Andre attraksjoner Arkiver

Brambanigården

Brambani kjøpte i 1870 et lite sommerhus med hage ned mot elven hvor han bygde sin første kalkfabrikk hvor Brambanigården i dag står. Brambani utnyttet Kristianias store behov for kalk og teglstein til byutvidelsene på slutten av 1800-tallet og startet fra 1871 flere kalkfabrikker og teglverk i Sandvika-området og på Brønnøya hvor kalkovnen er restaurert og kan besøkes . Kalkfabrikkene ble etterhvert nedlagt på grunn av det voldsomme krakket i byggevirksomheten i 1899. I 1888 grunnla han også landets første blikkvarefabrikk som laget flerfarget litografisk trykk på blikk. Denne eksisterte fram til 1929.

Han var lokalt engasjert i etableringen av Sandvika Vel, etableringen av vannverk på Stovivannet i 1898 og fikk bygd vannledning til Sandvika. I arbeidet for gatebelysning i Sandvika – først med pretoleumslamper fra 1890 årene og i 1905 ble det installert kulltrådpærer.

Brambanigården huset en av landets første yrkesskoler og folkebad i kjelleren. Det var et populært tilbud og behov for utvidelse meldte seg raskt og etterhvert ble det bygget ut rundt kommunegården i samarbeid med arkitekt Magnus Poulsson.

Høvik Glassverk. Veritas.

I 1871 startet glassproduksjonen opp igjen med lampeglass til parafinlamper, lampeverksted og glassvarer som drikkeglass, karafler, mugger og «lommelerker» ble laget med pressglass teknikk som gjorde prisene overkommelige. Produksjonen av elektriske lamper økte og Norgesglasset med skrulokk ble introdusert etter en idé fra amerikansk glassindustri. Dette revolusjonerte husmødrenes hermetisering og oppbevaring av mat.

Glassproduksjonen ble overført til Hadeland Glassverk og det ble laget tinngjenstander på verket.

Arbeiderne ved Verket hadde relativt gode arbeidsforhold og ingen var fattige. Frem til 1917 fikk arbeiderne fri bolig og brensel, en god boligstandard etter datidens mål med ett eller to rom og kjøkken. De hadde også egen skole, eget turnlokale, bibliotek og lesesal.

I 1910 fikk verket enda en ny glasshytte. Dette året var Høvik Glassverk Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. De ansatte og deres familier, ca. 800 mennesker, bodde stort sett inne på fabrikkområdet. Fagarbeidere kom fra Sverige, Tyskland og Østerrike, eller fra verkene på Hadeland og Biri.

Høvik verk var et nokså lukket samfunn frem til utbyggingen på Høvikområdet begynte for fullt på 1950- og 1960-tallet. Det var et selvforsynt samfunn med et kameratskap og samhold som var helt spesielt. Innenfor verket var det stor forskjell på arbeidere funksjonærer og ledelse. Dette gjenspeilte seg på badestranden, der arbeiderbarna og funksjonærbarna måtte holde seg til hver sin del. På Svartodden var funksjonærbarna alene om sin strand og sitt badehus.

Innflytterne som kom til Høvikområdet, var skeptiske til arbeidermiljøet. Arbeiderne drakk mye øl, ofte midt på formiddagen, og guttene på verket seilte på isflak om våren og badet nakne i sjøen. Barn fra Øvre Høvik og andre nabolag fikk ikke lov å sykle ned til "rampen på Høvik Verk". Etter hvert erfarte imidlertid både barn og voksne at det var et fredelig og godt miljø ved Verket, med lite slåssing og krangling, slik det var mer av ved andre industrisamfunn i Bærum.

Under andre verdenskrig (1940–1945) ble hele verksområdet beslaglagt av tyskerne, og all lampeproduksjon stoppet opp. Tyskerne brukte fabrikklokalene til sitt sentralverksted for bilmotorer. Siden ble det produsert arkivskap, primuser og kokeapparater. I 1972 ble fabrikken og området rundt solgt til Det Norske Veritas (DNV), lampeproduksjonen ble flyttet til Halden og kalt Høvik Lys, mens stålproduksjonen ble overført til Hensmoen ved Hønefoss.

Kilde: https://barumhistorie.no / Knut Erik Skarning

Eidsivatinget

Grunnlaget for vårt demokrati og i 2022 feirer vi 1000 års jubileum nettopp her på Eidsvoll og Eidsivatinget!

Eidsivatinget var ett av fire regionale lagting som samlet dekket hele Norge fra middelalderen. Tingenes oppgave var å løse konflikter i samfunnet og å bruke lovverket til å dømme rettferdig. Størrelsen på tingene varierte opp gjennom årene. På sitt største omfattet Eidsivatinget de fem «gamle» fylkene Oppland, Hedmark, Akershus nord for Oslo, Buskerud og Øvre Telemark (Numedal).

Eidsivatinget dekket hele Innlandet og mye av Viken på det største. Dets tolv distrikter var da: Romerike, Ringerike, Land, Hadeland, Tverrdalene (Sigdal, Modum, Krødsherad), Øvre Telemark (med Numedal), Hedmark, Alvdalene (Østerdalen og deler av dagens Sverige (øst til Särna)), Gudbrandsdalen, Lom, Lesja og Toten.

Olav 2. Haraldsson etablerte Eidsivatinget på Eid 17. Juni 1022. Eid, dagens Eidsvoll, hadde en strategisk beliggenhet som knutepunkt for handel og samferdsel. Vannveiene bl.a. på Vorma og Mjøsa, var datidens «motorveier», og ved Eid var det en stor havn for båttrafikken. Hulveien opp til Tingvollen – Badebakken – vitner i dag om århundrene med trafikk. På Tingvollen ved Eidsvoll kirke ble tinget holdt frem til ca 1619/20. Tinget ble holdt hvert år i et par ukers tid fra Bottolvsmesse 17. juni, og kongen var som oftest til stede.

Opprettelsen av Eidsivatinget i 1022 hadde stor betydning for utviklingen av området og ga stedet en identitet som vi ønsker å løfte frem.

Arven etter Olav den Hellige har vært en vesentlig faktor for hvordan den norske rettsstaten utviklet seg gjennom middelalderen og har etterlatt seg varige spor til vår egen tid. Lagtingenes folkestyre ga folket lovgivende og dømmende makt, som selv kongen måtte rette seg etter. Det er vanskelig å forestille seg hvordan samfunn og hverdagsliv hadde vært i Norge uten disse verdiene og prinsippene. Feiringen av Eidsivatingets tusenårsjubileum er således i tillegg til en feiring av en historisk hendelse enda mer en viktig markering og påminning om grunnlaget for vår rettskultur og demokrati. Kunnskap om fortiden er viktig for å gi oss en bredere forståelse av våre samfunnsverdier i dag, og hva slags samfunn vi ønsker å være en del av.

«Den som ikke dyrker sine røtter, har heller ingen vekst» (Friederich Hundertwasser).

Fornebu flyhistorie

Hvorfor ble så flyplassen lagt her? Jo, fordi allerede far 1927 hadde øya Gressholmen fungert som Oslo's hovedflyplass for sjøfly men det var upraktisk å transportere alle ut med båt og det ble etterhvert konflikt med båttrafikken. Ulike alternativer ble vurdert og man landet på Fornebu for der kunne man kombinere lufthavn for land- og sjøfly. Det var stor arbeisledighet i 1930 årene og man fikk derfor bevilling til utbygging i 1935. Det ble først anlagt 3 rullebaner men kun nord-syd banen ble viktig for trafikkavviklingen og de andre ble nedlagt etter krigen.

Lufthavnen ble okkupert av tyskerne under andre verdenskrig, og sivil flytrafikk ble innstilt mellom 1940 og 1946. Vest for flyplassen, ved Oksenøya gård, anla tyskerne en fangeleir. En av fangenes oppgaveneom vinteren var å holde rullebanene fri for snø, og ved å marsjere tråkket de snøen sammen slik at flyene kunne bruke banene.

Hovedbrukerne av flyplassen var Braathens SAFE (South American and Far East Air Transport) og SAS. De første langflygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første Braathens SAFE flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Det flyselskapet som fløy lengst på Fornebu var nederlandske KLM; selskapet var med på åpningen 1. juni 1939 og med unntak av krigsårene fløy de sammenhengende frem til flyplassen ble stengt.

Det ble i etterkrigstiden gjort flere trinnvise ekspansjoner av både terminaler og rullebaner og Fornebu var arbeidsplassen til over 5000 mennesker på begynnelsen av 90-tallet. Som passasjer er det lett å overse at en flyplass er mer enn fly og flyselskaper. Disse tjenestene var også nødvendige for å holde flyplassen i gang: flyveledere, værtjeneste, brann- og redningstjeneste, toll, frakt, post, drivstoffleverandører, politi, security og ulike typer servicepersonell. Fra en beskjeden begynnelse med noen få avganger pr. dag, nådde antall reisende hele 10 millioner i 1997 før flyttingen til Gardermoen.

Som et sentralt område med nærhet til Oslo var det også med å bygge opp nærmiljøet med et rikt arbeidsliv og stor tilflytting. I dag utvikles området til "Fornebyen" et by, handel og boligområde. I dag får sjøflyene lov til å operere i Lilløykilen gjennom Kilen Sjøflyklubb.

Kilder: Fornebuhistorisk forening og Wikipedia

“Grunnlovens Far” Christian Magnus Falsen – Vollebekk

Full av virketrang og entusiasme kom Falsen , 26 år gammel som en storm inn i Follos elite som sorenskriver i 1808. Han kjøpte gården Vollebekk. Opprinnelig var dette et småbruk. På få år utviklet Falsen Vollebekk til et gods med nær 1500 dekar dyrket mark og i alt 9 bygninger, hvorav en dominerende hovedbygning med egen kontorfløy. Mest sannsynlig var det her Falsen og hans venn, studiekamerat og samarbeidspartner Johan Gunder Adler, satt når de formet utkastet til Norges grunnlov.

Vollebekk lå svært sentralt i Follo. Derfor var dette en naturlig plass å ha sorenskriverembedets kontor. Daværende hovedferdselsåre syd / nord gjennom Østfold, Follo og Akershus, den såkalte «Fredrikhaldske Kongevei», gikk gjennom tunet på Vollebekk. Det samme kan man si om øst / vest – aksen fra de indre bygder til Drøbak (De drøye bakkene).

Falsen og Adler hadde allerede i februar 1814 et utkast til grunnlov klart i skisseform. Dette utkastet fikk svært stor betydning under riksforsamlingen på Eidsvold som kom sammen 10. april 1814. Her ble Christian Magnus Falsen leder av konstitusjonskomiteen. Med sin viljesterke og pågående stil ble han en drivende kraft i komiteens arbeid.

Falsen ble også snart leder av riksforsamlingens flertall som gikk inn for full uavhengighet. I dette ble han en hovedmotstander til grev Wedel Jarlsberg, som ønsket union med Sverige.

Falsen avsluttet sitt utviklingsarbeid av det unge, nye Norge i 1814 som rådgiver for den danske kong Kristian Fredrik under forhandlingene i Moss i august 1814. Han var blant de som rådet kongen til å fortsette krigen.

Hvorvidt det var tyngende gjeld eller «svenskehatet» som drev Falsen mot vest til embedet som sorenskriver i Nordre Bergenhus amt, er ikke godt å vite. På mange måter fremstår skuffelsen over Mossekonvensjonen som en drivkraft for å komme ut av begivenhetenes sentrum. Falsen hadde til da stått svært sentralt i en for Norge og Norden, avgjørende fase.

Den sterke, selvsikre Falsen ser vi mindre til i hans senere leveår. Da han døde av slag bare 47 år gammel var han høyesterettsjustitiarius, bosatt i Oslo hvor han er gravlagt.

De seks årene Christian Magnus Falsen levde og virket i Follo, preger på mange måter det dominerende bildet av mannen som mange mener med rette kan kalles «Grunnlovens far».

Det er vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av Christian Magnus Falsen. Det kan dokumenteres at han var aktiv spion for den danske kongen før 1814. Også senere ble han beskyldt for å drive spionasje.

Han opptrådte lenge og tydelig som bondevennlig og allmuens mann. Så fremstår han senere som overklassens og aristokratiets suverene representant nærmest med forakt for «folket».

Selvstendighetsmennene på Eidsvold ( som Falsen ble en ubestritt leder for), omtalte han : «som den herlige Falsen». Unionsmennene på Eidsvold – som altså var motstandere av Falsen – var langt fra positive i sin omtale. Jacob Aall har skildret Falsen med ganske dystre farger : – «Ubehageligt var hans væsen, hård og støtende hans tale, mørk og barsk hans mine i Forsamlingen».

Halvdan Koht skriver : Og enda 100 år etter hans død sitter det som et sviende spørsmål i vår historie : Var han en foræder ? Eller blev det gjort han blodig urett ? Var det en sammenheng i hans tilsynelatende motsigelser ? Eller skiftet han virkelig idealer ?

Falsens oppkjøp og utvikling av Vollebekk kan godt være en bakenforliggende grunn til at Stortingen i 1859 besluttet å legge den nyopprettede «Høiere Landbruksskole» nettopp til Vollebekk i Ås.

Tekstene bearbeidet av Ås Historielag

Bryggerhuset – Tveiter Gård

På vestsiden ved Semsvannet ligger den flotte gården Tveiter idyllisk til. Her finner man serveringsstedet Bryggerhuset, som holder åpent i helger samt noen andre dager. Stedet kan også leies til lukkede arrangementer. Bryggerhuset er drevet av NaKuHel som arbeidstreningsted. Vår historiske og restaurerte bakerovn brukes til å lage deilige brød og kaker. Stikk innom på veien rundt vannet for en kaffe og en av våre berømte sveler. Velkommen!

Bryggerhuset er 150 år gammelt og ble restaurert av Asker kommune i 2007. Huset ble fra gammelt av også kalt Drengestuen, siden det var her drengene bodde når gården trengte mye arbeidskraft i perioder, f.eks. i onna. Huset ble også brukt til å brygge øl, bake brød og kaker samt til vasking og rulling av klær.

For rekreative ruter: Nærmeste gateway NaKuHel.

Kilde: Asker Turlag

Bikuben – Villa Utsikten historie

Huset som i dag er et koselig pensjonat ble opprinnelig oppført på Hovedøya i Oslofjorden som militærkaserne på starten av 1900-tallet, men ble like etter flyttet til Tofte for å fungere som arbeiderbolig for mange familier som jobbet på cellulosefabrikken. Husets pulserende liv gjorde at huset fikk kallenavnet” Bikuben”. Den gang var det utedoer, bad var det ikke og innlagt vann kom et godt stykke inn på 1900-tallet. Huset har i senere tid, etter 1995, vært internat for Rudolf Steinerskolen og en kort periode privatbolig, og er drevet som et overnattingsted siden 2010.

I dag er det et hyggelig pensjonat med 12 rom og sjarmerende hage.

Brønnøya kalkovn

På Brønnøya kan vi i dag se rester etter kalkovner og utvinning av kalk. På øya er det registert tre kalkovner, i tillegg til at området stedvis bærer preg av kalkverksdrift. Den største kalkovnen kan ses i Sandbukta, der den reiser seg majestetisk kun fem meter fra Oslofjorden.

Kalkovnen ved Sandbukta ble oppførft i 1874. Den er firkantet, bygd opp av stein og murt med kalk. Ovnen er i god forfatning, selv om den enkelte steder er sprukket noe opp. Kalkovnen ligger kun fem meter fra sjøen. I dag er både ovnskonstruksjonen og tilhørende rampe i skråningen bak fredet.

Kilde: Kulturnett.

“Broken Thrones”- skulpturstopp Jessheim

Europeiske 1800talls-paviljonger møter moderne materialer i Camilla Løws skulptur ved det populære friluftsområdet Nordbytjernet i Ullensaker kommune. Kunstneren håper folk på stedet vil føle eierskap til skulpturen, og bruke den slik de selv ønsker.

SKULPTUREN

– Før jeg bestemte meg for utformingen av skulpturen, tok jeg mange turer til Nordbytjernet for å bli kjent med stedet, forteller Camilla Løw.

– Det ble tydelig at dette er et område som veldig mange er glad i og som brukes året rundt. Jeg visste tidlig at jeg ville lage en skulptur som ikke bare kan betraktes på avstand, men som folk også kan bruke fysisk. De parklignende omgivelsene gjorde at jeg fikk lyst til å lage noe som minner om en klassisk paviljong – slike som var populære i europeiske hageanlegg og parker på 1800-tallet og som ble brukt både som dekorasjon og til festlig adspredelse. Jeg er veldig interessert i engelske «follies», hvor idealet var at paviljongen skulle se litt ruin-aktig ut, og gjerne minne om arkitektur fra andre historiske epoker, som romerske templer eller egyptiske pyramider. På samme måte hadde jeg lyst til å lage noe som kan lede tankene til noe gammelt – en slags ruin – men i moderne materialer som spraylakkert aluminium i grønt og hvitt, og keramiske fliser med innslag av speilblankt stål. Skulpturen reflekterer omgivelsene med sine blanke vann og høyreiste bjørketrær.

– Like viktig som at et kunstverk i det offentlig rom er spennende å se på, er at kunsten gjør at man ser omgivelsene med et nytt blikk. Jeg håper skulpturen kan bidra til å skape undring – og kanskje åpne opp for en mer poetisk lesning av landskapet rundt?

– Uansett håper jeg de som bruker området vil føle eierskap til skulpturen og ta den i bruk på den måten de ønsker, enten det er for å beundre utsikten, leke, sole seg, ha piknik eller gå på ski mellom søylene. Skulpturen kan også brukes som scene for konserter og andre tilstelninger.

Skulpturstopp består av 13 fantastiske skulpturer spredt ut over en rekke kommuner på Østlandet. Skulpturene byr på flotte opplevelser, både av kunst og av omgivelsene.

Mer informasjon finner du ved å trykke på linken https://www.skulpturstopp.no/ullensaker

Fergekvinnen Jacobine

Jacobine var en kvinne som rodde ferge rundt til øyene utenfor Drøbak og over til fastlandet på Hurum på slutten av 1800-tallet. Hun ble enke bare 38 år gammel med åtte barn å mette måtte hun tjene penger, for hun var for stolt til å ta imot fra «fattig kassa». Hun trosset storm og kuling og rodde i all slags vær i over 40 år for å frakte alle de som trengte å komme seg over sundet. Fjorden var den viktigste fartsåren på den tiden. Hun bandt sammen Akershus og Buskerud med fergesamband.

Prisen var 25 øre én vei. Etter noen år gikk hun opp til femti øre. Hun rodde med faste tak legen, jordmor og presten fra Drøbak til Hurum til trengende pasienter, samt maleren Christian Krohg. Fergekvinnen gjorde så stort innrykk på maleren at han både malte henne og laget en statue som står plassert i Drøbak. Hør mer om hennes historie via denne lenken.

De få gangene Jacobine ikke turte å dra ut – da var det ingen som turte å ta turen.