Kulturminne Arkiver

Stein skole – Eventyrskolen – en del av Nes samlinger

Stein skole er en fargebombe av en opplevelse, for både unge og eldre sanser. Her kommer du tett på unike verker av kjente kunstnere som Reidar Aulie, Dagfinn Werenskiold og Henrik Sørensen. Sammen med Ingeborg Refling Hagen og lærer Erling Elverhøy bidro de til å skape et unikt og vakkert læringsmiljø for elevene på «Eventyrskolen» fram til den ble nedlagt i 1974.

Ved siden av ligger "gamleskolen" fra 1852 – som var i bruk frem til 1912.

Det gamle fjøset er gjort om til kunstgalleri, hvor det hver sommer vises ulike kunstutstillinger. Her ligger også en trivelig kafé og museumsbutikken med blant annet spesialprodusert porselen med sitater fra skolen.

Museet er åpent kun om sommeren – Les mer på våre nettsider

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Sherpatrappen Nebba

Sherpatrappen på Nebba er et flott eksempel på stibyggerkunst i Norge. Byggingen av trappen involverte sherpaer som la totalt 278 trappetrinn for hånd, kun ved bruk av enkle redskaper som hakke, spett, slegge, hammer og meisel. Arbeidet ble utført i løpet av 18 arbeidsdager, og det ble lagt stor vekt på å bevare vegetasjonen rundt stien. Trappen har blitt en populær attraksjon og et flott turmål langs denne kyststien ved Bunnefjorden.

Oksenøya bruk

Her lå tidligere Oksenøya bruk, Skandinavias største gartneri anlagt av A. F. Klaveness. Gartneriet var tegnet av Magnus Poulsson som også har tegnet Oslo Rådhus sammen med Arnsteing Arneberg og besto av 10 drivhus med blant annet 70 000 krysantemum. Gartnervirksomheten opphørte i 1998.

Under andre verdenskrig på slutten av 1941 opprettet tyskerne en hemmelig leir på området for russiske krigsfanger. I mai 1944 ble leiren lagt under Grini fangeleir, underlagt Luftwaffe. Fra da av ble det også innsatt norske og tyske fanger i leiren som besto av tyve 12-kantede telt, bygget opp av finerplater på rundt 5 m² med en ovn midt i rommet og tre små vinduer. Her bodde 15 mann i hver, i to køyesenger som tok opp omtrent halvparten av gulvplassen, med åtte plasser i den nederste og sju i den øverste. Utover våren ble leiren utvidet til 33 telt, med totalt 400 fanger fra Grini. Fangene arbeidet med flyplassen, om vinteren blant annet med tråkking av rullebanen etter snøfall.

Etter krigen ble gården kjøpt av Staten i forbindelse med opprettelse av Fornebu sivile flyplass. I 1997 ble grunnsteinen til Norske Skogs hovedbygning nedlagt der hvor leiren lå, en bygning som to år senere fikk Bærum kommunes estetiske pris. Kontorlokalene ble plassert slik at den nye og eldre bebyggelsen sammen danner et tun. Det er også slektskap mellom de nye og gamle bygningene i dimensjonering, særlig i høyden, og materialvalg. For eksempel har man gjentatt Poulssons låvepanel av gran, som er behandlet med jernvitrol og kjønrøk.

Norske Skog ble grunnlagt i 1962 og var en av verdens største produsenter av avis- og magasinpapir. Konsernet hadde på det meste 13 fabrikker i 10 land over hele verden, men gikk konkurs i 2017 og ble kjøpt opp av et investeringsselskap.

I dag er det anlagt fuglereservat i Storøykilen mellom Oksenøya og Storøya, hvor det er registrert 257 fuglearter, samt rundt 700 planter.

Elle tåkeklokke og DS Donau

I dag, som før, var vannveien viktigste fartsåre for å få varer inn til Oslo og ut på kontinentet. Om vinteren ble fjordisen brukt for å trekke varer inn til Christiania. Sommerstid seilte skipene fullastet til kontinentet. I traktene Son og Drøbak ble det skipet ut masse tømmer som bl.a ble brukt i det store oppdammingsarbiedet med å lage dikene i Holland. 200 kilos store isblokker ble skipet ut til fiske- og matvarehandlere i England, Tyskland og Frankrike. Seilskutene brakte korn, erter, gryn, ost, smør, genever, stoffer, pottemakervarer, taksten og teglsten til Norge.

Tåkeklokke var en klokke det ble ringt med når det var dårlig sikt i skipsleden for å rettlede skip som seilte i trange farvann når det var tåke. Klokkene var som her på Elle plassert i et tårn, og gjerne på steder det også var fyrlykter. Ringingen skjedde ved aktivering av et drivverk.

Elle tåkeklogge er i tre og bygget i sveitserstil. Tåkeklokkene ble etablert helt på slutten av 1800-tallet. Den siste tåkeklokken på kysten ble nedlagt på 1980-tallet. I dag er ingen av dem i bruk, da moderne teknologi sikrer trygg ferdsel i skipsleden inn til Oslo.

DS DONAU

Litt lengre syd utenfor Skiphelle ligger også lasten fra DS «Donau», lasteskipet som motstandsmennene Max Manus og Roy Nilsen senket i januar 1945. Mens skipet lå til kai i Oslo festet de 10 miner festet med magneter under vannlinjen. Planen var at skipet skulle sprenges på åpent hav men forsinkelser gjorde at bombene gikk av mens de fortsatt var i Oslofjorden hvor det gikk på grunn. Det var 1500 tyske soldager og 450 hester ombord. Skipet var benyttet til å deportere norske jøder til Auschwitz under krigen.

En viktig grunn til senkingen var at skipet i denne perioden ble brukt til transport av tyske styrker fra Norge til kontinentet. Disse styrkene skulle settes inn som forsterkninger på vestfronten, så motstandsbevegelsen i Norge ville sørge for at av disse forsterkningene ikke nådde kom fram.

Video om historien til DS Donau på youtube

Raknehaugen

Mellom stokkene er det stampet sand, myrjord, kvister og kjærr for å holde haugen stabil.Den er i hovedsak bygget med furu som er hugget i løpet av èn vinter. Hugging, frakt, bygging av haugen og forpleining av arbeidere har sysselsatt nærmere 1000 mennesker.

Haugen ble bygget i perioden 533-551 – i Folkevandringstiden hvor det var mye uro, strid og folkeforflytninger i Nord-Europa som følge av Vest-Romerikes fall.
Raknehaugens plassering ved den travle hovedvegen – Ljøgodtvegen (Folkevegen) mellom Oslo-Trondheim var strategisk da mange mennesker passerte stedet og kunne beundre det store byggverket. Haugens diameter er nærmere 100 meter og på det høyeste var nærmere 20 meter.

Sagnet sier at det er gravlagt en konge ved navn Rakne i full utrustning mellom to hvite hester.
Det har vært utgravingene i 1869/70, 1939/40 og 1993 uten at det ble ikke funnet noen skjelett av Kong Rakne eller hans to hester. Det ble heller ikke funnet noen gravskatter eller gravgaver. Derimot ble det funnet kranierester etter et menneske, beinrester etter pattedyr og fugler, alt fra en kremeringsgrav i bunnen på haugen.

Det er knyttet flere myter og sang til haugen.
Guidede omvisninger i perioden mai-august.

Bli med på en guidet omvisning på søndager kl 11.16 og føl på mystikken rundt Raknehaugen.

Ande dager og tidspunkt etter avtale. Kåseri på forespørsel – hele året.
www.raknehaugen.no

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Brambanigården

Brambani kjøpte i 1870 et lite sommerhus med hage ned mot elven hvor han bygde sin første kalkfabrikk hvor Brambanigården i dag står. Brambani utnyttet Kristianias store behov for kalk og teglstein til byutvidelsene på slutten av 1800-tallet og startet fra 1871 flere kalkfabrikker og teglverk i Sandvika-området og på Brønnøya hvor kalkovnen er restaurert og kan besøkes . Kalkfabrikkene ble etterhvert nedlagt på grunn av det voldsomme krakket i byggevirksomheten i 1899. I 1888 grunnla han også landets første blikkvarefabrikk som laget flerfarget litografisk trykk på blikk. Denne eksisterte fram til 1929.

Han var lokalt engasjert i etableringen av Sandvika Vel, etableringen av vannverk på Stovivannet i 1898 og fikk bygd vannledning til Sandvika. I arbeidet for gatebelysning i Sandvika – først med pretoleumslamper fra 1890 årene og i 1905 ble det installert kulltrådpærer.

Brambanigården huset en av landets første yrkesskoler og folkebad i kjelleren. Det var et populært tilbud og behov for utvidelse meldte seg raskt og etterhvert ble det bygget ut rundt kommunegården i samarbeid med arkitekt Magnus Poulsson.

Høvik Glassverk. Veritas.

I 1871 startet glassproduksjonen opp igjen med lampeglass til parafinlamper, lampeverksted og glassvarer som drikkeglass, karafler, mugger og «lommelerker» ble laget med pressglass teknikk som gjorde prisene overkommelige. Produksjonen av elektriske lamper økte og Norgesglasset med skrulokk ble introdusert etter en idé fra amerikansk glassindustri. Dette revolusjonerte husmødrenes hermetisering og oppbevaring av mat.

Glassproduksjonen ble overført til Hadeland Glassverk og det ble laget tinngjenstander på verket.

Arbeiderne ved Verket hadde relativt gode arbeidsforhold og ingen var fattige. Frem til 1917 fikk arbeiderne fri bolig og brensel, en god boligstandard etter datidens mål med ett eller to rom og kjøkken. De hadde også egen skole, eget turnlokale, bibliotek og lesesal.

I 1910 fikk verket enda en ny glasshytte. Dette året var Høvik Glassverk Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. De ansatte og deres familier, ca. 800 mennesker, bodde stort sett inne på fabrikkområdet. Fagarbeidere kom fra Sverige, Tyskland og Østerrike, eller fra verkene på Hadeland og Biri.

Høvik verk var et nokså lukket samfunn frem til utbyggingen på Høvikområdet begynte for fullt på 1950- og 1960-tallet. Det var et selvforsynt samfunn med et kameratskap og samhold som var helt spesielt. Innenfor verket var det stor forskjell på arbeidere funksjonærer og ledelse. Dette gjenspeilte seg på badestranden, der arbeiderbarna og funksjonærbarna måtte holde seg til hver sin del. På Svartodden var funksjonærbarna alene om sin strand og sitt badehus.

Innflytterne som kom til Høvikområdet, var skeptiske til arbeidermiljøet. Arbeiderne drakk mye øl, ofte midt på formiddagen, og guttene på verket seilte på isflak om våren og badet nakne i sjøen. Barn fra Øvre Høvik og andre nabolag fikk ikke lov å sykle ned til "rampen på Høvik Verk". Etter hvert erfarte imidlertid både barn og voksne at det var et fredelig og godt miljø ved Verket, med lite slåssing og krangling, slik det var mer av ved andre industrisamfunn i Bærum.

Under andre verdenskrig (1940–1945) ble hele verksområdet beslaglagt av tyskerne, og all lampeproduksjon stoppet opp. Tyskerne brukte fabrikklokalene til sitt sentralverksted for bilmotorer. Siden ble det produsert arkivskap, primuser og kokeapparater. I 1972 ble fabrikken og området rundt solgt til Det Norske Veritas (DNV), lampeproduksjonen ble flyttet til Halden og kalt Høvik Lys, mens stålproduksjonen ble overført til Hensmoen ved Hønefoss.

Kilde: https://barumhistorie.no / Knut Erik Skarning

Eidsivatinget

Grunnlaget for vårt demokrati og i 2022 feirer vi 1000 års jubileum nettopp her på Eidsvoll og Eidsivatinget!

Eidsivatinget var ett av fire regionale lagting som samlet dekket hele Norge fra middelalderen. Tingenes oppgave var å løse konflikter i samfunnet og å bruke lovverket til å dømme rettferdig. Størrelsen på tingene varierte opp gjennom årene. På sitt største omfattet Eidsivatinget de fem «gamle» fylkene Oppland, Hedmark, Akershus nord for Oslo, Buskerud og Øvre Telemark (Numedal).

Eidsivatinget dekket hele Innlandet og mye av Viken på det største. Dets tolv distrikter var da: Romerike, Ringerike, Land, Hadeland, Tverrdalene (Sigdal, Modum, Krødsherad), Øvre Telemark (med Numedal), Hedmark, Alvdalene (Østerdalen og deler av dagens Sverige (øst til Särna)), Gudbrandsdalen, Lom, Lesja og Toten.

Olav 2. Haraldsson etablerte Eidsivatinget på Eid 17. Juni 1022. Eid, dagens Eidsvoll, hadde en strategisk beliggenhet som knutepunkt for handel og samferdsel. Vannveiene bl.a. på Vorma og Mjøsa, var datidens «motorveier», og ved Eid var det en stor havn for båttrafikken. Hulveien opp til Tingvollen – Badebakken – vitner i dag om århundrene med trafikk. På Tingvollen ved Eidsvoll kirke ble tinget holdt frem til ca 1619/20. Tinget ble holdt hvert år i et par ukers tid fra Bottolvsmesse 17. juni, og kongen var som oftest til stede.

Opprettelsen av Eidsivatinget i 1022 hadde stor betydning for utviklingen av området og ga stedet en identitet som vi ønsker å løfte frem.

Arven etter Olav den Hellige har vært en vesentlig faktor for hvordan den norske rettsstaten utviklet seg gjennom middelalderen og har etterlatt seg varige spor til vår egen tid. Lagtingenes folkestyre ga folket lovgivende og dømmende makt, som selv kongen måtte rette seg etter. Det er vanskelig å forestille seg hvordan samfunn og hverdagsliv hadde vært i Norge uten disse verdiene og prinsippene. Feiringen av Eidsivatingets tusenårsjubileum er således i tillegg til en feiring av en historisk hendelse enda mer en viktig markering og påminning om grunnlaget for vår rettskultur og demokrati. Kunnskap om fortiden er viktig for å gi oss en bredere forståelse av våre samfunnsverdier i dag, og hva slags samfunn vi ønsker å være en del av.

«Den som ikke dyrker sine røtter, har heller ingen vekst» (Friederich Hundertwasser).

Fornebu flyhistorie

Hvorfor ble så flyplassen lagt her? Jo, fordi allerede far 1927 hadde øya Gressholmen fungert som Oslo's hovedflyplass for sjøfly men det var upraktisk å transportere alle ut med båt og det ble etterhvert konflikt med båttrafikken. Ulike alternativer ble vurdert og man landet på Fornebu for der kunne man kombinere lufthavn for land- og sjøfly. Det var stor arbeisledighet i 1930 årene og man fikk derfor bevilling til utbygging i 1935. Det ble først anlagt 3 rullebaner men kun nord-syd banen ble viktig for trafikkavviklingen og de andre ble nedlagt etter krigen.

Lufthavnen ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og sivil flytrafikk ble innstilt mellom 1940 og 1946. Vest for flyplassen, ved Oksenøya gård, anla tyskerne en fangeleir. En av fangenes oppgaveneom vinteren var å holde rullebanene fri for snø, og ved å marsjere tråkket de snøen sammen slik at flyene kunne bruke banene.

Hovedbrukerne av flyplassen var Braathens SAFE (South American and Far East Air Transport) og SAS. De første langflygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første Braathens SAFE flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Det flyselskapet som fløy lengst på Fornebu var nederlandske KLM; selskapet var med på åpningen 1. juni 1939 og med unntak av krigsårene fløy de sammenhengende frem til flyplassen ble stengt.

Det ble i etterkrigstiden gjort flere trinnvise ekspansjoner av både terminaler og rullebaner og Fornebu var arbeidsplassen til over 5000 mennesker på begynnelsen av 90-tallet. Som passasjer er det lett å overse at en flyplass er mer enn fly og flyselskaper. Disse tjenestene var også nødvendige for å holde flyplassen i gang: flyveledere, værtjeneste, brann- og redningstjeneste, toll, frakt, post, drivstoffleverandører, politi, security og ulike typer servicepersonell. Fra en beskjeden begynnelse med noen få avganger pr. dag, nådde antall reisende hele 10 millioner i 1997 før flyttingen til Gardermoen.

Som et sentralt område med nærhet til Oslo var det også med å bygge opp nærmiljøet med et rikt arbeidsliv og stor tilflytting. I dag utvikles området til "Fornebyen" et by, handel og boligområde. I dag får sjøflyene lov til å operere i Lilløykilen gjennom Kilen Sjøflyklubb.

Kilder: Fornebuhistorisk forening og Wikipedia

Bikuben – Villa Utsikten historie

Huset som i dag er et koselig pensjonat ble opprinnelig oppført på Hovedøya i Oslofjorden som militærkaserne på starten av 1900-tallet, men ble like etter flyttet til Tofte for å fungere som arbeiderbolig for mange familier som jobbet på cellulosefabrikken. Husets pulserende liv gjorde at huset fikk kallenavnet” Bikuben”. Den gang var det utedoer, bad var det ikke og innlagt vann kom et godt stykke inn på 1900-tallet. Huset har i senere tid, etter 1995, vært internat for Rudolf Steinerskolen og en kort periode privatbolig, og er drevet som et overnattingsted siden 2010.

I dag er det et hyggelig pensjonat med 12 rom og sjarmerende hage.