Kategori: Arkitektur

De første offentlige bad for damer ble anlagt i 1840-årene. På slutten av 1800-tallet fant en ut at lys og sol hadde positiv effekt og spesielt unge kvinner begynte å sole seg. Det ble mer akseptert å vise kropp og fra 1900 tallet ble det bygget mange bad rundt Oslofjorden.

I mellomkrigstiden ble det fart i badelivet slik vi kjenner det i dag: – Sjøbading som «fribading», altså der begge kjønn badet sammen skjøt fart i 1930-årene.

Hvalstrand bad ble etablert 7. juni 1934 på en eiendom utskilt fra gården Hval. Gårdens eier Wilhelm Roede og skipsreder Rudolf Olsen gikk sammen om å etablere et moderne badeanlegg med stupetårn og rutsjebane og en elegant restaurant.

Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. Det var satt opp dampbåt fra Oslo sentrum som kjørte skytteltrafikk gjennom hele sommersesongen.

Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld, mens vanlig folk badet i friluft. Dette var en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og Oslos innbyggere ville ut av byen og til flott natur på søken etter «det gode fritidsliv» som et resultat av at folk flest hadde begynt å få mer fritid.

Etter hvert ble stedet ulønnsomt, kjøpt av Asker Kommune og stod og forfalt til det ble fredet og restaurert i 1997. Nå drives Hvalstrand Bad som restaurant i sommerhalvåret.

Seilskutene kom med ballast, ofte i form av runde flintknoller, og måtte kvitte seg med dette før lossing. Sjøbunnen og stranden nedenfor Bryggebakken er dekket av slik ballaststein.

Det var hardt arbeid hvor arbeiderne skar blokker av is med spesielle sager. Hver blokk veide rundt 160 kilo. Isblokkene måtte så løftes over i en renne av treverk, og ble sendt ned til havna. I de første årene ble isen skipet ut om vinteren uten mellomlagring, men etterspørselen var størst om sommeren og man begynte da å lagre isen i ishus og senere i store åpne isbinger/isstabler. Vi ser resten av fundamentet på en slik isbinge her. Denne var en stor stabel på nesten 2000 m2 som kunne romme 14-17.000 tonn is og isstablen gik helt opp til dagens hovedvei. Det var en provisorisk konstruksjon som skulle lagre isen fra vinteren til sommeren, og veggene kunne være 4-8 meter høye og ble holdt på plass med utvendige stokker for at isen ikke skulle rase ut.

Det var laget en renne og brygge ut i bukta så isen kunne bli lastet på et ventende skip. Det ble gjerne brukt sagflis mellom blokkene for å sikre at de ikke smeltet under den lange transporten.

Iseksporten bidro til velstand for bøndene som eide dammer og tjern og seilskute eierne langs kysten. Det var forbundet med stor risiko. Flere skip forliste på ferden da isen kunne smelte underveis og vekten kunne forskyve seg til siden og velte skuta.