Kategori: Fortidsminne

Henrik Wergeland og Eidsvoll

Henrik Wergeland (1808-1845) var den viktigste og mest fargerike kulturpersonligheten i Norge i første halvdel av 1800-tallet. Han ble født i Kristiansand og levde sine første barneår der, og han bodde mesteparten av sitt korte liv i Christiania (Oslo). Likevel regnet han Eidsvoll som hjembygda, der han fikk et nært forhold til folket og naturen. Familien flyttet hit da faren ble sogneprest i Eidsvoll i 1817, og her tilbrakte Henrik lange perioder både mens han gikk på skole og studerte i byen, og etter at han var ferdig utdannet, men ikke fikk noen prestestilling.

Henrik Wergeland var først og fremst dikter. Han skrev bestandig, og det ble tusenvis av trykte sider: dikt, skuespill, historiske bøker og hefter, opplysningsblader, avisartikler og debattinnlegg – omtrent alle typer tekst unntatt romaner. Alt er ikke gull, men blant det beste er noen av de fineste diktene som er skrevet på norsk. Henrik skrev vers om alle slags emner: lykkelig og ulykkelig kjærlighet, vennskap, sykdom og død, politikk, religion og ikke minst natur: Få, om noen, forfattere i verden har navn på flere plantearter i tekstene sine.

Faren, Nicolai, hadde vært med på å skrive Grunnloven under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. For Henrik ble det en hovedoppgave å bidra til å bygge det nye Norge, med politisk frihet, nasjonal selvstendighet og en egen litteratur og kultur. Han var en ivrig patriot, som det ble kalt. Derfor ivret han for å gjøre Eidsvollsbygningen til et nasjonalt kulturminne og for å gjøre 17.mai til en folkefest. Barna skulle også med: «Vi ere en nasjon, vi med, vi små en alen lange.» Men Wergeland var også opptatt av kampen for frihet i andre land verden over.

Wergeland ble ofte rasende når han så urettferdighet. Han skjelte ut rike og mektige menn som han mente behandlet fattigfolk dårlig, også her i Eidsvoll. Det førte til mange og langvarige rettssaker som nesten ruinerte dikteren. Noe annet som gjorde han sint, var dyremishandling. Henrik var en av de første hos oss som sloss for dyras rettigheter, blant annet i diktet «Kast av, hvor bakken er for bratt» og i «Veslebrunens tale til menneskeligheten i menneskeheten». Veslebrunen var hesten til Wergeland.

Henrik Wergeland var dypt religiøs, og han var en sterk tilhenger av frihet for alle religioner. De var sanne på hver sin måte og fortjente respekt. Grunnloven, som Henrik ellers var så stolt av, nektet blant annet jøder adgang til Norge, og derfor ville han få Stortinget til å endre den paragrafen. Det lyktes, men først etter at Henrik Wergeland døde, bare 37 år gammel.

Med Nicolai, kona Alette og deres fem barn kom en familie helt utenom det vanlige til Eidsvoll. Henrik ble den store dikteren og midtpunkt i mange slags debatter, med både venner og fiender i stort antall. Søsteren Camilla skrev den første moderne romanen i norsk litteratur og var den som først reiste kampen for kvinners rettigheter i Norge. Minnet om begge er fortsatt levende i bygda.

 

Sitatet er valgt av Geir Uthaug.

Sitatet er hentet fra Egebladene, dikt, Henrik Wergelands samlede skrifter, dikt, bind 3 s. 44

Biografiien er skrevet av historiker Torleif Hamre.

 

Lesetips:

Eidsvoll Bibliotek har en egen Wergelandsavdeling.

Geir Uthaug har skrevet boken Et Verdensdyp av Frihet. Henrik Wergeland. Liv – Diktning – Verdensbilde

 

Dokkengården ble bygget av sundmann Ole Hansen Styren på slutten av 1700-tallet, og er Sundets eldste hus. Sundmannen bygget huset nært elva Vorma, siden arbeidet hans var å ro folk over elva når det trengtes. Det var ingen bru over Vorma før i 1857, men Styren bygde ei vinterbru i 1780-årene. Restene av den kan ses ved lav vannstand.

På denne tida het huset Sundhuset, siden eiendommen det ligger på da het Sundgården.

En sundmann hadde som jobb å ro folk over elva. Den første sundmannen en kjenner navnet på i Sundet var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet. På den tida betalte ikke sundmenn skatt av det de tjente, men måtte til gjengjeld sørge for fri overfart for kongens og prestens folk, og også kongens post. Etter 1680 ble også sundmenn pålagt skatt.

Fredrik Neumann har i heftet «Sundets historie» denne listen over sundmenn:

Den første vi vet navnet på var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet.

Ole Hansen Styren var sundmann fra 1755-1809.

David Olsen var sundmann fra 1843-1852

Nils R. Stubman var sundmann fra 1847-1852

Nils’ enke Anna Marie Nilsdatter Stubman var den siste sundmannen i Sundet, fra 1852-1858.

Hvis du går til østenden av Sundbrua kan du lese om bruene, som fra 1857 gjorde sundmennene overflødige.

Når huset i dag går under navnet Dokkengården, er det fordi den første drosjeeieren på Romerike, Lars Dokken, bodde der tidlig på 1900-tallet. Han var på en måte en ny type sundmann, men han fraktet folk i bil i stedet for ferge/båt. Sønnen hans, Øyvin, eide senere huset. Han var en periode ordfører i Eidsvoll.Huset har for det meste vært brukt til bolig.

Nåværende eier er Espen Jansen.

Minner og hendelser

I Heftet «Sundets historie» skriver Fredrik Neumann om en klage på skatt som Ola Sundmann la fram i 1686. Ola Sundmann skriver blant annet dette i klagen: «….den idelige oppvartning og overførsel både sent og tidlig som i samme sund forefaller, med kongens folk og føring så vel som med andre reisende til og fra Trondhjem og Oplandene…». Av dette ser vi at det at det ikke bare var lokale folk sundmannen måtte ro over Vorma, men også reisende over lenger avstander.

Henrik Wergeland holdt sangøvelser med et ungdomskor han startet i dette huset. Til minne om dette står det en egen plakett på huset.

Henrik Wergeland, som etter hvert ble en kjent forfatter, kom sammen med familien sin til Eidsvoll da han var ni år, i 1817. Faren var prest, og hadde deltatt på Riksforsamlingen på Eidsvoll Verk i 1814, og han valgte å ta med familien og flytte fra Kristiansand til Eidsvoll. Henrik hadde en hest som het Veslebrunen, den kan du se en liten statue av ved Rådhuset. En statue av Henrik selv står ved Eidsvollsbygningen på Eidsvoll Verk. Du kan lese mer om Henrik Wergeland om du går til en av blomsterurnene med hans sitater på.

På et maleri av Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich, malt mellom 1845 0g 1850, ser vi Dokkengården som eneste hus i Sundet. En avfotografering av maleriet finner du blant de vedlagte bildene. Båten du ser på det bildet kan være DS Jernbarden, Norges første hjuldampbåt bygget av jern.

I en periode i mellomkrigsårene skal det ha vært kafe i Dokkengården, Frk. Hoels kafe. Det har vært vanskelig å finne sikker dokumentasjon på dette, men vi vet at Lars Dokken flere ganger søkte om kafebevilling.

Kilder: Neumann: Sundets historie, Minneplakett på veggen på Dokkengården, Flyen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940, snl.no, Simen Flyen, Et manuskript av Kåre Ruud (1911-1996), mjossamlingene.no

Bildetekster

1.Drosjer i Sundet foran Dokkengården. Lars Dokken var den første som begynte å kjøre drosje i Sundet i 1914. Fotograf: Johannes Markus Holmsen. Bildet er lånt oss av Digitale Eidsvoll.

2. Dokkengården. Fotograf: Tom Stalsberg. Bildet er lånt oss av Tom Stalsberg.

3. Avfortograferin av et maleri av Joachim Christian Geelmyden Gyldenkrantz Frich, sannsynligvis malt mellom 1840 og 1845.

 

H.C.H. Brandt startet handel i Sundet i 1881. Først i Tønsagergården, deretter Vengergården og Hoelgården, før han i 1900 kunne flytte inn i eget hus, Brandtgården. Huset hadde butikk i 1. etasje, og bolig for familie, handelsbetjenter og tjenestefolk i de to andre etasjene. På sørsiden var det en stor låve med lagerplass, og hest og kjerre som fraktet varer til filialen i Gullverket.

Sønnen hans, Christian Fredrik (Fredrich) Brandt overtok forretningen i 1917. Da ble navnet «Glassmagasin» introdusert. Likevel fortsatte forretningen omtrent i samme sporet, det vil si der kunne man få kjøpt nær sagt alt som var å få tak i over disk. Man handlet ikke i meter og kilogram i de tider; man kjøpte 3 alen vadmel og 1 mark kaffe. Vadmel er et tykt ullstoff som ble mye brukt til klær før. I 1930-årene forandret vareutvalget karakter og fra og med 2. verdenskrig kan man si at forretningen var fullt utviklet spesialforretning innen glass, stentøy og kjøkkenutstyr.

Sønnen hans igjen, Trond Linner Brandt, overtok C.F. Brandts glassmagasin i 1955. Han hadde æren av å lede «Glassmagasinet» gjennom 100-årsjubileet i 1981.

Tronds sønn, Halvor Brandt, overtok butikken i 1992, og drev den videre fram til april 1997. I løpet av hans tid var det en storflom og et branntilløp som fikk innvirkning på driften. I tillegg gikk vi inn i en tid der store kjedebutikker fikk innkjøpsavtaler som ut-konkurrerte de mindre privateide spesial-butikkene.

Men samfunnet forandrer seg, spytt-bakkene og vadmels-tøyet er borte. Det er 4 generasjoner Brandt også, med en opparbeidet bransje-kunnskap det sto respekt av.

Anniken Brandt overtok Brandtgården i 2000 og bodde der sammen med sin familie fram til sommeren 2020. Da ble gården solgt til Elise og Christoffer Gusterud. Forretningslokalene er fortsatt utleid, noe som vil fortsette framover.

 

Kilde: Anniken Brandt

Her kan du lese mer om vadmel: https://snl.no/vadmel

Her kan du lese om spyttbakker: https://snl.no/spyttebakk

 

 

 

Huset ble bygget av Karl Mikaelsen Gaarder i 1896. Det var herre-konfeksjonsbutikk her til i mars 1997. En herrekonfeksjons-butikk er en butikk som selger herreklær.

Konkurrenten til Gaarder. Petter Stefferud og hans kone, drev også herre-konfeksjonsbutikki huset et par år fra 1918 til 1920, da de flyttet til Sundgata 3. 

Under 2. verdenskrig var det Walter Johannesen og en kompanjong som het Harald T. Lunde som drev butikken. Etter krigen overtok Gunnar Gaarder, og etter ham overtok Øivind og Egil Finnbråten. De flyttet butikken til Saga 2 i mars 1997. 

Etter det ble det dameklær i butikken, da Sissel Lycke startet en butikk som het Sølveplet her. Hun holdt på til en indisk restaurant overtok lokalene, og etter at den gikk konkurs har det igjen vært dameklær i butikken, nå Shimmering Clothing. De senere årene har også spisestedet Kaffehjørnet holdt til her, med uteservering i gårdsrommet.

Nåværende eier er Chriss Brohaug, kilde Jan Benjamin Baraas

 

 

 

 

Helge og Julius Myrvang bygde Myrvanggården i 1927, på eiendommen Solbakke, som var skilt ut fra Sundgaarden. Arkitekt og byggmester var Axel Bjørnstad fra Feiring. I 1897 var Sundgata 12 bygd på øverste del av Solbakke, og Sundgata 14 ble bygd foran denne.

Huset er bygd diagonalt skjevt for å passe til tomta som smalner oppover mot Sundtoppen. Dette var en vanskelig oppgave for byggmesteren, og han skal ha uttalt at han ikke ville bygd et sånt hus en gang til. Huset er i reisverk, har 4 etasjer og grunnflaten er på ca. 100 kvadrat. Det har vært drevet næring i 1. etasje, og i 2.etasje har det vært både næring og boliger. I de to øverste etasjene har det for det meste vært utleieboliger. I dag er det bare 1. etasje som brukes til nærings-virksomhet.

Odd Myrvang overtok gården sammen med sin mor, Maren, i 1981. Det ble gjennomført en omfattende rehabilitering av huset, både innvendig og utvendig. Hus fra den tiden Myrvanggården ble bygget hadde gjerne lite isolasjon i veggene, så det var kalde hus. Under rehabiliteringen ble tak og vegger etterisolert, og ødelagt treverk ble erstattet. Også utvendig ble det utført et stort arbeid med skraping og maling, og huset fikk ny farge.

Myrvanggården har huset mange typer butikker/virksomheter, blant annet bokhandel, kolonial, fisk og kjøtt, leker, gullsmed, dameklær, frisør, solstudio og takstforretning. En periode var det snackbar i bygget, og softisen der var populær.

Nåværende eier er Chriss Brohaug.

Hendelser og minner

Den tida Helge Myrvang drev med leker, brukte han til dels inventar fra andre typer forretninger. Dermed kunne lekene være utstilt i kjøledisker, og lekene hang også tett i tett oppunder taket. Da brukte han en stav med krok for å få ned lekene når de skulle selges.

Han hadde godt lag med ungene, og var god til å fortelle historier. Det var ikke alltid ungene hadde penger å handle for, men de fikk være i butikken og kikke allikevel.

En gang spurte han ei jente:

«Har du penger å handle for?»

Jenta: «Nei. Har du?»

«Ja».

Jenta: «Da kan vi handle for dom da».

En mann skulle kjøpe bursdagspresang til kona. Helge viste han den ene varen etter den andre, men kunden var ikke fornøyd.

«Hva med en sånn da, den må vel være fin?»

Han pekte på noen trollkjerringer som hang under taket.

«Nei, trollkjerring har jeg hjemme, så det har jeg fra før», svarte mannen.

Flere år malte rødrussen «beskjeder» på vinduene på mange bygg i Sundet. På Myrvanggården ble det et år malt: «Her kan du få kjøpt frosne leker».

 

 

Kilder:

Neumann: Sundets historie

Muntlig, Astrid Myrvang

 

 

Sundbrua

Arbeidet med Sundbrua tok til ved nyttårstid i 1922, og den ble åpnet for trafikk 15. desember 1923. Brukarene er hogd til og murt opp for hånd av stein fra åsen ovenfor Tynsåk, ca. 3 km. fra elva.

Brua er symmetrisk inndelt, med bruspenn på 60, 70 og 60 m lengde. Den totale lengden er ca. 200 m, ca. 100 m kortere enn den foregående trebrua. Dette var fordi det ble anlagt steinfyllinger på sidene av Vorma, særlig på vestsiden, der stasjonen er. Jernvekta på brua er 351 tonn.

I starten av andre verdenskrig, 12. april 1945, ble brua sprengt for å forsinke tyskernes framrykking. Den ble reparert igjen i løpet av krigsårene, først midlertidig med tre 23.juli 1940, senere permanent.

Det var også bru her før denne Sundbrua.

Dette var ei pelebru, bygd i tre. Den ble åpnet for trafikk 17. mai 1857, tre år etter at jernbanen kom til Eidsvoll. I 1860-årene ble det satt inn et «vippespenn» på den vestre siden av brua, sånn at båter skulle kunne passere. På østre side var det et noe større spenn for å sikre at fløtetømmer skulle kunne passere. Rett før århundreskiftet ble det siste spennet byttet ut med et fagverksspenn i jern.

Trebrua var 300 m lang.

Denne brua begynte å brenne en varm sommerdag, 16. juli 1921, og en tredjedel, midtpartiet av brua, brant opp. Det var bra at ei ny bru, Sundbrua som du står ved nå, allerede var under planlegging da brannen skjedde. Det var kommet flere «automobiler», og det økte behovet for ei mer solid bru..

Før disse bruene igjen hadde Sundet ei vinterbru av tre, bygget av sundmann Ole Hansen Styren. Denne ble tatt vekk på sommeren og lagret til neste sesong. Denne ble plassert ca. 100 meter lenger nord.

Hendelser og minner

Trebrua, som var før denne Sundbrua, var utsatt for flere uhell og fikk hard medfart. Dampskip kjørte inn i den, og fløtetømmer satte seg fast. Ved storflommen i 1860 sto vannet 4 fot over plankedekket, og deler av brua flyttet seg.

En alvorlig ulykke skjedde da en «lokomobil» (dampmaskin) trukket av et hestespann var på vei over brua 25. juni 1896. Den støtte mot heisebommen for vippespennet, styrtet i elva, og trakk de to hestene med seg. Kjørekaren, Emil Andreassen, ble slått i hjel av motvekten på vippespennet.

Den aller eldste muligheten til å komme over Vorma var å bli rodd over av en sundmann. Å være sundmann kunne være et utfordrende arbeid, for noen ganger var det så sterk vind at det var for risikabelt å legge utpå, og andre ganger var det så mye tømmer i elva at det var vanskelig å komme over. På vinteren var det ofte ei åpen råk midt i elva, mens det langs strandkantene var tykk is der det måtte hugges råk for båten.

Den første sundmannen en kjenner navnet på i Sundet var Kristoffer Sundmann på 1500-tallet. Hvis du vil lese om sundmennene i Sundet kan du gå til Sundgata 10 – Dokkengården, der finner du mer informasjon.

Navnet Vorma betyr «den varme». Vannet i Vorma er såpass varmt at det sjelden fryser helt til på vinteren.

Sigmund Hoel husker fra sprenginga av Sundbrua i 1940:

«Jeg er Sund-gutt og var 3 år da brua ble sprengt. Vi måtte evakuere 8. april, ble fraktet med lastebil, og var oppe i Gullverket i Tutlidalen en tid. Husker at folk ble rodd over, midlertidig fiksing med trebru, og at brua ble fikset. Noen av opplevelsene sitter fortsatt i minnet».

Hvis man går langs vestenden av Sundbrua og ser ned i elva, kan en på en dag med lite strøm i vannet og lav vannstand se restene av den delen av Sundbrua som ble sprengt bort da krigen startet.

På samme måte er det mulig å se rester av stedet der vinterbrua ble lagt på østsida av elva, ca. 100 meter nord for dagens bru.

Annen relevant informasjon:

https://snl.no/tømmerfløting

https://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/1407-landet.bindes-sammen.html

https://no.wikipedia.org/Jernbane-i-Norge

På Eidsvoll Bygdetun er det et okkupasjonsmuseum. Er du interessert i å vite mer om 2. verdenskrig i Eidsvoll er dette rette sted:

https://mia.no/eidsvoll/okkupasjonsmuseet

Kilder:

Flyen: Eidsvoll bygds historie 1914-1940

Neumann: Sundets historie

Muntlige kilder: Tine Baastad, Sigmund Hoel

           

Den opprinnelige Sundgaarden lå der hvor Sundgt. 8, Dokkengården, er nå, altså på nordsida av Sundgata. På et tidspunkt, sannsynligvis i slutten av 1850-årene, ble eiendommen Nedre Sundgaarden skilt ut. Den lå her, på sørsida av Sundgata. Her ligger nå et hus som heter Sundgaarden den dag i dag, men dette er et ganske nytt hus som ble satt opp i 1994-1996, etter at det opprinnelige huset brant ned i juni 1993. Huset som brant ble kalt Stefferudgården, etter innehaveren av forretningen, Petter Stefferud. Fra begynnelsen ble det nok også kalt Vengergården, siden det var Jens A. Venger som satte opp huset, trolig rundt 1870.

På 1870-tallet holdt Eidsivja Handelforening til her, den ene av de to handelsforeningene i Sundgaarden. Den andre var Arbeidernes handelsforening, som holdt til rett over gata, i Sundgt. 6. I 1909 ble huset tinglyst av Eidsvoll Meieri, men i 1920 solgte de til Lovise og Petter Stefferud. De hadde da drevet herre-ekvipering og skobutikk i leide lokaler i Gaardergården lenger nede i Vormaveien siden 1918. Herre-ekvipering er et gammeldags ord for en butikk som selger herreklær. Senere overtok sønnen Per Stefferud butikken.

I 1991 ble den tradisjonsrike herre-ekviperingen lagt ned, og bygget ble solgt. Den nye eieren, Bjørn Elstad, drev kafe i de tidligere butikklokalene et par år, men så brant huset ned 22. juni 1993.

Restene etter det gamle huset ble revet senere samme sommer, og en ny forretningsgård ble satt opp på tomta. Det er den du står ved nå. 1. desember 1996 ble Sundgården Cafe gjenåpnet. En kinesisk familie drev spisestedet Sundgården Spiseri i flere år, fram til Gusterud Bygg kjøpte huset i 2019, og nå benytter lokalene i 1. etasje  til sitt boligstudio. Det er 5 leiligheter i 2. og 3. etasje som blir leid ut til familier og selskaper.

Hendelser og minner

Kåre Ruud skrev i et manuskript om Sundet:

«Det var mange forretninger i Sundet, men lenge bare to i herrekonfeksjon, nemlig Stefferud og Th. Larsen på hver sin side av Sundgar’n. De hadde kunder både fra Eidsvoll og nabobygdene, særlig fra Odalen, hvorfra de kom gående de 2 mil på skogssti over skogen. Det ble alltid prutet ved kjøp av dress. Ble man ikke enige første gang, kom kunden igjen noen dager senere og prutet til de ble enig om prisen. Betalingsmåten ble ofte avgjort med en del kontant, og resten over månedlige avdrag. Men folk var ærlige og gjorde opp for seg».

Kilder: 

Jan Benjamin Baraas           

Et manuskript av Kåre Ruud (1911-1996)