Fortidsminne Arkiver

Skibladner D/S

Velkommen til Skibladner D/S

Skibladner har trafikkert Mjøsa siden 1856 og ble opprinnelig bygget som en forlengelse av Norges første jernbane mellom Christiania og Eidsvoll i 1854. Skibladner var forbindelsen videre mellom Eidsvoll og Lillehammer. I de senere årene er Skibladner blitt restaurert ved hjelp av midler fra Riksantikvaren og fremstår i dag som et flytende museum.

Skipet fikk tildelt Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke "Olavsrosa". Skipet har restaurant (1.plads Matsalon), kafeteria (2. plads Matsalon), herre-og damesalon.
Til fengende gladjazz, trekkspill eller klassisk konsert på dekk er Skibladner tilgjengelig for charterturer fra slutten av mai til midten av september.
Like berømt som selve skipet er den tradisjonelle meny ombord i 1. plads matsalong, nemlig laks og jordbær. Denne menyen har lange tradisjoner om bord, men det er selvfølgelig mulig å bestille andre retter. Skipet kan dekkes til 130 personer sittende til bords i de ulike salonger.

Etter flere års opphold på grunn av brobygging, seiler Skibladner igjen ned elven Vorma til Eidsvoll brygge. Bli med på en spektakulær seilas med passering av fire broer på veien nedover til grunnlovsbyen.

Ønsker du å kombinere med en tur til Eidsvol 1814 – går det rutebuss mellom Eidsvoll stasjon og Eidsvoll 1814 – sjekk ut ruter.no – buss nr. 430.

Du kan møte på bryggene og kjøpe billett fra billettør, eller reservere billetter på nett slik at du er sikker på å få plass. Les mer på Skibladners egen hjemmeside for rutetider og havner. https://www.skibladner.no

Velkommen til en nytelsesreise på verdens eldste hjuldamper!

Historiske Eidsvoll – Solbakke

Sundgata 12: Solbakke

Sundgt. 12 ble bygd i 1897, først som privatbolig til Otilie Andersen. Hun solgte til Helge Myrvang, og huset ble da brukt som næringsbygg en periode. Det har huset både barneklær, skomaker med hesteutstyr, systue, lager og glassmagasin. Bygget hadde først 9 små rom.

I 1987-1994 ble huset restaurert og ombygd til bolig igjen av Odd og Astrid Myrvang. Da var huset nesten 100 år, og det var på tide med restaurering. Det ble en stor jobb. Blant annet måtte hele bakveggen tas ned på grunn av råte, og en periode sto den åpen, med bare en stolpe til å holde taket oppe. Nåværende eier er Espen Jansen.

Hendelser og minner

En dag kom Fredrik Neumann gående ned fra Sundtoppen, og så Odd og Astrid stå inne i huset med en manglende vegg.

«Signe arbeidet» ropte han til dem, mens han skyndte seg forbi.

Etter det har de alltid sagt det samme til hverandre og ledd når de skulle i gang med en stor jobb.

Helge Myrvang hadde en periode iskremutsalg fra en luke i et vindu i Sundgt. 12. De hadde ikke fryser eller kjøleskap på den tida, så de kjørte med hest og slede til Jønsjøen i Gullverket og hentet store isblokker som ble saget ut av isen på vannet. Disse ble lagt i sagflis i uthuset bak Sundgata 12, og bidro til kjøling sånn at iskrem kunne lages. Helge laget god iskrem, og den var veldig ettertraktet.

Familien Myrvang har funnet Maren Myrvangs kokebok fra Statens Lærerinneskole i husstell.

I denne er det iskrem-oppskrifter, og det er ikke usannsynlig at det var disse som ble brukt til å lage iskremen.

Ifølge denne kokeboka er framgangsmåten for å lage is uten fryser sånn: Du må ha to kar med lokk, der det ene går inni det andre. Dette kalles en isbøtte. Det indre karet fylles med iskrem-masse, og plasseres inni det andre med knust is og salt rundt. Så skal man helst kunne sveive karene rundt, sånn at iskremen fryser jevnt. Kan isbøtta ikke sveives, må man åpne karet med iskrem-masse og røre rundt av og til, ellers vil iskremen danne krystaller, og det smaker ikke så godt.

Man kan skjønne et det er viktig med tett lokk på karet med iskrem-masse, ellers kan saltet sammen med den knuste isen trenge inn til iskrem-massen, og da ender man opp med salt iskrem.

Hvis iskremen må oppbevares før den skal spises, må den også oppbevares i et kar med tett lokk og pakkes inn i en blanding av knust is og salt.

Vil du prøve å lage iskrem uten fryser? Denne oppskriften og framgangsmåten er nok enklere enn den som ble brukt i Sundgata 12:

https://www.klikk.no/mat/spise/oppskrift-på-is-uten-fryser-3510654

Kilder:

Muntlig, Astrid Myrvang

Johanne Sveen/Otilie Ytreberg/Ingrid Rasmussen: Kokebok

For Statens Lærerinneskole i husstell

Blaker Skanse

Blaker Skanse byr på nydelige omgivelser, både i form av parkanlegget, vollene og ikke minst de historiske bygningene. Har du interesse for historie og sans for en spesiell atmosfære, ja da er Blaker Skanse verdt et besøk. Blaker Skanse er en av Romerikes best bevarte og minst kjente perler, der den ligger naturskjønt til med utsikt over Glomma og med bebyggelse fra 1700-tallet.
Skansen ble bygget i 1683 for å forsvare landet mot angrep fra Sverige og hindre overfarten over Glomma. Blaker Skanse er nevnt i krigshistorien tre ganger; i 1708, 1808 og 1814. I nyere tid har Skansen vært utdanningssted for husflid, formingslærere og til slutt designere.
I de siste årene har det vært en del fokus på åndelig aktivitet, og Blaker Skanse var med i serien ”Åndenes makt”.

I administrasjonsbygningen blir det kortreist mat, avkjølende drikke – alt dette kan nytes i historiske og idylliske omgivelser!

I løpet av sommermånedene arrangerer Blaker Skanse ulike aktiviteter, konserter og har sitt eget spel.

Velkommen!

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

SkulptuRute på Wergelandshaugen

Et hvert besøk til Wergelandshaugen Kunstsenter bør inneholde en tur i ravine landskapet og oppleve skulpturparken med den historiske hagen. Skulpturene dukker opp som overraskelsesmomenter plassert i de naturskjønne omgivelsene i ravine landskapet. Den historiske hagen er møysommelig tilbakeført til 1920-tallet, etter fotografier og med tidsriktige planter.

Noen av kunstnerene som du vil oppleve i parken er Jim Darbu, Nils Martin, Annicken Thrane-Steen og Ole Fredrik Hvidsten. Her finner du en kort beskrivelse av verkene som er utstilt i hagen.

Jim Darbu «Sunset», 2022 "Jeg har lenge tegnet figurer med flere armer og ben enn det som er vanlig for et menneske, du kan vel kanskje si at jeg har funnet inspirasjon fra insekts verdenen. I likhet med en tordivel som ligger på ryggen en sein sommerdag har jeg laget et vesen som ligger på rygg og kaver for sin eksistens."

Jim Darbu «Into thin air», 2022 I mange år har jeg syslet med figurer som på forskjellige måter smelter eller går i oppløsning. Skulpturen som nå står utstilt i ravineskogen inngår også i dette temaet. Tanken har vært å lage et vesen som på mange måter går i oppløsning, men opphever tyngdekraften, og heller forsvinner opp mot skyene fremfor å falle mot grunnen.

Nils Martin «BACKFOOT BOYS», 2022 «Backfoot Boys» viser to Teenage Mutant Ninja Turtle-aktige figurer som har tatt bolig i f.eks Bigfoot sine etterlatte sko. Tittelen «Backfoot Boys» henspiller på at de enten tar det på hælen og tar det kuli eller at de er bakpå, henger etter.

Annicken Thrane-Steen «Om forlatelse», 2018 vOm forlatelse er en gammel betegnelse for tilgivelse, beklagelse eller unnskyld som man ville sagt idag. Begrepet betyr også be, bot, bøte, betale og sone.Det historisk ordet peker mot Tingkirken hvor Eidsivatinget lå i middelalderen.

Annicken Thrane-Steen "Døden er bare naturens måte å si at du burde slappe av litt», 2016 Jeg hilser deg, vi har ikke sett hverandre før, men jeg tror ikke du ville kjent meg igjen uansett. Mine dager er snart talte, beina blir mer og mer porøse.

Ole Fredrik Hvidsten «Transformasjonen», 2022«Til ungdommen du er en konstant nomade fra kropp til kropp, nå må du forlate meg og finne ditt neste stopp».

Ole Fredrik Hvidsten «Håndlangerens datter», 2022 «En hånd brer seg over en annen og stopper bevegelsene som er påbegynt. Et øyeblikks tvil, men bare fra hånden under, som fjerner seg usikkert med en sakte bevegelse. En krøket bevegelse mot et sted å sitte, et sted å
vente, på at den andre har gjort jobben»

Går du pilegrimsleden fordi Eidsvoll kirke, finner du Wergelandshaugen nede i hulvegen. Her er den gamle Sorenskrivervillaen fra 1920-tallet satt i stand til et nytt kunstsenter. Tradisjonshåndverk og historiske referanser har stått sentralt i restaureringen.

Omvisningene på Wergelandshaugen baserer seg på områdets kulturhistoriske mangfold, og husets arkitektur og historie.

Ta kontakt for omvisning
Velkommen

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Historiske Eidsvoll – Gullverket

Gullverket – landets mest berømte gullverk

Kjører du fylkesvegen fra Eidsvoll sentrum til Nord-Odal, passerer du et grisgrendt område som heter Gullverket. Stedet har en forhistorie som omhandler akkurat det stedsnavnet tilsier: Her lå Norges mest berømte gullverk.

Gruvedrifta etter gull pågikk langt til skogs fra 1758 til 1907, med lange avbrudd innimellom. Den danske-norske staten, Bernt Anker og to engelske selskaper var blant eierne av gullverket. Norske og danske myndighetspersoner, professorer og forfattere besøkte verket i pionertida og skrev om sine inntrykk og store forhåpninger. Norske og utenlandske aviser skrev utallige optimistiske reportasjer om engelskmennenes store satsing tidlig på 1900-tallet. Gullverket ble berømt, men sannheten var at ingen av selskapene tjente penger.

Da drifta var på sitt mest intense på begynnelsen av 1900-tallet jobbet omtrent 200 mann i gulldrifta i Gullverket. Gruvesamfunnet var internasjonalt og moderne med engelske direktører og fagarbeidere, svenske og norske gruvearbeidere. Området hadde elektrisk strøm og telefon. Barna til gruvearbeiderne hadde egen skole, og stedet hadde butikk og kulturelle tilbud.

I 1907 ble det brått slutt. Det engelske selskapet begjærte seg sjøl konkurs, arbeidere måtte flytte vekk, bygninger og maskiner ble solgt på auksjon.

I dag er det bare steinhaugene, gruvesjaktene og grunnmurene etter bebyggelsen som er tilbake, bortsett fra ett hus – det gamle laboratoriet. I godt over 100 år har det stått slik det ble forlatt da drifta opphørte – med kjemikalieglassene på hyller langs veggene og smeltediglene klare til å settes i smelteovnene.

Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg har betegnet laboratoriet som enestående i nasjonal sammenheng.

Gullgruvenes venneforening, Guldværket Cirkumferens, tar vare på alle gull-minnene og driver informasjon om gruvehistoria. Det er satt opp informasjonstavler flere steder, og det gamle laboratoriet er restaurert og innredet som museum der foreningen har samlet alt av gjenstander og bilder fra gruvetida. Nå tilbys omvisning både i museet og ved det største gruveområdet, Brøstadgruva. Der det store gullvaskeriet sto mens engelskmennene drev verket, har venneforeningen bygd opp en gapahuk med bilder, kart og opplysninger om drifta og om ruinene.

Det er bare å bestille en omvisning.

På spesielle dager åpnes museet for besøkt uten påmelding, med påfølgende tilbud om guidet tur i gruveområdet.

Det er også skrevet bok om den eksklusive bergverksvirksomheten i grunnlovsbygda; «Drømmen om gull». Den selges av venneforeningen.

Ytterligere informasjon finner du på nettet: http://www.gullverketmuseum.no/.

Raknehaugen

Mellom stokkene er det stampet sand, myrjord, kvister og kjærr for å holde haugen stabil.Den er i hovedsak bygget med furu som er hugget i løpet av èn vinter. Hugging, frakt, bygging av haugen og forpleining av arbeidere har sysselsatt nærmere 1000 mennesker.

Haugen ble bygget i perioden 533-551 – i Folkevandringstiden hvor det var mye uro, strid og folkeforflytninger i Nord-Europa som følge av Vest-Romerikes fall.
Raknehaugens plassering ved den travle hovedvegen – Ljøgodtvegen (Folkevegen) mellom Oslo-Trondheim var strategisk da mange mennesker passerte stedet og kunne beundre det store byggverket. Haugens diameter er nærmere 100 meter og på det høyeste var nærmere 20 meter.

Sagnet sier at det er gravlagt en konge ved navn Rakne i full utrustning mellom to hvite hester.
Det har vært utgravingene i 1869/70, 1939/40 og 1993 uten at det ble ikke funnet noen skjelett av Kong Rakne eller hans to hester. Det ble heller ikke funnet noen gravskatter eller gravgaver. Derimot ble det funnet kranierester etter et menneske, beinrester etter pattedyr og fugler, alt fra en kremeringsgrav i bunnen på haugen.

Det er knyttet flere myter og sang til haugen.
Guidede omvisninger i perioden mai-august.

Bli med på en guidet omvisning på søndager kl 11.16 og føl på mystikken rundt Raknehaugen.

Ande dager og tidspunkt etter avtale. Kåseri på forespørsel – hele året.
www.raknehaugen.no

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Eidsvoll Kirke

Eidsvoll kirke er en korskirke fra ca. 1190 i Eidsvoll kommune, Akershus fylke. Den er en del av Den norske kirke og hører til Øvre Romerike prosti i Borg bispedømme.

Den romanske bygningen er i stein. Eidsvoll kirke fra ca. 1190 er muligens Norges eldste korskirke i mur og den største kirken på landsbygda i Norge. Sydskipet hadde visstnok et Olavsalter. Olav Haraldsson gikk til messe i Eids kyrkju i året 1017.

Ved Eidsvoll kirke er det bevart en gammel hulvei som ble brukt langt inn i det forrige århundre.

Da arkeologene undersøkte den nåværende kirken, fant de graver som var eldre enn dagens kirke, så derfor har stått en eller to trekirker der forut for byggingen avsteinkirken, disse kan ha vært både en tidlig stavkirke eller en forseggjort stolpekirke, dette støttes også av Snorre siden han forteller at Olav Haraldsson gikk til messe og ottesang i Eids kyrkju i året 1017. Det kan ha vært flott utskåren portal rundt inngangen. I kirken har det vært altere med helgenstatuer i friske farger.

Altertavle Eidsvoll kirke, fra 1765. Den er i tre etasjer. Oljemalerier er innrammet av pilastre (søyler), og hargjennomskårne rokokkovinger. En strålekrans kroner tavlen.

I 1985 feiret den nåværende kirken 800 års jubileum og i 2017 1000 årsjubileum hvor det ble utgitt et hefte med informasjon med sporene etter Olav Harldsson.

Opprettelsen av Eidsivatinget på Tingvoll i 1022 gjorde at Eidsvoll kirke kom i ensærstilling blant kirkene på Østlandet. Den funksjonen kirkehuset hadde undertingsamlingene, stilte spesielle krav både til størrelse og utforming.

Eidsvoll kirke ble viet til apostlene Peter og Paulus og det hellige kors og er den eldste steinkirken i korsform pålandsbygda i Norge. Den formen kirken fikk, tyder på at byggmesteren eller arkitekten har vært cistercienser. Denne munkeordenen kom til Norge i 1146 og stiftet klosteret på Hovedøya i 1147. Klosterkirken her har mange trekk somminner om Eidsvoll kirke.

Eidsvoll kirke har brent fem ganger, sist i august 2000, men har blitt bygd opp igjen og restaurert. Ved disse restaureringene, som har tatt sikte på å bevare både eldre ognyere bygningsdeler i den formen de en gang hadde, har Eidsvoll kirke fått en eneståendeplass i norsk kirkearkitektur. Kirken er Eidsvolls eldste kulturbygg og er med sindominerende beliggenhet et øyemerke i bygda.

Kirken har vært brukt ved mange anledninger. Den var valgkirke i februar 1814. Ca. 300 kirker ble brukt som valglokaler under valget til Riksforsamlingen på Eidsvoll dette året.
Utsendingene til Grunnlovsforsamlingen møttes i Eidsvoll kirke første påskedag, 10. april 1814. Hovedforhandlingene pågikk i Eidsvollsbygningen i perioden 12. april til 19. mai 1814. I denne tiden bodde utsendingene på gårdene i distriktet.

Historiske Eidsvoll – Sundgata 16- Blomsterurne

Camilla Wergeland ble født i Kristiansand 23. januar 1813. Da faren Nicolai Wergeland fikk stillingen som sogneprest i Eidsvoll i 1817, flyttet familien til prestegården. Her vokste Camilla opp, som nest yngst i en søskenflokk på fem.

Camillas barndom var sorgfri og glad. Hun var flink til å gå på stylter, og kunne til og med gå på stylter i trapper! Hun likte å kle seg ut og spille teater. Hun kunne være ganske vilter, og sammen med søsknene fikk hun utfolde seg fritt i naturen rundt hjemmet. Her balanserte de på rekkverket på broen over Andelva, og de kullseilte på Vorma.

I ungdomsårene vekslet Camilla mellom en rolig tilværelse hjemme, og hektiske uker med selskapsliv på besøk hos venninner i Christiania. Hjemme brukte hun mye av tiden på å lese, eller å dra på rideturer. Hun elsket å ri og tilbrakte mye tid på hesteryggen rundt omkring i Eidsvoll. Hun fikk også besøk av venninner og sammen streifet de omkring i landskapet rundt prestegården, som bestod av hager, stier, lysthus og gjemmesteder.

Camilla fikk mer utdanning enn det som var vanlig for datidens jenter. Hun fikk hjemmeundervisning sammen med sine søsken, og tre års skolegang. Den unge Camilla var vakker og talentfull, og fikk innpass i fasjonable kretser i både inn- og utland. Hun fikk flere ekteskapstilbud, men Camilla takket nei. Hun ønsket ikke et fornuftsekteskap, hun ville gifte seg av kjærlighet. Først i 1838, da hun var 25 år, møtte hun Jonas Collett, som skulle bli hennes ektemann. De giftet seg 14. juli 1841 i Eidsvoll kirke, og bosatte seg bak slottet i Christiania.

Camilla regnes som Norges første feminist, og er en av Norges største og viktigste forfattere. Hun debuterte som forfatter i 1842, men hennes største verk ble ikke utgitt før i 1854. Amtmandens Døttre var Norges første samfunnskritiske roman. Den ble utgitt anonymt, slik skikken var for de få kvinnelige forfattere på denne tiden, men det var liten tvil om hvem som sto bak. Med tiden befestet Camilla sin posisjon i norsk litteratur, og hun utga sine verk under eget navn.

Etter hennes manns død i 1851, levde Camilla en rastløs tilværelse, der hun flyttet fra by til by i Europa, gjerne med et par av sine sønner på slep. Hun bodde hjemme i enkelte perioder, og besøkte gjerne Eidsvoll, men aldri lenge om gangen. Hun klarte å livnære seg som forfatter, men det var en fattig tilværelse.

I 1862 kom den selvbiografiske erindringsboken I de lange Nætter. Denne boken, sammen med hennes dagboknotater og brev, har vært en viktig kilde til kunnskapen om Camillas oppvekst, og resten av familien Wergelands tid, på Eidsvoll prestegård.

Camilla glemte aldri at hun var en Wergeland. Da hun døde 82 år gammel i 1895, ble hun etter eget ønske kremert, og urnen ble satt ned i graven til Jonas Collett på Vår Frelsers gravlund. Graven ligger bare noen få skritt fra broren Henrik Wergelands gravstøtte, og er ganske enkelt merket «Camilla Collett f. Wergeland».

Sitater er valgt av Annika Hagen.

Sitatet her er hentet fra Paa gamle tomter av Camilla Collett.

Annika Hagen har også skrevet biografien.

(denne blomsterurnen vil bli tatt inn om vinteren)

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wergelandsavdeling.

Annika Hage har skrevet boken "På gamle tomter. Camilla Collett og Eidsvoll".

Aur Prestegård

Aur prestegård ligger i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Aur prestegård og Aurskog kirke ligger på et høydedrag sentralt i tettstedet Aurskog i den nordlige delen av kommunen. Her har kirke og prestegård ligget helt siden middelalderen. De nåværende bygningene på gården er fra 1700-tallet og fremover. Tre av husene er formelt fredet i henhold til §15 i “Lov om kulturminner”.
Eldste hus oppført i 1703. Bygningene som ligger rundt et tun, har arkitektoniske kvaliteter og utgjør en harmonisk enhet. Åpent for omvisning og servering – etter avtale.

Historiske Eidsvoll – Vormavegen 15 – Blomsterurne

Henrik Wergeland og Eidsvoll

Henrik Wergeland (1808-1845) var den viktigste og mest fargerike kulturpersonligheten i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Han ble født i Kristiansand og levde sine første barneår der, og han bodde mesteparten av sitt korte liv i Christiania (Oslo). Likevel regnet han Eidsvoll som hjembygda, der han fikk et nært forhold til folket og naturen. Familien flyttet hit da faren ble sogneprest i Eidsvoll i 1817, og her tilbrakte Henrik lange perioder både mens han gikk på skole og studerte i byen, og etter at han var ferdig utdannet, men ikke fikk noen prestestilling.

Henrik Wergeland var først og fremst dikter. Han skrev bestandig, og det ble tusenvis av trykte sider: dikt, skuespill, historiske bøker og hefter, opplysningsblader, avisartikler og debattinnlegg – omtrent alle typer tekst unntatt romaner. Alt er ikke gull, men blant det beste er noen av de fineste diktene som er skrevet på norsk. Henrik skrev vers om alle slags emner: lykkelig og ulykkelig kjærlighet, vennskap, sykdom og død, politikk, religion og ikke minst natur: Få, om noen, forfattere i verden har navn på flere plantearter i tekstene sine.

Faren, Nicolai, hadde vært med på å skrive Grunnloven under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. For Henrik ble det en hovedoppgave å bidra til å bygge det nye Norge, med politisk frihet, nasjonal selvstendighet og en egen litteratur og kultur. Han var en ivrig patriot, som det ble kalt. Derfor ivret han for å gjøre Eidsvollsbygningen til et nasjonalt kulturminne og for å gjøre 17.mai til en folkefest. Barna skulle også med: «Vi ere en nasjon, vi med, vi små en alen lange.» Men Wergeland var også opptatt av kampen for frihet i andre land verden over.

Wergeland ble ofte rasende når han så urettferdighet. Han skjelte ut rike og mektige menn som han mente behandlet fattigfolk dårlig, også her i Eidsvoll. Det førte til mange og langvarige rettssaker som nesten ruinerte dikteren. Noe annet som gjorde han sint, var dyremishandling. Henrik var en av de første hos oss som sloss for dyras rettigheter, blant annet i diktet «Kast av, hvor bakken er for bratt» og i «Veslebrunens tale til menneskeligheten i menneskeheten». Veslebrunen var hesten til Wergeland.

Henrik Wergeland var dypt religiøs, og han var en sterk tilhenger av frihet for alle religioner. De var sanne på hver sin måte og fortjente respekt. Grunnloven, som Henrik ellers var så stolt av, nektet blant annet jøder adgang til Norge, og derfor ville han få Stortinget til å endre den paragrafen. Det lyktes, men først etter at Henrik Wergeland døde, bare 37 år gammel.

Med Nicolai, kona Alette og deres fem barn kom en familie helt utenom det vanlige til Eidsvoll. Henrik ble den store dikteren og midtpunkt i mange slags debatter, med både venner og fiender i stort antall. Søsteren Camilla skrev den første moderne romanen i norsk litteratur og var den som først reiste kampen for kvinners rettigheter i Norge. Minnet om begge er fortsatt levende i bygda.

Sitatet er valgt av Geir Uthaug.

Sitatet er hentet fra Etter tidens leilighed, dokpro.no/wergeland/w12/w12178.html

Biografien er skrevet av historiker Torleif Hamre.

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wegelandssamling.

Geir Uthaug har skrevet boken Et Verdensdyp av Frihet. Henrik Wergeland. Liv – Diktning – Verdensbilde