Kategori: Historie

Raknehaugen

Mellom stokkene er det stampet sand, myrjord, kvister og kjærr for å holde haugen stabil.Den er i hovedsak bygget med furu som er hugget i løpet av èn vinter. Hugging, frakt, bygging av haugen og forpleining av arbeidere har sysselsatt nærmere 1000 mennesker.

Haugen ble bygget  i perioden 533-551 – i Folkevandringstiden hvor det var mye uro, strid og folkeforflytninger i Nord-Europa som følge av Vest-Romerikes fall.
Raknehaugens plassering ved den travle hovedvegen – Ljøgodtvegen  (Folkevegen) mellom Oslo-Trondheim var strategisk da mange mennesker passerte stedet og kunne beundre det store byggverket. Haugens diameter er nærmere 100 meter og på det høyeste var nærmere 20 meter.

Sagnet sier at det er gravlagt en konge ved navn Rakne i full utrustning mellom to hvite hester.
Det har vært utgravingene i 1869/70, 1939/40 og 1993 uten at det ble ikke funnet noen skjelett av Kong Rakne eller hans to hester. Det ble heller ikke funnet noen gravskatter eller gravgaver. Derimot ble det funnet kranierester etter et menneske, beinrester etter pattedyr og fugler, alt fra en kremeringsgrav i bunnen på haugen.

Det er knyttet flere myter og sang til haugen.
Guidede omvisninger i perioden mai-august.

Bli med på en guidet omvisning på søndager kl 11.16 og føl på mystikken rundt Raknehaugen.

Ande dager og tidspunkt etter avtale. Kåseri på forespørsel – hele året.
www.raknehaugen.no

Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo

Høvik Glassverk. Veritas.

I 1871 startet glassproduksjonen opp igjen med lampeglass til parafinlamper, lampeverksted og glassvarer som drikkeglass, karafler, mugger og «lommelerker» ble laget med pressglass teknikk som gjorde prisene overkommelige. Produksjonen av elektriske lamper økte og Norgesglasset med skrulokk ble introdusert etter en idé fra amerikansk glassindustri. Dette revolusjonerte  husmødrenes hermetisering og oppbevaring av mat.

Glassproduksjonen ble overført til Hadeland Glassverk og det ble laget tinngjenstander på verket.

Arbeiderne ved Verket hadde relativt gode arbeidsforhold og ingen var fattige. Frem til 1917 fikk arbeiderne fri bolig og brensel, en god boligstandard etter datidens mål med ett eller to rom og kjøkken. De hadde også egen skole, eget turnlokale, bibliotek og lesesal.

I 1910 fikk verket enda en ny glasshytte. Dette året var Høvik Glassverk Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. De ansatte og deres familier, ca. 800 mennesker, bodde stort sett inne på fabrikkområdet. Fagarbeidere kom fra Sverige, Tyskland og Østerrike, eller fra verkene på Hadeland og Biri.

Høvik verk var et nokså lukket samfunn frem til utbyggingen på Høvikområdet begynte for fullt på 1950- og 1960-tallet. Det var et selvforsynt samfunn med et kameratskap og samhold som var helt spesielt. Innenfor verket var det stor forskjell på arbeidere funksjonærer og ledelse. Dette gjenspeilte seg på badestranden, der arbeiderbarna og funksjonærbarna måtte holde seg til hver sin del. På Svartodden var funksjonærbarna alene om sin strand og sitt badehus.

Innflytterne som kom til Høvikområdet, var skeptiske til arbeidermiljøet. Arbeiderne drakk mye øl, ofte midt på formiddagen, og guttene på verket seilte på isflak om våren og badet nakne i sjøen. Barn fra Øvre Høvik og andre nabolag fikk ikke lov å sykle ned til "rampen på Høvik Verk". Etter hvert erfarte imidlertid både barn og voksne at det var et fredelig og godt miljø ved Verket, med lite slåssing og krangling, slik det var mer av ved andre industrisamfunn i Bærum.

Under andre verdenskrig (1940–1945) ble hele verksområdet beslaglagt av tyskerne, og all lampeproduksjon stoppet opp. Tyskerne brukte fabrikklokalene til sitt sentralverksted for bilmotorer. Siden ble det produsert arkivskap, primuser og kokeapparater. I 1972 ble fabrikken og området rundt solgt til Det Norske Veritas (DNV), lampeproduksjonen ble flyttet til Halden og kalt Høvik Lys, mens stålproduksjonen ble overført til Hensmoen ved Hønefoss.

 

Kilde: https://barumhistorie.no / Knut Erik Skarning

Fornebu flyhistorie

Hvorfor ble så flyplassen lagt her? Jo, fordi allerede far 1927 hadde øya Gressholmen fungert som Oslo's hovedflyplass for sjøfly men det var upraktisk å transportere alle ut med båt og det ble etterhvert konflikt med båttrafikken. Ulike alternativer ble vurdert og man landet på Fornebu for der kunne man kombinere lufthavn for land- og sjøfly. Det var stor arbeisledighet i 1930 årene og man fikk derfor bevilling til utbygging i 1935. Det ble først anlagt 3 rullebaner men kun nord-syd banen ble viktig for trafikkavviklingen og de andre ble nedlagt etter krigen.

Lufthavnen ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og sivil flytrafikk ble innstilt mellom 1940 og 1946. Vest for flyplassen, ved Oksenøya gård, anla tyskerne en fangeleir. En av fangenes oppgaveneom vinteren var å holde rullebanene fri for snø, og ved å marsjere tråkket de snøen sammen slik at flyene kunne bruke banene.

Hovedbrukerne av flyplassen var Braathens SAFE (South American and Far East Air Transport) og SAS. De første langflygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første Braathens SAFE flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Det flyselskapet som fløy lengst på Fornebu var nederlandske KLM; selskapet var med på åpningen 1. juni 1939 og med unntak av krigsårene fløy de sammenhengende frem til flyplassen ble stengt. 

Det ble i etterkrigstiden gjort flere trinnvise ekspansjoner av både terminaler og rullebaner og Fornebu var arbeidsplassen til over 5000 mennesker på begynnelsen av 90-tallet. Som passasjer er det lett å overse at en flyplass er mer enn fly og flyselskaper. Disse tjenestene var også nødvendige for å holde flyplassen i gang: flyveledere, værtjeneste, brann- og redningstjeneste, toll, frakt, post, drivstoffleverandører, politi, security og ulike typer servicepersonell. Fra en beskjeden begynnelse med noen få avganger pr. dag, nådde antall reisende hele 10 millioner i 1997 før flyttingen til Gardermoen.

Som et sentralt område med nærhet til Oslo var det også med å bygge opp nærmiljøet med et rikt arbeidsliv og stor tilflytting. I dag utvikles området til "Fornebyen" et by, handel og boligområde. I dag får sjøflyene lov til å operere i Lilløykilen gjennom Kilen Sjøflyklubb.

 

Kilder: Fornebuhistorisk forening og Wikipedia

“Grunnlovens Far” Christian Magnus Falsen – Vollebekk

Full av virketrang og entusiasme kom Falsen , 26 år gammel som en storm  inn i Follos elite som sorenskriver i 1808. Han kjøpte gården Vollebekk. Opprinnelig  var dette et småbruk.  På få år utviklet Falsen Vollebekk til et gods med nær 1500 dekar dyrket mark og i alt 9 bygninger, hvorav en  dominerende hovedbygning med egen kontorfløy. Mest sannsynlig var det her Falsen og hans venn, studiekamerat og samarbeidspartner Johan Gunder Adler, satt når de formet utkastet til Norges grunnlov.

 

Vollebekk lå svært sentralt i Follo. Derfor var dette en naturlig plass å ha sorenskriverembedets kontor. Daværende hovedferdselsåre syd / nord gjennom Østfold, Follo og Akershus, den såkalte «Fredrikhaldske Kongevei», gikk gjennom tunet på Vollebekk. Det samme kan man si om øst / vest – aksen fra de indre bygder til Drøbak (De drøye bakkene).

 

Falsen og Adler hadde allerede i februar 1814 et utkast til  grunnlov klart i skisseform. Dette utkastet fikk svært stor betydning under riksforsamlingen på Eidsvold som kom sammen 10. april 1814. Her ble Christian Magnus Falsen leder av konstitusjonskomiteen.  Med sin viljesterke og pågående stil ble han en drivende kraft i komiteens arbeid.

Falsen ble også snart leder av riksforsamlingens flertall som gikk inn for full uavhengighet. I  dette ble han en hovedmotstander til grev Wedel Jarlsberg, som ønsket union med Sverige.

 

Falsen avsluttet sitt utviklingsarbeid av det unge, nye  Norge i 1814 som rådgiver for den danske  kong Kristian Fredrik under forhandlingene i Moss i august 1814. Han var blant de som rådet kongen til å fortsette krigen.

 

Hvorvidt det var tyngende gjeld eller «svenskehatet» som drev Falsen mot vest til embedet som sorenskriver i Nordre Bergenhus amt, er ikke godt å vite. På mange måter fremstår skuffelsen over Mossekonvensjonen som en drivkraft for å komme ut av begivenhetenes sentrum. Falsen hadde til da stått svært sentralt i en for Norge og Norden, avgjørende fase.

Den sterke, selvsikre Falsen ser vi mindre til i hans senere leveår. Da han døde av slag bare 47 år gammel var han høyesterettsjustitiarius, bosatt i Oslo hvor han er gravlagt.

 

De seks årene Christian Magnus Falsen levde og virket i Follo, preger på mange måter det dominerende bildet av mannen som mange mener med rette kan kalles «Grunnlovens far».

 

Det er vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av Christian Magnus Falsen. Det kan dokumenteres at han var aktiv spion for den danske kongen før 1814. Også senere ble han beskyldt for å drive spionasje.

Han opptrådte lenge og tydelig som bondevennlig og allmuens mann. Så fremstår han senere som overklassens og aristokratiets suverene representant nærmest med forakt for «folket».

 

Selvstendighetsmennene på Eidsvold ( som Falsen ble en ubestritt leder for), omtalte han : «som den herlige Falsen». Unionsmennene på Eidsvold – som altså var motstandere av Falsen  –  var langt fra positive i sin omtale. Jacob Aall har skildret Falsen med ganske dystre farger : – «Ubehageligt var hans væsen, hård og støtende hans tale, mørk og barsk hans mine i Forsamlingen».

Halvdan Koht skriver : Og enda 100 år etter hans død sitter det som et sviende spørsmål i vår historie : Var han en foræder ?  Eller blev det gjort han blodig urett ? Var det en sammenheng i hans tilsynelatende motsigelser ? Eller  skiftet han virkelig idealer ?

 

Falsens oppkjøp og utvikling av Vollebekk kan godt være en bakenforliggende grunn til at Stortingen i 1859 besluttet å legge den nyopprettede «Høiere Landbruksskole» nettopp til Vollebekk i Ås.

Tekstene bearbeidet av Ås Historielag

Brønnøya kalkovn

På Brønnøya kan vi i dag se rester etter kalkovner og utvinning av kalk. På øya er det registert tre kalkovner, i tillegg til at området stedvis bærer preg av kalkverksdrift. Den største kalkovnen kan ses i Sandbukta, der den reiser seg majestetisk kun fem meter fra Oslofjorden.

Kalkovnen ved Sandbukta ble oppførft i 1874. Den er firkantet, bygd opp av stein og murt med kalk. Ovnen er i god forfatning, selv om den enkelte steder er sprukket noe opp. Kalkovnen ligger kun fem meter fra sjøen. I dag er både ovnskonstruksjonen og tilhørende rampe i skråningen bak fredet.

Kilde: Kulturnett.

Magnor Glassverk

Magnor Glassverk ble grunnlagt allerede i 1896 i de dype grenseskogene på norsk side, Magnor, bare 3 km fra svenskegrensen (og 12 mil fra Oslo). Glassverket er et flott stoppested underveis for å gi turen et ekstra løft når du reiser til eller fra Charlottenberg.

De store skogene skulle gi brensel til de varmeslukende smelteovnene. Flere generasjoner dyktige designere og glassarbeidere har formet Magnor Glassverks historie. Mer enn 120 års tradisjon og erfaring innen håndlaget glass har kommet godt med og gitt verdifull kunnskap og erfaring. Utviklingen står ikke stille selv om årene går, men mye er fortsatt det samme når smeltet sand på magisk vis forvandles til funklende glass.

Se hva som skjer på Glassverket
Gjennom året huser Magnor Glassverk en lang rekke aktiviteter og arrangementer. Hold deg oppdatert om hva som skjer i glassverkets aktivitetskalender.
• Se kommende aktiviteter og arrangementer

Omvisninger
Omvisningen starter med historie og fakta. Deretter videre inn i glassproduksjon for å se hva vi lager i dag, også følger vi glassets nedkjøling og slipeprosess. Omvisning i arbeidstid mellom kl. 9.00 og 16.00. Lørdager etter avtale. Søndager har vi ingen glassproduksjon, derfor ingen omvisning. Ei produksjon på helligdager og inneklemte dager.Det er også muligheter for bespisning.

Grupper større enn 20 personer deles i to. Tilrettelagt for handikappede.

Priser:
• Omvisning ca. 40 min. inkl. kaffe og vaffel,  kr 150,- per person
​​​​​​• Omvisning ca. 40 min, kr 100,- per person

Rabatterte varer i Fabrikkutsalget
Ved glasshytta finner du Magnor Glassverks eget fabrikkutsalg med et stort utvalg av produkter! Her finner du flotte gaver til alle anledninger, smakfullt utstilt i lyse og trivelige lokaler. I tillegg til hele vårt sortiment i krystall produserer vi her også egne varer som kun selges på Magnor.

I Fabrikkutsalget handler du våre varer med 30 – 70% rabatt på veiledende utsalgspris. Denne rabatten gjelder sortimentet som er andresortering eller samsort, dette vil si varer som kan ha små defekter som luftbobler eller lignende.

Her kan du også kjøpe produkter som ikke finnes andre steder, dette er ofte produkter hvor blåsere og designere har testet sine nye ideer.

Slora Mølle

Slora Mølle står i dag slik den ble oppført i 1908 i 2 1/2 etasje med ca 100m2 grunnflate. Bygningen er i bindingsverk med utvendig panel. Sprrene i taket er håndtelgede og antakelig fra et eldre hus. Møllas første etasje inneholder transmisjonene og en frørensemaskin. I annen etasje er det en steinkvern for maling av formel, valestol og skallemaskin. I loftsetasjen er sikteanlegget for valsestolen og heisanordninger for kornsekkene. I et eget rom er det montert en petroleumsmotor som reserve.

Til anlegget hører det også en dam med demning av betong og naturstein. Fra dammen fører et ca 35 meter langt trerør ned til turbinen.

Ljan Gård Hvervenbukta

Gårdene tilhørte opprinnelig geistlige institusjoner som Oslo bispestol og Hovedøya kloster, før de ble solgt og delt opp. Etter hvert ble Ljan delt i flere bruk, inkludert Øvre Ljan, Nedre Ljan og Stubljan, som alle hadde ulike eiere og roller i området. Stubljan, som lå ved Hvervenbukta, ble en del av det større Ljansgodset og ble kjent for sin hovedbygning oppført av Peder Holter, som dessverre brant ned i 1913

Ved Hvervenbukta lå det et storslått gods – Stubljan (også kalt Ljan). Allerede i 1308 nevnes gården, og etter å ha vært delt i Øvre, Nedre og Stubljan, ble den samlet under hovedbruket på 1600‑tallet. I 1765 kjøpte rikmann Peder Holter eiendommen og oppførte en praktfull hovedbygning samt anla barokkhage ned mot bukta.

«Herregodset» ble et samlingspunkt med 32 rom, storslått inngangshall, krystall-lanngsal, porselens‑rom og en jevn strøm av gjester – inkludert kongelige som Oscar II, kong Haakon og dronning Maud. I rokokko-paviljongen som fortsatt står ved stranden ble gjestene tatt imot med te og vin når de kom sjøveien fra Christiania, og det var lagt en rød løper fra bryggen og opp gjennom hassel-alléen til huset. Innkjørselen til Ljansgodset gikk gjennom den lange, vakre lindealleen helt fra Fiskevollbukta.

I januar 1913 brant hovedhuset da en pipe i pikeværelset tok fyr den kalde januardagen etter årets julefeiring – og det eneste som står igjen i dag er murrester og en minnestein som bærer navnene til tidligere eiere. Medarbeidere reddet mye av innboet – som i dag finnes på ulike steder som museum og private gods.

Området huser også de to Portnerboligene (1898) ved Gamle Mossevei – de to sjarmerende husene som ble brukt av eiendomsvakter, brukes nå av kunstnere.

Helleberget, gartnerboligen nede ved stranden er i dag en kafé kjent som «Anne på landet». Huset stammer fra 1700‑tallet og ga plass til gartnerfamilien som vedlikeholdt barokkhagen.

Fru Johanne Ingier, rangert blant Norges vakreste kvinner, tok over godset etter at hun ble enke i 1900. Under hennes ledelse blomstret Ljansgodset frem til brannen. Godsets rikdom kom fra fra skogen og elven. Tømmer ble saget opp og eksportert via havna ved Hvervenbukta, særlig til Danmark og Nederland. Dette var en viktig inntektskilde, og mange lokale familier fikk arbeid her.

Aulie mølle

Det har vært mølledrift her siden 1600 tallet, mens dagens mølle sto klar i 1909 etter at den gamle brant ned. I 1919 ble mølla modernisert og et eget kraftverk med strømforsyning ble gjort i stand.  Denne sikret strøm til gården som mølla ligger under, samt 20 andre abonnenter i nabolaget. 

Det er oppgitt at mølla malte 296 tonn rug, hvete, bygg og havre. 

Under andre verdenskrig ble det malt korn på natta som tyskerne ikke skulle få vite om. Da ble det holdt vakt rundt i området for å speide etter mistenksomme kjøretøyer. 

Mølla var i drift til 1980 tallet. Etter dette ble den en del av Nes samlinger sitt museum, før den gikk over til private hender igjen. Disse ønsker nå å vise frem mølla til allmenn beskuelse igjen. 

Stallen som er tilknyttet mølla, ble gjort i stand i 2019, og står idag slik den var når den var ny, og hestene trengte ett sted å hvile. 

Møllerboligen er i original stand, og benyttes i dag som sommersted. 

 

 
 

Skulerud

Den smalsporede jernbanen “Tertitten” kom i 1898 til Skulerud, som var endestasjonen. Skulerud ble et viktig knutepunkt mellom jernbane, kanal og etter hvert buss. Banens trafikkgrunnlag var særlig skogs- og landbruksprodukter. Tømmer ble kjørt til Skulerud og derfra fløtet til Halden. Samtrafikk med DS Turisten ble også en populær turistattraksjon som “Den store rundreisen”. Banen ble nedlagt i 1960.

Lenge før jernbanen kom til Skulerud var stedet et viktig knutepunkt mellom vei og vannvei. Sammen med jord- og skogbruk var Skulerud et industristed med fløting, dampsag, garveri og dreieri.

Nå er arbeidet i gang med å reetablere jernbanemiljøet på Skulerud. Dette er gjort mulig gjennom Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske- og industrielle kulturminner. I 2016 ble en del av jernbanestrekningen på Skulerud ferdig istandsatt. Smia ser utvendig ut som tidligere, men er innvendig innredet til kystledshytte. På stedet er museum ”Isbingen” med over 100 gjenstander fra fløtingstida. Tømmerkrana er restaurert. På stedet er det et servicehus.

På dagens Skulerud kan du starte din ferd igjennom Haldenkanalen. Her er utsetningsrampe, gjestebrygge, servicehus, og du kan sogar overnatte på kystledshytta, Smia. Her er også godt med parkeringsplasser. Her har du også mulig for å tømme båtens santitæranlegg. På “Stasjonsområdet” ligger Skulerud Grendehus, som kan leies til små og store arrangementer.