Offisiell reiseguide for området rundt Oslo
I Løkkehaven ligger små hus fra gamle Sandvika med galleri, små butikker, kunsthåndverk og kafé. I parken står en sjakkskulptur laget av kunstneren Sverre Hoel, – utstyrt med sjakkbrett som kan brukes til spill!
Her finner du også den historiske Løkke bro, en støpejernsbro fra 1829. Broen er blitt kjent takket være den franske maleren Claude Monet som besøkte Sandvika vinteren 1895. Løkke bro og Kolsåstoppen ble hans favorittmotiver.
Edvard Munch kjøpte eiendommen Nedre Ramme som 47-åring i 1910 og eide det hele livet frem til hans død i 1944. Munch oppholdte seg mye i utlandet i perioden 1890-1909. Etter mange år med usunn livsstil la han seg inn på Dr. Jacobsens klinikk i København i 1908. I 1909 ble det utlyst en konkurranse om utsmykning av Universitetets festsal. Munch hadde nok konkurransen om Auladekorasjonene i tankene da han kom tilbake til Norge samme år. De første motivene fant han på Skrubben i Kragerø, mens på Ramme fant kunstneren motivene til Forskerne og Alma Mater. De viser begge en mor med et spedbarn i favnen, med flere barn lekende og forskende rundt seg. Alma Mater ble, slik som Historien og Solen, et av tre hovedfelt til Auladekorasjonene. Alma Mater motivet var et av dem Munch repeterte og arbeidet mest med. Hans siste versjon er fra 1940. På Nedre Ramme fikk Munch satt opp et stort utendørs atelier, samt trykkpresse i husets andre etasje.
På Ramme søkte Munch nærhet til natur, dyr, sollys og hav. Omkranset av havet og skogen, sammen med sine dyr og hjelpere, skapte han flotte verk med motiver av badende og soltilbedere, mennesker og dyr i landlige omgivelser. I flere av motivene kan man lett kjenne igjen områdets svaberg og kystlandskap i vitalistisk stil. Området og modellene ble gjengitt med kunstnerens moderne og dristige penselstrøk og sikre strek. Motivene ble frodige, fulle av liv og farger. Så skrev han også selv, at han hadde funnet den vakreste eiendommen langs Kristiania-fjorden.
«I Munchs fotspor»
Ramme stiftelsen for kunst, kultur og natur har sammen med Sparebankstiftelsen og Vestby kommune laget en kultursti på eiendommen, der du kan oppdage motivene til Munch plassert i naturlandskapet der de hører hjemme. Denne kan du vandre når du vil på egenhånd, og la deg inspirere av den stedsspesifikke kunsten på tilsammen 11 skilt langs stiene. Det er et hovedinformasjonsskilt oppe i skogholtet bak Villa Munch, og kulturstien ender opp nede på Rammelabben med statuen av «Solveig med eplet». Den er laget av kunstneren Peter Linde.
Villa Munch
Huset ble ferdig renovert i 2023 og kan leies ut i sin helhet. Der er fire dobbeltrom med tilhørende bad, flere stuer og kjøkken. For å se huset innendørs, kan du bestille omvisning med en av Rammes omvisere. I Munchs stuer skrapet man seg frem til originalfargen på veggene, og den karakteristiske gulfargen finner vi igjen i tre av hans selvportretter fra tiden på Ramme. Huset er dekorert med kopier av hans kjente Hvitsten verk. Munchs frukt- og grønnsakshage er gjenskapt, og det er opparbeidet en liten fransk kulturhage som linker eiendommen til Havlystparken.
Tekst utarbeidet i samarbeid med Camilla Augusta Søhoel, Rammestiftelsen
Malmskrivergården er et lite gårdsanlegg fra ca 1640 som hørte til Bærums Verk og utgjør den eldste bevarte bebyggelsen i Sandvika. Gården fredet i 1979.
Jernfremstillingen ved Bærums Verk startet i 1604 under Kong Christian 4. som ønsket å gjøre Danmark-Norge selvforsynt med jern. De første årene benyttet jernverket malm man fant i nærområdet, men fra 1640 kom malmen fra Sørlandet med seilskuter i den isfrie tiden av året. Malm og jern ble losset og lastet på stranden nedenfor Malmskrivergården. Den første malmskriveren var tyskeren Jon Hagedorn. Her bodde han og holdt orden på lossing, lagring og transport av jernmalmen opp til Bærum Jernverk. Dette var også et lite gårdsbruk med våningshus, bryggerhus med bakerovn og kombinert fjøs med låvebygning.
Fjøset er murt av slaggstein fra masovnen på Bærums Verk. På veggen henger en ovnsplate fra 1700-tallet med Anna Kreftings initialer på (Verkseier på Bærums Verk). Fra Sandvika ble malmen transportert via Vøyen eller Evje på sleder med tremeier. Utpå 1700 tallet begynte de å sko meiene med jern som gjorde dem mer holdbare.
I 1835 hadde Sandvika 127 innbyggere i 27 husholdninger. Kalk- og malmtransport sysselsatte de fleste.
Kilde: Bærumhistorie.no og Bærum Kommune
Slora Mølle står i dag slik den ble oppført i 1908 i 2 1/2 etasje med ca 100m2 grunnflate. Bygningen er i bindingsverk med utvendig panel. Sprrene i taket er håndtelgede og antakelig fra et eldre hus. Møllas første etasje inneholder transmisjonene og en frørensemaskin. I annen etasje er det en steinkvern for maling av formel, valestol og skallemaskin. I loftsetasjen er sikteanlegget for valsestolen og heisanordninger for kornsekkene. I et eget rom er det montert en petroleumsmotor som reserve.
Til anlegget hører det også en dam med demning av betong og naturstein. Fra dammen fører et ca 35 meter langt trerør ned til turbinen.
Det har vært mølledrift her siden 1600 tallet, mens dagens mølle sto klar i 1909 etter at den gamle brant ned. I 1919 ble mølla modernisert og et eget kraftverk med strømforsyning ble gjort i stand. Denne sikret strøm til gården som mølla ligger under, samt 20 andre abonnenter i nabolaget.
Det er oppgitt at mølla malte 296 tonn rug, hvete, bygg og havre.
Under andre verdenskrig ble det malt korn på natta som tyskerne ikke skulle få vite om. Da ble det holdt vakt rundt i området for å speide etter mistenksomme kjøretøyer.
Mølla var i drift til 1980 tallet. Etter dette ble den en del av Nes samlinger sitt museum, før den gikk over til private hender igjen. Disse ønsker nå å vise frem mølla til allmenn beskuelse igjen.
Stallen som er tilknyttet mølla, ble gjort i stand i 2019, og står idag slik den var når den var ny, og hestene trengte ett sted å hvile.
Møllerboligen er i original stand, og benyttes i dag som sommersted.
Rett øst for Oslo finner du Lillestrøm kommune, som er en av inngangene til områdene rundt Øyeren, hvor man finner opplevelser for store og små, både til lands og til vanns. Her er det godt med plass, lite trengsel og ingen store folkemengder. Veien mellom kulturminnene er kort og du kan bruke sykkel, tog eller båt. Området har store friluftsområder også hvor du kan ta med familien på tur, enten på dagstur eller ferie.
Som navnet tilsier ligger områdets stolte tømmerhistorie i bunnen for det man kan se og gjøre her i dag. Tømmerfløting og trelastindustri var en av Norges første bærende industrier; datidens olje – tømmeret– har spilt en avgjørende rolle for vekst og utvikling, både for områdene rundt Nordre Øyeren og for Norge.
Glomma var landets viktigste fløtingsvassdrag etter 1860 og kulturminnene Bingen lenser og Fetsund lenser vitner om denne storhetstida. Det autentiske tømmerfløtingsanlegget på Fetsund Lenser er unikt, også i verdenssammenheng og de enorme steinkarene på Bingen Lenser finnes bare her! Dette er ikke en fast rute du må følge. Tømmerrutas nettverk består bl.a. av koselige kafeer, bilhistorisk senter med amerikanske biler, fløtnings museum, alpakkavandring, hjortepark, og klatrepark som finnes rundt i området, og du kan nå mange av stedene med tog til Fetsund, Sørumsand, Strømmen eller Blaker. Fra Lillestrøm bussterminal kommer du deg lett videre til Rælingen for flere turområder
Ved Sagelva på Strømmen kan du besøke oppgangssaga og mølla i Mølleparken, i Lillestrøm serveres kaffe og vaffel i den gamle arbeiderboligen Lurkahuset ved bredden av Nitelva, ved Rælingen bygdetun fortelles historien om sagbruk og småindustri, i Gansvika kan et besøk i Gansbruket museum kombineres med et restaurantbesøk hos Gansvika restaurant. og på Sørumsand kan du reise tilbake i tid med museumsjernbanen Urskog-Hølandsbanen Tertitten, som tidligere fraktet tømmer.
I tillegg ligger Nord Europas største innlandsdelta her, og kan by på flotte naturopplevelser på angitte steder, i tillegg til at Besøkssenter våtmark Nordre Øyeren har utstillinger og informasjon om dyrelivet i og rundt Øyeren. Det er flere merkede stier rundt om – her er det flotte turmuligheter enten du vil padle, gå eller sykle.
Gjennom tusenvis av år har Øyeren deltaet utviklet seg til hva det er i dag; Nord-Europas største innlandsdelta, et av landets flotteste naturreservat og et internasjonalt viktig ramsarområde. Den store betydningen området har for trekkfugl er bakgrunnen for Ramsarstatus som ble gitt i 1985.
Nordre Øyeren er et eldorado for naturopplevelser og rommer et stort artsmangfold, er bl.a. den innsjøen i landet med flest fiskeslag, hele 25! Området er rikt på vannbotanikk, amfibiearter og insekter.
Rett øst for Oslo finner du Lillestrøm kommune, som er en av inngangene til områdene rundt Øyeren, hvor man finner opplevelser for store og små, både til lands og til vanns. Her er det godt med plass, lite trengsel og ingen store folkemengder. Veien mellom kulturminnene er kort og du kan bruke sykkel, tog eller båt. Området har store friluftsområder også hvor du kan ta med familien på tur, enten på dagstur eller ferie.
Som navnet tilsier ligger områdets stolte tømmerhistorie i bunnen for det man kan se og gjøre her i dag. Tømmerfløting og trelastindustri var en av Norges første bærende industrier; datidens olje – tømmeret– har spilt en avgjørende rolle for vekst og utvikling, både for områdene rundt Nordre Øyeren og for Norge.
Glomma var landets viktigste fløtingsvassdrag etter 1860 og kulturminnene Bingen lenser og Fetsund lenser vitner om denne storhetstida. Det autentiske tømmerfløtingsanlegget på Fetsund Lenser er unikt, også i verdenssammenheng og de enorme steinkarene på Bingen Lenser finnes bare her! Dette er ikke en fast rute du må følge. Tømmerrutas nettverk består bl.a. av koselige kafeer, bilhistorisk senter med amerikanske biler, fløtnings museum, alpakkavandring, hjortepark, og klatrepark som finnes rundt i området, og du kan nå mange av stedene med tog til Fetsund, Sørumsand, Strømmen eller Blaker. Fra Lillestrøm bussterminal kommer du deg lett videre til Rælingen for flere turområder
Ved Sagelva på Strømmen kan du besøke oppgangssaga og mølla i Mølleparken, i Lillestrøm serveres kaffe og vaffel i den gamle arbeiderboligen Lurkahuset ved bredden av Nitelva, ved Rælingen bygdetun fortelles historien om sagbruk og småindustri, i Gansvika kan et besøk i Gansbruket museum kombineres med et restaurantbesøk hos Gansvika restaurant. og på Sørumsand kan du reise tilbake i tid med museumsjernbanen Urskog-Hølandsbanen Tertitten, som tidligere fraktet tømmer.
I tillegg ligger Nord Europas største innlandsdelta her, og kan by på flotte naturopplevelser på angitte steder, i tillegg til at Besøkssenter våtmark Nordre Øyeren har utstillinger og informasjon om dyrelivet i og rundt Øyeren. Det er flere merkede stier rundt om – her er det flotte turmuligheter enten du vil padle, gå eller sykle.
Gjennom tusenvis av år har Øyeren deltaet utviklet seg til hva det er i dag; Nord-Europas største innlandsdelta, et av landets flotteste naturreservat og et internasjonalt viktig ramsarområde. Den store betydningen området har for trekkfugl er bakgrunnen for Ramsarstatus som ble gitt i 1985.
Nordre Øyeren er et eldorado for naturopplevelser og rommer et stort artsmangfold, er bl.a. den innsjøen i landet med flest fiskeslag, hele 25! Området er rikt på vannbotanikk, amfibiearter og insekter.
Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo
Drøbaks vakre og verneverdige trehusbebyggelse fra 17- og 1800-tallet med de velstelte rosehagene og sjarmerende små smugene, er en attraksjon i seg selv.
Drøbak ligger vakkert til ved Oslofjordens solside, med alt det innebærer av bademuligheter, et yrende maritimt liv og et levende sentrum. Her finner du en av landets mest idylliske kystbyer, med små koselige trehus av stor verneverdi og et variert og spennende naturlandskap.
Drøbak, som har fått navnet sitt på grunn av sine mange drøye bakker, har en lang og spennende kystkulturhistorie og er en av de best bevarte trehusbyene i Oslofjordområdet. Handelsstedet ble anlagt før Christiania og var et viktig utførselsted for trelast fra begynnelsen av 1600-tallet. Siden det var vanskelig å navigere store seilskip helt inn til Christiania og det om vinteren ofte la seg et tykt lag av is i indre Oslofjord, valgte skipperne å losse og laste i Drøbak. På 1700-tallet var faktisk Drøbak det stedet i Norge som hadde flest registrerte seilskuter.
På slutten av 1800-tallet utviklet Drøbak seg til en viktig badeby med en rekke badeanlegg i sentrumsnære Badeparken. Med sin nære beliggenhet til hovedstaden, ble Drøbak også et sommersted hvor kunstnerne hentet inspirasjon.
Det er mange koselige gater i Drøbak, blant annet Kroketønna og Badehusgata.
Les mer om hva man kan gjøre i Drøbak her.
Medlemsoppføring fra Visit Greater Oslo
De første offentlige bad for damer ble anlagt i 1840-årene. På slutten av 1800-tallet fant en ut at lys og sol hadde positiv effekt og spesielt unge kvinner begynte å sole seg. Det ble mer akseptert å vise kropp og fra 1900 tallet ble det bygget mange bad rundt Oslofjorden.
I mellomkrigstiden ble det fart i badelivet slik vi kjenner det i dag: – Sjøbading som «fribading», altså der begge kjønn badet sammen skjøt fart i 1930-årene.
Hvalstrand bad ble etablert 7. juni 1934 på en eiendom utskilt fra gården Hval. Gårdens eier Wilhelm Roede og skipsreder Rudolf Olsen gikk sammen om å etablere et moderne badeanlegg med stupetårn og rutsjebane og en elegant restaurant.
Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. Det var satt opp dampbåt fra Oslo sentrum som kjørte skytteltrafikk gjennom hele sommersesongen.
Eksisterende offentlige bad ble mest brukt av velstående personer, som tok seg et bad for renslighetens og helsens skyld, mens vanlig folk badet i friluft. Dette var en tid der rekreasjon og idrett ble sett på som noe som ga livet mening og Oslos innbyggere ville ut av byen og til flott natur på søken etter «det gode fritidsliv» som et resultat av at folk flest hadde begynt å få mer fritid.
Etter hvert ble stedet ulønnsomt, kjøpt av Asker Kommune og stod og forfalt til det ble fredet og restaurert i 1997. Nå drives Hvalstrand Bad som restaurant i sommerhalvåret.
Seilskutene kom med ballast, ofte i form av runde flintknoller, og måtte kvitte seg med dette før lossing. Sjøbunnen og stranden nedenfor Bryggebakken er dekket av slik ballaststein.
Det var hardt arbeid hvor arbeiderne skar blokker av is med spesielle sager. Hver blokk veide rundt 160 kilo. Isblokkene måtte så løftes over i en renne av treverk, og ble sendt ned til havna. I de første årene ble isen skipet ut om vinteren uten mellomlagring, men etterspørselen var størst om sommeren og man begynte da å lagre isen i ishus og senere i store åpne isbinger/isstabler. Vi ser resten av fundamentet på en slik isbinge her. Denne var en stor stabel på nesten 2000 m2 som kunne romme 14-17.000 tonn is og isstablen gik helt opp til dagens hovedvei. Det var en provisorisk konstruksjon som skulle lagre isen fra vinteren til sommeren, og veggene kunne være 4-8 meter høye og ble holdt på plass med utvendige stokker for at isen ikke skulle rase ut.
Det var laget en renne og brygge ut i bukta så isen kunne bli lastet på et ventende skip. Det ble gjerne brukt sagflis mellom blokkene for å sikre at de ikke smeltet under den lange transporten.
Iseksporten bidro til velstand for bøndene som eide dammer og tjern og seilskute eierne langs kysten. Det var forbundet med stor risiko. Flere skip forliste på ferden da isen kunne smelte underveis og vekten kunne forskyve seg til siden og velte skuta.
Det har ikke alltid vært slik, men det har bodd folk i området veldig lenge, fra den gang vannveien var viktigste transport og de fleste var bønder og dyrene beitet hvor byen nå ligger. Fra 1500-tallet oppsto betegnelsen «ladested». Det beskriver et sted hvor embedsmenn drev trelasteksport. Fra 1720 begynte man å skipe trelast fra Holmsbu. Bøndene likte dette dårlig. De ville handle direkte med utenlandske kjøpere, som kom med skutene sine, særlig kom de fra Holland.
Fra rundt 1865 ble fiske en primærnæring i Holmsbu. Innbyggerne talte ca 400 personer fordelt på 89 familier hvor nesten halvparten var fiskere. Det ble fisket etter laks og sjøørret, samt småsild og brisling. I 1930 årene var det to hermetikkfabrikker i Holmsbu hvor de pakket småsild, kjøtt og fisk på hermetikkbokser.
Holmsbu trakk til seg mange kjente kunstmalere takk til det flotte lyset. De tilbragte sommeren i bygda med sine staffeli og malerpensler. Blant dem er Henrik Sørensen den mest kjente, og i dag er det et kunstmuseum i Støa med hans ettermæle og han var hovedmannen bak oppussingen og utsmykningen av Holmsbu Kirke. H.Sørensen er også maleren av de flotte veggmaleriene i Oslo Rådhus.
Sommerturistene fra Oslo og Drammen kom etterhvert til Holmsbu med dampbåten, også kalt «pappabåten» siden mødre og barn bodde her hele sommeren, mens pappaene kom med båten i helgene. Mange gjester kom tilbake år etter år, og skapte et nært forhold til stedet, som ble preget av stabile bånd mellom besøkende og lokalbefolkningen, bestående av fiskere og bønder. Fra 1911 var Holmsbu også hjemsted for en kunstnerkoloni, som knyttet hotellet til landets mest kjente kunstnere. I tillegg fungerte hotellet som festlokale for innbyggerne under store anledninger.
I dag har Holmsbu Badehotell blitt et sted for konferanser og individuelle gjester. Restauranten tilbyr en vakker utsikt over Drammensfjorden og er åpen hele sommeren. Utsmykningen i spisesalen stammer fra Erling Clausen, en kunstner fra kolonien. Han hadde muligens betalt for oppholdet sitt med kunstverk, en vanlig praksis blant kunstnere. Utsmykningen skildrer Holmsbu fra 1930-tallet, med kjentfolk og scener fra dagliglivet, inkludert den fargerike fiskeren Julius Iversen og skuespilleren Erling Drangsholt.
Motivene fanger essensen av livet i Holmsbu før andre verdenskrig, som fiske og sjøfart. En mystisk detalj er bildet av passasjerskipet «Stella Polaris», lik dagens luksuriøse cruiseskip. Selv om skipet aldri besøkte Drammensfjorden, reiser Clausen et spørsmål om han drømte om Holmsbu som cruisedestinasjon.
Reiselivet er fortsatt viktig for Holmsbu, men økt besøk fra cruiseskip kunne vært overveldende for den lille bygden. Dette understreker et ønske hos lokalbefolkningen om å bevare noen hemmeligheter om stedet for seg selv. Holmsbu forblir derfor en kombinasjon av historiske minner og moderne gjestfrihet.
I Holmsbu sentrum finnere du flere vernede trehus, blant annet «Schulerudgården» der Anne Cath, senere Vestly, og brorens Mentz tilbrakte sine barndoms somre.