Kategori: Fortidsminne

 

Camilla Wergeland ble født i Kristiansand 23. januar 1813. Da faren Nicolai Wergeland fikk stillingen som sogneprest i Eidsvoll i 1817, flyttet familien til prestegården. Her vokste Camilla opp, som nest yngst i en søskenflokk på fem.

Camillas barndom var sorgfri og glad. Hun var flink til å gå på stylter, og kunne til og med gå på stylter i trapper! Hun likte å kle seg ut og spille teater. Hun kunne være ganske vilter, og sammen med søsknene fikk hun utfolde seg fritt i naturen rundt hjemmet. Her balanserte de på rekkverket på broen over Andelva, og de kullseilte på Vorma.

I ungdomsårene vekslet Camilla mellom en rolig tilværelse hjemme, og hektiske uker med selskapsliv på besøk hos venninner i Christiania. Hjemme brukte hun mye av tiden på å lese, eller å dra på rideturer. Hun elsket å ri og tilbrakte mye tid på hesteryggen rundt omkring i Eidsvoll. Hun fikk også besøk av venninner og sammen streifet de omkring i landskapet rundt prestegården, som bestod av hager, stier, lysthus og gjemmesteder.

Camilla fikk mer utdanning enn det som var vanlig for datidens jenter. Hun fikk hjemmeundervisning sammen med sine søsken, og tre års skolegang. Den unge Camilla var vakker og talentfull, og fikk innpass i fasjonable kretser i både inn- og utland. Hun fikk flere ekteskapstilbud, men Camilla takket nei. Hun ønsket ikke et fornuftsekteskap, hun ville gifte seg av kjærlighet. Først i 1838, da hun var 25 år, møtte hun Jonas Collett, som skulle bli hennes ektemann. De giftet seg 14. juli 1841 i Eidsvoll kirke, og bosatte seg bak slottet i Christiania.

Camilla regnes som Norges første feminist, og er en av Norges største og viktigste forfattere. Hun debuterte som forfatter i 1842, men hennes største verk ble ikke utgitt før i 1854. Amtmandens Døttre var Norges første samfunnskritiske roman. Den ble utgitt anonymt, slik skikken var for de få kvinnelige forfattere på denne tiden, men det var liten tvil om hvem som sto bak. Med tiden befestet Camilla sin posisjon i norsk litteratur, og hun utga sine verk under eget navn.

Etter hennes manns død i 1851, levde Camilla en rastløs tilværelse, der hun flyttet fra by til by i Europa, gjerne med et par av sine sønner på slep. Hun bodde hjemme i enkelte perioder, og besøkte gjerne Eidsvoll, men aldri lenge om gangen. Hun klarte å livnære seg som forfatter, men det var en fattig tilværelse.

I 1862 kom den selvbiografiske erindringsboken I de lange Nætter. Denne boken, sammen med hennes dagboknotater og brev, har vært en viktig kilde til kunnskapen om Camillas oppvekst, og resten av familien Wergelands tid, på Eidsvoll prestegård. 

Camilla glemte aldri at hun var en Wergeland. Da hun døde 82 år gammel i 1895, ble hun etter eget ønske kremert, og urnen ble satt ned i graven til Jonas Collett på Vår Frelsers gravlund. Graven ligger bare noen få skritt fra broren Henrik Wergelands gravstøtte, og er ganske enkelt merket  «Camilla Collett f. Wergeland».

 

Sitater er valgt av Annika Hagen.

Sitatet her er hentet fra Paa gamle tomter av Camilla Collett.

Annika Hagen har også skrevet biografien.

 

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wergelandsavdeling.

Annika Hage har skrevet boken "På gamle tomter. Camilla Collett og Eidsvoll".

 

Sundgata 6

Vi kjenner ikke til eksakt årstall for når dette huset ble bygget, men man antar rundt 1850, og det er dermed et av de eldste husene i Sundet. Det var på denne tida, rundt den tida jernbanen kom til Eidsvoll, at Sundet begynte å bli bebygd. Dokkengården, huset bak Sundgata 6, hadde da vært eneste hus her ved Sundtoppen i flere tiår.

Den første eieren antas å ha vært David Olsen Vilberg. Han ble i 1843 eier av Sundgården, som omfatter et større område rundt Sundtoppen. Litt tilbake i tid omtales huset som Vilberggård. Senere har huset lenge gått under navnet Larsengården. Det er fordi huset i 1913 ble tinglyst på Ludvig O. Larsen, og fra 1951 var sønnen Tormod Larsen eier. Han eide fram til 1984. Dermed var huset i Larsen-eie i over 70 år, så det er kanskje ikke så rart at det ble hetende Larsengården. Hus i Sundet fikk tidligere gjerne navn etter eierne. 

Fra 1984 har huset vært i familien Baastads eie. Magne Baastad kjøpte det da, og i 1991 overtok sønnen Brynjulv Baastad det. 

Huset er tømret, og man antar at det på nordsiden har vært et utvendig trappehus som senere har blitt bygget inn. Der det nå er et tilbygg til huset, var det tidligere et separat lite hus. Kjeller og første etasje, samt det lille huset og senere tilbygget, har alltid vært brukt til næring av forskjellig slag. De øvre etasjene har vært brukt til bolig. Fasaden er litt endret, det mest synlige er færre vinduer enn opprinnelig.

Av næringsvirksomhet som har vært her er skoforretning, klesbutikk, kjøttforretning, Jan Williams musikkforretning, bokhandel, utstyrsmagasin, skomaker og frisørsalong.

Minner og hendelser

Det har vært kraftige branner både i Sundgt. 3, rett over gata, og i Sundgt. 2, som ligger mellom Sundgt. 6 og elva. Dette kunne lett ha ført til at gnister også hadde antent Sundgata 6. Men huset klarte seg begge gangene. 

Først på 70-tallet brant det imidlertid i 1 etasje i hovedhuset. Det var da skobutikk der. Det gikk bra, og det ble hovedsakelig røykskader på varelageret. Da ble det salg på røykskadede sko, og mange strømmet til for å kjøpe billige sko.

Sigmund Hoel husker:

«I min barndom var det kolonialbutikk, drevet av Harry Larsen, bror til Thormod Larsen. I etasjen over var det barbersalong, barberer Hansen. Så vidt jeg husker bodde Hansen-familien i øverste etasje. Jan Larsen, sønn til Thormod, etablerte seg også i gården med skobutikk. Med familien bodde også han i gården ei tid».

Kilde: Muntlig, Brynjulv Baastad, Sigmund Hoel

Dette huset kalles Meierigården fordi det lenge var meieri her.

Meieridriften kom i gang etter et stiftelsesmøte 12. august 1897, og formell dannelse av Eidsvold Andelsmeieri 14. desember samme år. Da ble også byggingen av meieriet vedtatt. 

To år senene, 11. januar 1899, var bygget ferdig, og det ble besiktiget og prøvekjørt. Meieridriften kom i gang.

De første årene så ikke huset slik ut som det gjør nå. I 1920-1921 ble det ombygd og påbygd, og det ble anlagt forsamlings-sal i 2. etasje. Da fikk huset den fasaden det har i dag, selv om det også ble pusset opp utvendig i 1960.

Forsamlings-salen ble utleid til ulike arrangementer, og det har også vært rom til utleie for overnatting i bygget.

I løpet av siste del av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene endret meieri-strukturen seg i Eidsvoll og Norge. Det førte til at det ble meieri på vestsiden av Vorma, og meieriet i dette huset ble lagt ned. Huset ble da ombygd til fryseri og butikk for kolonial-varer, og navnet på firmaet ble endret til A/L Eidsvoll Fryseri og Handel. I fryseriet kunne folk leie små skap der de kunne oppbevare frysevarene sine. Fryseridriften varte til 1969. Da begynte folk å kjøpe egne frysere, og det var ikke behov for et fryseri av dette slaget lenger.

Etter den tid har det vært forskjellig forretnings-virksomhet i huset, bl.a. interiørbutikk, og det har vært og er fremdeles en ungdomsklubb her.

Eidsvoll Fryseri og Handel solgte huset til Vormavegen Eiendom AS i juni 2019, og ble formelt oppløst i 2021.

På et av bildene ser du Meierigården da det var flom i Sundet i 1967. Hvis du vil vite mer om flommer i Sundet, kan du gå til flomsteinen på Bankplassen.

  

Minner og hendelser:

Kåre Ruud skrev om minner han hadde fra området rundt meieriet:

«Bilismen var langt inn i framtida, for på «hestebindinga», mellom Brandts glassmagasin og banken var det ofte oppstallert 2 og 3 rader med heste-kjøretøyer av alle slag. Her var det liv og røre i morgentimene, særlig når bøndene kom ramlende på tunge jernbeslåtte hjul med melkespann til meieriet innenfor, eller når Nes-bøndene kom i stort antall med sine tunge kraftforlass, hentet på stasjonen. De hvilte her før de dro seg videre mot Nes. Ofte med 2 hester i draget».

Det som ble kalt «hestebindinga» er Bankplassen, plassen foran Meierigården. Her ble hestene bundet for de som kom kjørende med hest til Sundet for å handle.

 

Kilder:Lars Kristian Skovseth 

Ma nuskript av Kåre Ruud (1911-1996)

For Statens Lærerinneskole i husstell