eidsvoll 1814

Eidsvollsbygningen er ett av Norges fremste nasjonalsymboler som stedet der den norske Grunnloven ble skrevet og vedtatt i 1814. 

Museet rommer i dag Eidsvollsbygningen med sidebygninger og parkområde, Wergelands Hus med Demokratisenteret for unge, billettsalg og suvenirbutikk, museumsbutikk, Kafé Standpunkt med uteservering og utendørs utstillinger. Eidsvoll 1814 er en del av stiftelsen Norsk Folkemuseum.

Eidsvollsbygningen, som Norges fremste nasjonalmonument, er for mange hovedgrunnen til å besøke museet, og vi vil varmt anbefale å bli med på omvisning.  Vi har kunnskapsrike guider som forteller historien om 1814 og Grunnloven, og gir et levende bilde av de seks ukene som eidsvollsmennene var samlet i Eidsvollsbygningen våren 1814.  –Fra viktige møter i Rikssalen til kokka i kjelleren som laget maten til de 112. De fargesterke og detaljrike interiørene, ulike fra rom til rom, gir en opplevelse av det som møtte Eidsvollsmennene da de kom til Carsten Ankers herskapelig hjem i 1814. Alle får omvisning hos oss, og det gjør besøket lærerikt og spennende. Det er faste omvisningstider i museets åpningstid.

Barnas 1814 – en aktiv feriedag for hele familien. Barn er undrende og nysgjerrige på hvordan det var i gamledager. Om sommeren kan barna gjøre kreative, morsomme og spennende ting anno 1814 i og rundt Eidsvollsbygningen.

Leke – og aktivitetsområde: Vi har et eget leke- og aktivitetsområde i tilknytning til publikumssenteret Wergelands Hus, med en «kongelig» klatrevogn, sandkasse, huske, stort sjakkbrett og gammeldagse leker som eks. stylter.

Publikumssenteret Wergelands Hus: Rett på nedsiden av Eidsvollsbygningen ligger publikumssenteret Wergelands Hus, som med sin karakteristiske form ligger som en bro i landskapet. Senteret åpnet i 2005, og er tegnet av Lund Hagem arkitekter. Det er gitt navn etter dikteren Henrik Wergeland som i årene etter 1814 kjempet for å bevare Eidsvollsbygningen og stedet som et nasjonalt kulturminne. Senteret rommer Kafé Standpunkt, auditorium, Demokratisenteret for unge, toaletter og stellerom for baby. I underetasjen ligger kontorene for administrasjonen ved Eidsvoll 1814. 

Demokratisenteret: Vi hører ofte besøkende si at opplevelsen ble «komplett» når de kombinerte omvisningen i Eidsvollsbygningen med et besøk i Demokratisenteret.  – Et fysisk og digitalt prisbelønnet senter, som gir varierte opplevelser. Her henger det unike portrettgalleriet med 82 portretter av eidsvollsmenn, som sammen med gjenstander etter eidsvollsmennene viser hvordan enkeltpersoners engasjement forandret Norge for all ettertid, og la grunnlaget for det norske demokratiet.

Unik filmopplevelse: Herfra går trådene i historien videre til demokratiet i dag, og til en spektakulær filmopplevelse i den spesialdesignede kinosalen. Filmen «Bry deg» er laget for Eidsvoll 1814 med musikk av Øyvin «Vinni» Saugvik.

Kafe Standpunkt: Museumskafeen ligger i tilknytning til Demokratisenteret og har en fantastisk utsikt til Eidsvollsbygningen og det gamle industriområdet langs Andelva. Kafeens konsept bygger på kaffebar-konseptet med god kaffe i ulike varianter med et utvalg av påsmurte retter, supper og kaker. Det er også egne menyer for grupper som forhåndsbestiller.

Museumsbutikken: Ligger i ytterkanten av det flotte parkområdet, og har en helt særegen stil med et vareutvalg som er håndplukket for stedet. Butikken har også et utvalg av varer produsert eksklusivt for Eidsvoll 1814 eks. servietter og porselen med mønster fra tapeter i Eidsvollsbygningen. 

Min stemme

På minstemme.no kan du og dine barn lære enda mer om alt som skjer og har skjedd av historie.

 

Offentlig transport

Fra Oslo S går det tog til Eidsvoll Verk hver halvtime, og turen tar ca. 30 minutter. Herifra er det en flott spasertur på ca. 20 minutter om du har lyst til å gå – om ikke kan du ta korresponderende buss som er inkludert i bussbilletten direkte til Eidsvoll 1814.

Velkommen! 

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo 

Historiske Eidsvoll – Eidsvoll Verk og Eidsvollsbygningen

Stallgården på Eidsvoll Verk

I Stallgården på Eidsvoll Verk, sammen med sleder, hestevogner og annet transportutstyr, står det et smykke av en bil – nemlig kammerherre Haaken Larpent Mathiesens Napier T28 1906 – modell.
Denne bilen er trolig den andre som kom til Eidsvoll for godt over 100 år siden (1909). Verken folk eller dyr var vant til biler den gang, og det ble derfor annonsert i lokalavisene når bilen skulle ut på veiene. Bilen har fire sylindere og 16.9 hestekrefter og fremstår som ny. 

Henrik Wergeland statue

Statuen av statuen av Henrik Wergeland foran Eidsvollsbygningen er det nok mange som kjenner. Statuen ble avduket av kong Olav 13. juni 1962, og monumentet er laget av billedhoggeren Ottar Espeland. 
Foran Henrik ser vi skulpturen "Wergelandsbriller" laget av multikunstner Ola Skjenneberg. Den ble til i forbindelse med utstillingen "Vandring til Undring" i Stallgården på Eidsvoll Verk i 2009. Skulpturen ble værende i Stallgården frem til 2015, men ble da flyttet til plassen rett foran statuen av Henrik Wergeland.

Klokketårnet i Bønsdalen

Tårnet på en gammel fabrikkbygning i Bønsdalen. Det har vært industri i Bønsdalen helt fra tidlig på 1870-tallet da det første tresliperiet ble anlagt her. På 1880-tallet ble det også bygd cellulosefabrikk, med de eldste bygningenene i området var av tre og brant ned noen år senere. Da de nye bygningen ble satt opp var disse av mur og jern.

Fabrikken i Bønsdalen ble drevet som treforedlingsvirksomhet helt frem til midt på 1960-tallet. I 1965 ble papirfabrikken nedlagt, mens cellulosefabrikken ble drevet av Follum Fabrikker frem til den også ble nedlagt i 1976.

På området ligger også en annen bedrift som for lengst er nedlagt. I 1965 etablerte Kure A/S Elektra-fabrikken i Bønsdalen (senere Electrolux), og overtok dermed rollen som en stor og viktig arbeidsgiver i Eidsvoll kommune. Electrolux ble drevet frem til til 2002 da den ble nedlagt.

Fabrikkområdet i Bønsdalen viser et industrimiljø som har vokst og utviklet seg gjennom snart 150 år. Produksjonen i både papirfabrikken og Electrolux har vært betydningsfull, også i nasjonal sammenheng. Fabrikken og miljøet rundt fabrikken har satt preg på bygda gjennom tettstedutvikling på Nygård og Råholt. Mange i bygda har gjennom tidene hatt sin arbeidsplass her.

Idyll ved Andelva på Eidsvoll Verk

På folkemunne kalles dette stedet for "Odden på Eidsvoll Verk". På stedet står det en 22. juli-bauta som ble avduket i august 2012. 
Bakrunnen for dette vakre området stammer fra en idé som driftstekniker Tore Innstøy og Terje Kjeldsrud ved Eidsvoll 1814 fikk i 2011. De søkte grunneier Mathiesen Eidsvold Værk om å gjøre noe ut av området siden stedet var veldig kupert. Tillatelse ble gitt og det ble igangsatt et ganske stort arbeid på stedet. Da området sto ferdig fikk Eidsvoll 1814 en flott scene og et seil i gave fra Eidsvoll Rotary.
Bare et steinkast unna ligger for øvrig Wergelands Hus – åpnet i 2005 

Råholt "by night"

 Råholt ligger langs Trondheimsvegen/gamle E6 mellom Dal og Eidsvoll Verk. I løpet av de siste 20 årene har Råholt vokst seg til å bli det største tettstedet i Eidsvoll kommune. I 2020 var innbyggertallet 13.900, noe som gjør at mange tror Råholt blir det neste stedet på Romerike som får bystatus. Nærheten til Eidsvoll Verk jernbanestasjon, som ligger på Gardermobanen er en av de viktiste faktorene som trekker innflyttere til Råholt. Det er kun 17 km til Jessheim og 60 km til Oslo.

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Sundgata 6

Sundgata 6

Vi kjenner ikke til eksakt årstall for når dette huset ble bygget, men man antar rundt 1850, og det er dermed et av de eldste husene i Sundet. Det var på denne tida, rundt den tida jernbanen kom til Eidsvoll, at Sundet begynte å bli bebygd. Dokkengården, huset bak Sundgata 6, hadde da vært eneste hus her ved Sundtoppen i flere tiår.

Den første eieren antas å ha vært David Olsen Vilberg. Han ble i 1843 eier av Sundgården, som omfatter et større område rundt Sundtoppen. Litt tilbake i tid omtales huset som Vilberggård. Senere har huset lenge gått under navnet Larsengården. Det er fordi huset i 1913 ble tinglyst på Ludvig O. Larsen, og fra 1951 var sønnen Tormod Larsen eier. Han eide fram til 1984. Dermed var huset i Larsen-eie i over 70 år, så det er kanskje ikke så rart at det ble hetende Larsengården. Hus i Sundet fikk tidligere gjerne navn etter eierne. 

Fra 1984 har huset vært i familien Baastads eie. Magne Baastad kjøpte det da, og i 1991 overtok sønnen Brynjulv Baastad det. 

Huset er tømret, og man antar at det på nordsiden har vært et utvendig trappehus som senere har blitt bygget inn. Der det nå er et tilbygg til huset, var det tidligere et separat lite hus. Kjeller og første etasje, samt det lille huset og senere tilbygget, har alltid vært brukt til næring av forskjellig slag. De øvre etasjene har vært brukt til bolig. Fasaden er litt endret, det mest synlige er færre vinduer enn opprinnelig.

Av næringsvirksomhet som har vært her er skoforretning, klesbutikk, kjøttforretning, Jan Williams musikkforretning, bokhandel, utstyrsmagasin, skomaker og frisørsalong.

Minner og hendelser

Det har vært kraftige branner både i Sundgt. 3, rett over gata, og i Sundgt. 2, som ligger mellom Sundgt. 6 og elva. Dette kunne lett ha ført til at gnister også hadde antent Sundgata 6. Men huset klarte seg begge gangene. 

Først på 70-tallet brant det imidlertid i 1 etasje i hovedhuset. Det var da skobutikk der. Det gikk bra, og det ble hovedsakelig røykskader på varelageret. Da ble det salg på røykskadede sko, og mange strømmet til for å kjøpe billige sko.

Sigmund Hoel husker:

«I min barndom var det kolonialbutikk, drevet av Harry Larsen, bror til Thormod Larsen. I etasjen over var det barbersalong, barberer Hansen. Så vidt jeg husker bodde Hansen-familien i øverste etasje. Jan Larsen, sønn til Thormod, etablerte seg også i gården med skobutikk. Med familien bodde også han i gården ei tid».

Kilde: Muntlig, Brynjulv Baastad, Sigmund Hoel

Kurøren

Kurøen er et kombinert bygdetun og kultursenter som ligger barnevennlig og idyllisk til i Rømskog. På solsiden av Rømsjøen, kun 40 minutters kjøring fra Bjørkelangen er det gode muligheter til å ta en pause i rolige og vakre omgivelser.

Gårdens historie føres tilbake til 1599. Den nåværende våningsbygningen er bygd i 2 etapper med en nyere bygning utenpå den gamle. Låven er fra 1800-tallet. For øvrig finnes tømret vedskjul, stabbur og smie. Rømskog kommune overtok gården Kurøen som gave fra søsknene Melleby i 1986.

Friluftsområde er flittig brukt til rekreasjon for bygdas folk og tilreisende, og er en utmerket rasteplass. Vinterstid er Kurøen et vakkert skue, og et fint utgangspunkt for isfiske og skøyteopplevelser om isen er sikker. I den varme årstiden er den fine sandstranden et ypperlig badested, og de romslige grøntområdene frister til aktivitet og lek. Har du med deg kano, har Kurøen flere egnede steder å sette den ut. Kurøen er også et fint utgangspunkt for turer på sykkel eller til fots langs merkede turstier. 

I sommermånedene, fra midten av juni til midten av august, serveres det rømmegrøt, spekemat, salg av is, vafler m.m. hver lørdag og søndag. Facebooksiden Kurøen Bygdetun gir deg oppdatert informasjon. 

Fra riksvei 21, følg skilting til Rømskog kirke og deretter fortsette cirka 1 kilometer, totalt cirka 2,5 kilometer. Parkering. Offentlig toalett er åpent fra medio juni til medio august. 

Historiske Eidsvoll – Vormavegen 4 Meierigården

Dette huset kalles Meierigården fordi det lenge var meieri her.

Meieridriften kom i gang etter et stiftelsesmøte 12. august 1897, og formell dannelse av Eidsvold Andelsmeieri 14. desember samme år. Da ble også byggingen av meieriet vedtatt. 

To år senene, 11. januar 1899, var bygget ferdig, og det ble besiktiget og prøvekjørt. Meieridriften kom i gang.

De første årene så ikke huset slik ut som det gjør nå. I 1920-1921 ble det ombygd og påbygd, og det ble anlagt forsamlings-sal i 2. etasje. Da fikk huset den fasaden det har i dag, selv om det også ble pusset opp utvendig i 1960.

Forsamlings-salen ble utleid til ulike arrangementer, og det har også vært rom til utleie for overnatting i bygget.

I løpet av siste del av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene endret meieri-strukturen seg i Eidsvoll og Norge. Det førte til at det ble meieri på vestsiden av Vorma, og meieriet i dette huset ble lagt ned. Huset ble da ombygd til fryseri og butikk for kolonial-varer, og navnet på firmaet ble endret til A/L Eidsvoll Fryseri og Handel. I fryseriet kunne folk leie små skap der de kunne oppbevare frysevarene sine. Fryseridriften varte til 1969. Da begynte folk å kjøpe egne frysere, og det var ikke behov for et fryseri av dette slaget lenger.

Etter den tid har det vært forskjellig forretnings-virksomhet i huset, bl.a. interiørbutikk, og det har vært og er fremdeles en ungdomsklubb her.

Eidsvoll Fryseri og Handel solgte huset til Vormavegen Eiendom AS i juni 2019, og ble formelt oppløst i 2021.

På et av bildene ser du Meierigården da det var flom i Sundet i 1967. Hvis du vil vite mer om flommer i Sundet, kan du gå til flomsteinen på Bankplassen.

  

Minner og hendelser:

Kåre Ruud skrev om minner han hadde fra området rundt meieriet:

«Bilismen var langt inn i framtida, for på «hestebindinga», mellom Brandts glassmagasin og banken var det ofte oppstallert 2 og 3 rader med heste-kjøretøyer av alle slag. Her var det liv og røre i morgentimene, særlig når bøndene kom ramlende på tunge jernbeslåtte hjul med melkespann til meieriet innenfor, eller når Nes-bøndene kom i stort antall med sine tunge kraftforlass, hentet på stasjonen. De hvilte her før de dro seg videre mot Nes. Ofte med 2 hester i draget».

Det som ble kalt «hestebindinga» er Bankplassen, plassen foran Meierigården. Her ble hestene bundet for de som kom kjørende med hest til Sundet for å handle.

 

Kilder:Lars Kristian Skovseth 

Ma nuskript av Kåre Ruud (1911-1996)

For Statens Lærerinneskole i husstell

Strandsitterhuset

Strandsitterhuset på Konglungen er øyas eldste bygning og ble satt opp rundt 1820. Huset kom fra Oust i Bærum og ble flyttet hit da fraktemann Arne Jensen kjøpte øya. Huset ligger sentral plassert ved sundet mellom øya og fastlandet, Løkeneshalvøya og er et unikt hus i Asker. Det er ikke mange slike hus igjen i bygda. Opprinnelig hadde huset to rom. For hundre år siden ble det påbygd veranda og et par ekstra rom.

På den tiden eide vanligvis strandsitterne huset sitt, men ikke grunnen det stod på. Strandsittere var personer og hushold som bosatte seg ved sjøen og som livnærte seg av sjøen. Strandsitterhusene var ofte små og familiene store. Steder med mange strandsittere, utviklet seg ofte til å bli små handelsplasser, spesielt om stedet også ble tollsted. 

 

Sarbuvollen

For å lage ett tonn salt, trengte man 33 tonn (kubikkmeter) sjøvann og så mye som 21 tonn ved. Veden kom ofte fra bøndenes egen skog. Inntekten gikk til å betale skatt og avgifter knyttet til gårdsvirksomheten.

Her på Sarbuvollen var et av de få steder det ble kokt svart salt, saltet den gang var gjerne grått og grovt. Sarbuvollen fikk navnet fra husmannsplassen Sarbuvollen under Nordre Høvik. Opprinnelsen til navnet kommer fra saltkoking, Salt-bu-volden.

Sarbuvollen ble kjøpt av Bærum kommune i 1901 for å anlegge båtplasser og folkebad. Sistnevnte hadde to nedstigningskummer for hhv. damer og herrer. Inngangsbilletten kostet 5 øre. Sarbuvollen Sjøbad ble nedlagt på 1930-tallet, da Torvøya overtok som det store badetilbudet og badegjestene ble rodd over til øya fra Strand, inntil regulær fergetrafikk tok over frem til 1962 når det skulle bygges ut ny rullebane på Fornebu.

På Sarbuvollen lå også i sin tid et feriested for nonner.

 

Kilde: Asker og Bærum historielag og Lokalhistoriewiki og Bærumhistorie.no ved Knut Erik Skarning